I GÅR KVELD var flyene ut fra Washington DC fulle av verdens finansministre og utviklingsministre på vei hjem fra årsmøtene i Det internasjonale pengefondet, IMF, og Verdensbanken. I hvert fall på overflaten endte møtene i en historisk suksess: Vedtak om å slette over 50 milliarder dollar i gjeld som 38 av fattigste landene i verden skylder.

USAs nye rolle.

Tilbake i de to omstridte internasjonale finansinstitusjonene i Washington er stemningen mer dempet. I årevis har ledelsen og de ansatte måttet venne seg til kritikk fra utenlandsaktivister som har sett IMF og Verdensbanken som USAs politiske redskaper for å tvinge fattige land til å åpne seg for utenlandsk kapital og gjennomføre storstilte privatiseringer. Men nå sitter mange i staben tilbake med følelse av at nettopp USA er beredt til å svekke de to institusjonene, hjørnesteiner i det internasjonale økonomiske systemet. Det er et ideologisk paradoks av dimensjoner at i flere viktige spørsmål står u-landsaktivister og USA nå sammen. Begge prioriterer sletting av utviklingslandenes gjeld, selv om det skulle gå på bekostning av Verdensbankens evne til å gi nye, rentefrie lån i fremtiden. De fleste u-landsaktivister vil også være enig med USAs visefinansminister for internasjonal økonomi, Tim Adams, som i et aggressivt angrep på IMF sa at IMFs engasjement i de fattigste landene har endt fryktelig galt.

Kundeflukt.

IMFs historiske rolle har vært å hjelpe medlemslandene med kortsiktige lån for å komme ut av valutakriser. Samtidig har IMF stilt krav om smertefulle tiltak for å gjenopprette kredittverdigheten. Derfor ble IMF av kritikere oppfattet som en pengeinnsamler eller torpedo på vegne av den internasjonale, ofte amerikanske, storkapitalen. Men nå er IMF er i ferd med å gå tom for store lånekunder. Etter hvert som flere og flere land har gått bort fra faste valutakurser, forsvinner nemlig langt på vei faren for spekulasjonsbølger som raskt kan tømme sentralbankene for penger.De rike industrilandene forsvant som IMFs kunder allerede rundt 1970. Organisasjonen hadde en ny storhetstid under valutakrisene i Asia i 1997, Russland i 1998 og Argentina et par år senere. Men nå har alle disse landene flytende kurser.

IMF som dverg.

I tillegg avslørte Asiakrisen at IMF nesten er blitt en finansiell dverg i forhold til de enorme internasjonale kapitalbevegelsene som IMF selv, ironisk nok, har arbeidet for å slippe løs. IMFs maktgrunnlag er nå redusert til at de nye markedsøkonomiene i Asia og Latin-Amerika trenger et slags godkjentstempel fra IMF før de private investorer tør åpne lommebøkene.

Norge som støttespiller.

Klarere enn på mange år fremstår nå små land i Europa, med støtte fra en god del utviklingsland, som de fremste forsvarerne av de Bretton Woods-institusjonene. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har stått skulder ved skulder med Verdensbankens nye sjef Paul Wolfowitz. Begge har fryktet at beslutningen om å slette de fattigste landenes gjeld til Verdensbanken vil ta fra banken de tilbakebetalingene som banken trenger for å opptre både som långiver og rådgiver i de fattigste landene i fremtiden. I motsetning til både USA og mange aktivistorganisasjoner ser ingen av dem gjeldssletting som en overlegen form for bistand. Deres støtte til slettingen av gjeld er derfor betinget av bindende løfter om den samlede utviklingshjelpen skal øke, slik at det blir penger til å kompensere Verdensbanken dollar for dollar for tilbakebetalingene av gamle lån som nå vil utebli i ti-år fremover.

Løftene.

I går kveld vedtok Verdensbankens viktigste organ, Utviklingskomiteen, at banken skal gjennomføre gjeldsplanen. Tilbake sitter Verdensbanken med et stykke papir, et brev, fra de syv rikeste landene og Russland, om at pengene skal komme på bordet. Løftene vil bli vonde å vri seg unna. Men som Paul Wolfowitz sa på en pressekonferanse før helgen, det finnes ingen garantier. I en verden hvor ikke bare USA, men også mange andre industriland, står overfor økende budsjettproblemer, er størrelsen på utviklingsbistanden og bidragene til Verdensbanken flere tiår frem i tid høyst usikker.

Gjeld som makt.

Når historien skal skrives, kan det derfor hende at den historiske gjeldsplanen blir stående som begynnelsen på nedturen fra maktens tinde også for Verdensbanken. Verdensbanken kan som IMF oppleve at andres gjeld var nøkkelen til egen makt.