VERTEN, statsminister Gordon Brown, var konsentrert da han møtte verdenspressen i går ettermiddag. Like viktig som møtet mellom statslederne i verdens 20 største land var oppgaven med å selge resultatene.

Forhåpningene til toppmøtet i G20 var store.

Det skulle gis ny, felles førstehjelp til verdensøkonomien for å hindre massearbeidsledighet. Like ambisiøst: Det skulle lages en plan som skal forhindre nye finansielle sammenbrudd og gjøre globaliseringen trygg for folk flest.

Ingen av disse to tingene lyktes.

Uenigheten.

Frankrike og Tyskland blokkerte allerede under forhandlingene forut for selve toppmøtet USAs ønske om at alle land skulle forplikte seg til å bruke mer penger over sine statsbudsjetter.

Og deres motkrav om streng, internasjonal regulering og tilsyn med store finansinstitusjoner fikk begrenset gjennomslag.

I går ettermiddag kunne Brown og de andre lederne skjule disse tilbakeslagene bak et par viktige konkrete vedtak som gikk lenger enn ventet.

Det internasjonale pengefondet, IMF, får svære, nye ressurser for å kunne hjelpe land i krise. Og det skal opprettes et stort fond for å bøte på sammenbruddet i systemet med handelskreditter.

Det store spørsmålet.

Problemet er at toppmøtet etterlater seg et stort, ubesvart spørsmål: Kan den dynamiske, globale kapitalismen repareres?

I går ettermiddag sa statsminister Brown at den gamle oppskriften på en privatkapitalistisk, markedsbasert verdensøkonomi, også kjent som «the Washington consensus» er historie.

Det var i seg selv oppsiktsvekkende. Men presenterte G20 egentlig en ny oppskrift eller konsensus, slik Brown hevdet?

Vekst og stabilitet.

Nøkkelspørsmålet er om sterk vekst og økonomisk stabilitet lenger kan forenes i en global økonomi?

Verden har de siste tiårene opplevd en spektakulær vekst som har løftet millioner ut av fattigdom – inntil en finanskrise i USA spredte seg over hele kloden, med dramatiske ettervirkninger.

Mange land i Baltikum, Øst-Europa og Asia hadde tiltrukket seg store utenlandske investeringer og lån. Men nå trekker vestlige kapital seg tilbake.

Forestillingen om at velstanden var trygg og at man kunne stole på lovgivning og tilsynsmyndigheter i USA og andre rike land, er underminert.

Enfant terrible.

Derfor hadde mange land, anført av Frankrike, før gårsdagens møte krevd internasjonale reguleringer og felles tilsynsorganer med store fullmakter.

Problemet er, som president Nikolas Sarkozy må vite, at ikke engang innen EU har et slik system vært politisk mulig. Frankrike har ikke villet underlegge seg slike overnasjonale organer, like lite som USA vil det i dag.

Globalisering i revers I.

Hva gjør man da når nasjonale løsninger har vist seg utilstrekkelige, og ingen land virkelig vil gi fra seg tilsynet med sine nasjonale finansinstitusjoner?

G20-kommunikeet foreslår en slags mellomløsning: Økt internasjonalt samarbeid mellom selvstendige nasjonale myndigheter. Men det er ikke sikkert dette er tilstrekkelig.

Derfor er det nå en reell mulighet at vi i stedet vil bevege oss fra en internasjonal finanskapitalisme mot nasjonale – og mindre – finansinstitusjoner som opererer bak mer lukkede grenser.

Det kan kanskje gi større stabilitet, men betyr i så fall også at den finansielle globaliseringen går i revers på mer varig basis.

Globalisering i revers II.

Like viktigere er faren for at stigende arbeidsledighet vil tvinge frem beskyttelsestiltak for eget næringsliv. Verdensbanken har akkurat påpekt at 17 av de 20 landene som deltok i London, har gjort nettopp dette de siste seks månedene.

Spørsmålet er hvor troverdig det er når G20-landene nå lover å avstå fra slike proteksjonistiske tiltak – og for n’te gang ber om at de havarerte forhandlingene om en friere verdenshandel gjenopptas.

Politisk globalisering.

Tross det magre utbyttet på så mange viktige punkter, er det faktisk mulig at London-møtet vil bli husket som et vendepunkt i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Endelig innrømmes det at maktforholdene i verdensøkonomien er endret.

Den globale krisen, skapt i den vestlige verden, har tvunget de største vestlige industrilandene til å søke samarbeid med verdens nye økonomiske stormakter, som Kina, India og Brasil. G20, med 75 prosent av verdens befolkning og 90 prosent av produksjon og inntekter, er nokså plutselig i ferd med å ta over for G7, bestående av USA, Canada, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Japan.

De europeiske landene må ifølge kommunikeet dessuten kanskje akseptere å vike plass for land fra den tredje verden i IMF og Verdensbanken, som på samme måte som FN har hatt en sterk europeisk overrepresentasjon i de styrende organene.

Konsekvensene går videre enn dette. G20 er en stor og uhåndterlig gruppe. Det er de største og mektigste landene som må gi samarbeidet retning. Derfor blir det USA og Kinas evne til å finne sammen som i større og større grad blir avgjørende, enten temaet er økonomi er klimaforhandlinger.

På mange måter er det verdensordningen fra slutten av Den annen verdenskrig som nå sprekker.

Lemen.

Det er nok en del av forklaringen på at den franske presidenten Nikolas Sarkozy de siste ukene har opptrådt nesten som en sint lemen. Han er dessuten plaget av at 59 prosent av de franske velgerne mener at han har håndtert finanskrisen dårlig.

Noen få dager før han dro til London avfeide han den britisk-amerikanske varianten av kapitalismen som umoralsk. Han forlangte mye strengere, internasjonal regulering av vestlige finansinstitusjoner.

I sluttfasen i går konsentrerte ringreven Sarkozy seg om å kreve en felles kamp mot skatteparadiser.

Siste seier.

Viktig som dette kan være, er hverken skatteparadis eller hedgefond sentrale i forklaringen på finanskrisen. Men han vant frem. Derfor kunne han i går kveld hevde at han fikk mer ut av toppmøtet enn noen kunne vente.

Men Sarkozy kan ikke hindre at G20 heretter vil møtes igjen allerede før året er omme. Og svarene vil heretter avhenge mer og mer av USA og Kina.