KAN DET GJØRES NOE SÆRLIG med det rekordhøye sykefraværet i Norge uten tiltak som svir på pungen for de sykmeldte og for arbeidsgiverne? I løpet av to døgn har vi, grovt sagt, fått to svar: Ett ja fra Regjeringen og partene i arbeidslivet, og ett nei fra den økonomiske samarbeidsorganisasjonen, OECD. I bakgrunnen finnes det ett spørsmål til, som hverken Regjeringen, partene i arbeidslivet eller OECD tør nærme seg: Blir arbeidsmoralen svekket over tid når det ikke koster noe å være borte fra jobben? Problemstillingene omkring sykelønnsfraværet skjerpes ved at så mange langtidssykmeldte ender som uføretrygdede. Lange fravær gjør det mye vanskeligere å vende tilbake. Utgiftene til uføretrygd og sykepenger fra Folketrygden har nå passert 100 milliarder kroner i året, mer enn de samlede utgiftene til alderspensjon.

Pisk og gulrot.

OECD mener at det trengs økonomiske incentiver. Langvarig sykefravær må koste noe, også for arbeidsgiverne. Samtidig er påstanden at det norske systemet for behandling av søknader om uføretrygd er for slapt. Regjeringen er nå blitt enig med partene i arbeidslivet om i stedet å satse på tålmodig arbeid for et bedre arbeidsmiljø, kombinert med tett oppfølging av de sykmeldte. Mange enkeltbedrifter har fått ned sykefraværet på den måten.

Politisk teater.

Lettelsen over at sykelønnsstriden er bilagt, var mandag så enorm at et knippe nye tiltak ble presentert som rene vendepunktet i kampen for litt lavere sykefravær. Plansjene som statsminister Jens Stoltenberg viste, fortalte en litt annen historie. Sykefraværet neste år blir like høyt eller høyere enn i år, og omtrent åtte prosent høyere enn i 2005. Sykelønnsutvalget som Stoltenberg ledet, oppfylte heller ikke mandatet om å legge frem tiltak som skulle styrke statsbudsjettet med omtrent 2,5 milliarder kroner. I stedet ble budsjettet reddet av uventede skatteinntekter. Vi var, et stykke på vei, vitne til et politisk teater. Stoltenberg måtte betale prisen for at to regjeringer på en uvanlig måte hadde gitt partene i arbeidslivet en tilnærmet vetorett over en så tung og viktig ordning som sykelønnsordningen. Dette skjedde gjennom IA-avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

Flest og best.

Norge er sammen med Sverige det vestlige industrilandet som har høyest sykefravær. Det er vanskelig å tenke seg at utformingen av sykelønnsordningen er uten betydning for at det er slik. Norge er det eneste landet som konsekvent har full lønn under sykdom, endog uten karensdager. Dessuten slutter arbeidsgiverens økonomiske ansvar forholdsvis tidlig, etter to uker. En slik sammenligning tyder på at innstramminger kunne få ned sykefraværet, og dermed også dempe "rekrutteringen" av nye uføretrygdede. Nederland har greid det, men gjennom sterke virkemidler som rammer både arbeidstagere og -givere. Spørsmålet er egentlig om vi aksepterer virkemidlene.

Havari og fredning.

For seks år siden foreslo et bredt sammensatt offentlig utvalg, Sandman-utvalget, endringer som på noen punkter gikk lenger enn OECDs siste forslag. Utvalgets flertall, NHO inkludert, gikk inn for 80 prosent sykelønn de første 16 dagene, mens arbeidsgiverne skulle ta et økonomisk medansvar for langtidssykemeldte. Arbeidstagerorganisasjonenes medlemmer i utvalget blokkerte forslaget, selv om det fortsatt ville gi Norge en av verdens mest generøse sykelønnsordninger. I stedet fikk vi IA-avtalen, som fredet sykelønnsordningen. Slik har Sandman-utvalgets havari fått varig betydning. Arbeidstagerorganisasjonene sa den gangen rett ut at de ikke vil gi fra seg fremforhandlede rettigheter. Men de hadde også saklige argumenter: Redusert lønn under sykdom vil ramme dem som har lavest inntekt.

Normer og moral.

De to siste dagene, mens Regjeringen presenterte sine forslag og OECD fremførte sin kritikk, holdt Forskningsrådet et stort seminar i Oslo hvor både sykefravær, uføretrygd, omstilling og utstøting sto i fokus. Og endelig snakket noen om betydningen av normer. Forskeren Mari Rege fra Universitetet i Stavanger presenterte en undersøkelse som viste at bedriftsinnskrenkninger ikke bare fører til økt uføretrygding blant de ansatte, men også i deres nabolag. Årsaken kan være at den personlige belastningen som alle kan oppleve ved å søke uføretrygd, blir redusert. Forskeren Knut Røed fra Frischsenteret i Oslo pekte på at vi egentlig ikke har noen fullgod forklaring på hvorfor sykefravær og uføretrygding øker selv om helsetilstanden i befolkningen ikke er blitt dårligere. Han konkluderte med at det ser ut til at tålegrenser og normer er blitt endret over tid. Kanskje er det akkurat derfor Regjeringen til slutt skrinla alle forslag om å endre sykelønnsordningen. Ordningen har aldri vært mer populær enn nå.