ET POLITISK ANTIKLIMAKS av format utspant seg i regjeringskvartalet i går ettermiddag. Næringsminister Dag Terje Andersen la frem Regjeringens stortingsmelding "Et aktivt og langsiktig eierskap". Det var kanskje en inkurie, men likevel talende at ordet "statlig" var falt ut av meldingens overskrift.Venstresiden i norsk politikk har hatt høye forventninger til Eierskapsmeldingen. De siste månedene har fotfolket i de rødgrønnes stortingsgrupper gang på gang kritisert styre og ledelse i Telenor, Hydro og Statoil for å ha oversett den største eierens synspunkter og signaler. Noen ganger har ansvarlige statsråder også hisset seg opp. Nå var oppgjørets time kommet. Staten måtte ha samme rett til å sette skapet på plass i sine selskaper som Kjell Inge Røkke i sine. Men sjelden har så mange journalister forlatt en pressekonferanse med så lite håndfast på blokken som i går.

Business as usual.

Opsjoner vil nå bli forbudt i statsdominerte selskaper, og bonuser blir begrenset til en halv årslønn. Men det har vært vel kjent i flere uker. Ikke på noe annet punkt var det mulig å få tak i hva, hvis noe, som burde forandres i måten Statoil, Hydro, Telenor og de andre børsnoterte selskapene drives på. Det sto ikke noe håndfast og konkret om forandringer i selve stortingsmeldingen heller, selv om den var på 137 trykte sider. Derimot slo Andersen slo fast at Regjeringen ikke vil blande seg inn i enkeltbeslutninger i selskapene.

Tilbaketog.

Hvordan kan det ha gått slik, når regjeringspartiene i Soria Moria-erklæringen i fjor høst utbasunerte: "Det statlige eierskapet bør være langt mer aktivt enn i dag". Etterpå har det ikke vært mangel på forslag om hvordan denne setningen burde fylles med innhold. Andersen har selv sagt: "Det må jo være en grunn til at staten ønsker å sitte med disse eierandelene"Den viktigste forklaringen til at det aller meste blir som før, er at de børsnoterte selskapene hvor staten er største eier, har vært en strålende suksess. Kontrasten til statsdrevne selskaper i andre europeiske land, er i mange tilfeller åpenbar.

Stoltenbergs reformer.

I stedet for å ta direkte styring har staten delprivatisert en rekke selskaper og utstyrt dem med kommersielt innstilte styrer og ledelse som kunne møte kravet til omstillinger i globaliseringens tid. Mye skjedde i Stoltenbergs første regjeringsperiode. Dermed var loddet kastet. Aksjeloven slår fast at det medfører erstatningsansvar hvis en hovedeier tvinger gjennom et annet langsiktig mål enn størst mulig overskudd. Menn og kvinner med makt i regjeringsapparatet har visst at den politiske gevinsten ved å forsøke å ta et fastere grep over selskapenes virksomhet, raskt ville forsvinne den dagen selskapenes resultater begynte å gå utfor bakke.

Historiens dom.

De historiske erfa- ringene var temmelig entydige. Den statlige industrireisingen i etterkrigstiden endte med en serie fiaskoer og konkurser, når vi holder Statoil utenom. Staten har ikke Røkkes nese og handlekraft når den skal opptre som aktiv eier. Norsk Hydro, som Staten fikk i fanget etter annen verdenskrig, gjorde det derimot godt i tiår etter tiår, også når selskapet gikk inn i nye bransjer. Selskapet hadde alltid blitt styrt på armlengdes avstand.Derfor forsvant "aktivt statlig eierskap" lenge som politisk honnørord, mens den mer passive "Hydro-modellen" ble overført først til bankene og deretter til de delprivatiserte selskapene Statoil, Telenor, Cermaq og Yara.

Stoltenbergs fasit.

Da kravene om mer aktiv styring fortsatte etter regjeringsskiftet i fjor høst, svarte statsminister Jens Stoltenberg i et intervju med Dagens Næringsliv rett innunder jul. Han avviste krav fra blant oslopartiets leder, Jan Bøhler, om å instruere selskapene i enkeltsaker. "Det er ikke mulig, og heller ikke ønskelig, å bytte ut et styre for instruere et nytt styre til å stoppe en nedbemanning", sa statsministeren. Ifølge Stoltenberg burde ikke staten ha andre mål for "sine" børsnoterte selskaper enn å sikre norsk hovedkontor, og, i Statoil og Hydros tilfelle, sin del av oljerenten. Stoltenberg hadde bestemt seg. Hydro-modellen skulle reddes. Og slik er det blitt.

Bundet til masten.

I går annonserte likevel næringsminister Andersen en modifikasjon. Næringsdepartementet skal utgi et dokument eller en publikasjon som sammenfatter statens mål for eierskapet, herunder retningslinjer og forventninger til selskapene. Det er underforstått at de styrer som ikke retter seg etter statens skriftlige ønsker, kan bli skiftet ut. Vi vet allerede nå at styringsdokumentet vil bli nesten tomt for konkret innhold. Publikasjonen blir, for å sitere Eierskapsmeldingen, "et nytt dokument som gir offentlig uttrykk for regjeringens eierpolitikk, slik den er kommunisert til Stortinget, herunder de rammer Stortinget har fastlagt". Det betyr at siden Regjeringen i Eierskapsmeldingen ikke legger frem forslag til konkrete instrukser for Stortinget, så kan heller ikke Regjeringen instruere selskapene. Derimot kan selskapene på sin side i fremtiden trygt se bort fra alle andre "signaler" og politiske ytringer, så sant de ikke er nedfelt i det nye styringsdokumentet. Slik det nå ser ut, vil derfor styringsdokumentet innebære en større binding for aktivistiske politikere enn for foretaksomme konsernsjefer og styreledere. Næringsminister Dag Terje Andersen utbasunerte riktignok i går at selskapene med stor statlig eierandel måtte ha industrielle ambisjoner i Norge. Men det er så nær en selvfølgelighet det går an å komme. For å si det på en annen måte: Fra Soria Moria går det bare en vei: Tilbake til virkeligheten.