VIL BARACK OBAMA redde eller torpedere forhandlingene om en ambisiøs avtale som skal hindre dramatiske klimaendringer?

Denne uken kan forslaget til ny amerikansk klimalovgivning passere en viktig milepæl i Kongressen. Forslagsstillerne mener de nå har nok stemmer til at forslaget kan gå videre til behandling i plenum. Forslaget bygger på Obamas tanker om innføring av et system med gradvis strengere utslippsmål og omsettelige utslippskvoter.

Amerikansk spill.

I forgårs avsluttet Obamas forhandlere et todagers møte i Mexico med utsendinger fra de 17 viktigste landene i verden. I likhet med sin forgjenger George W. Bush har Obama sett det som hensiktsmessig å samle de største landene til egne forhandlinger, parallelt med de egentlige avtaleforhandlingene i FN-regi. «Det er fortsatt betydelige forskjeller mellom partene, men diskusjonene i denne gruppen er veldige gode», sier den amerikanske sjefforhandleren, Todd Stern.

Internasjonal stillstand.

Den amerikanske optimismen vekker slett ikke gjenklang i alle leirer.

Tvert imot, snaue seks måneder før FNs klimakonferanse i København, står forhandlingene om en ny klimaavtale i stampe. Forventningene er på et lavmål etter to omfattende runder med forberedende møter i Bonn.

Det har «ikke vært noen reelle forhandlinger om innholdet i en avtale», het det i en dyster pressemelding fra miljøvernminister Erik Solheim og hans forhandlingsleder, Hanne Bjurstrøm, for en drøy uke siden.

Skuffelsen gjaldt ikke minst USAs beskjedne tilbud om å begrense utslippene av klimagasser de nærmeste årene. «Det er ikke godt nok i forhold til hva FNs klimapanel sier er nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen til to grader», sier Bjurstrøm.

Natt og dag.

Oppgaven er tosidig: En ny avtale må på plass i god tid før Kyoto-avtalen, som begrenser utslippene fra de rikeste landene i verden, utløper i 2012. Og i fremtiden må også de raskt voksende utslippene fra utviklingslandene, anført av Kina og India, reduseres.

Presidentskiftet i USA skapte ny optimisme i de internasjonale klimaforhandlingene. Obama og hans tjenestemenn forsøker aktivt å nå resultater der Bush satte hælene i bakken.

Men etter hvert er det også blitt tydeligere at Obama står overfor mange av de samme begrensningene som George Bush: Til syvende og siste må internasjonale avtaler godkjennes i Kongressen.

Kyotoavtalen, som ble fremforhandlet i 1997, har betydd svært lite for de samlede globale utslippene. Alle rike land fikk, grovt sett, tillatelse til å fortsette å slippe ut like mye som i 1990 frem til 2012. Og fattigere land fikk ingen konkrete forpliktelser i det hele tatt.

Denne pakken viste seg likevel uspiselig for USA. Motstanden i Senatet var så massiv at president Clinton ikke engang våget å legge frem avtalen for ratifisering.

Det haster.

Denne gangen er utfordringene mye større. Budskapet fra FNs klimapanel kan oppsummeres omtrent slik: I 2050 kan ikke innbyggerne i noe land slippe ut noe særlig mer CO{-2} enn hver kineser gjør i dag. Det kreves en revolusjon, og det haster.

Likevel er det allerede klart at vi ikke får noen avtale om kutt i alle land fra 2012. Kanskje kan Kina og India komme med fra 2020, men bare hvis USA viser vei.

Ordene avgjør.

I realiteten er ikke størrelsen på kuttene det vanskeligste problemet. Det er selv tanken om at USAs forpliktelser i fremtiden skal fastlegges gjennom vedtak på en internasjonal konferanse som er den største bøygen for amerikanske politikere.

Verdens mektigste land har liten trening i å la seg lede av andre. Derfor er det ingen tilfeldighet at i de tilfeller hvor verdenssamfunnet har greid å samle seg om store utfordringer, som opprettelsen av FN, så har de største landene fått peke ut veien.

Meldingene om at USA og Kina har hatt egne, hemmelige klimaforhandlinger kan gi derfor gi et visst håp.

Misjonærrollen.

Det kan være politisk nødvendig at USA får lov til å definere seg selv som helten i klimapolitikken. Kongressen trenger antagelig en følelse at landet forteller verden hva klimaet trenger.

Lovgivningen som nå ligger i Kongressen, passer delvis inn i dette bildet. Den skal gi dramatiske kutt – men først mange år frem i tid.

Det er usikkert om klimaproblemet blir løst selv om USA får bestemme. Men hvis verdens mektigste land blir definert som skurken, forsvinner alt håp.