«TILBAKE FRA DE DØDE» var overskriften på en artikkel i det britiske tidsskriftet The Economist i forkant av årsmøtet i Det internasjonale pengefondet, IMF, som nå pågår her i Istanbul, byen med en fot i Asia og en fot i Europa.

Årsmøtene i søsterorganisasjonene Verdensbanken og IMF samler hvert år over hundre finansministere og sentralbanksjefer, et tusentall byråkrater og et enda større haleheng av private bankfolk og frivillige organisasjoner.

Verdensbanken og IMF, begge med hovedsete i Washington, har siden opprettelsen i 1944/45 symbolisert den økonomiske verdensorden som vokste frem på ruinene av Den annen verdenskrig, dominert av USA og Europa.

Det siste året har finanskrisen satt denne økonomiske verdensorden i bevegelse, særlig gjennom møtet i de 20 største økonomiene i verden, G20, i Pittsburgh for to uker siden. Enkelte mener at den faktisk er lagt i grus. Asia anført av Kina krever innflytelse over beslutninger som vestlige land, og noen ganger USA alene, lenge dikterte.

De lange linjer.

Istanbul, tidligere kjent som Konstantinopel og for nordmenn også som Miklagard, er på mange måter perfekt for å betrakte både de lange linjene og de brå kastene i historien.

Her levde det østromerske riket videre under navnet Bysants i 1000 år etter at Roma falt. De påfølgende 500 årene var Istanbul sentrum i det ottomanske imperiet, inntil den tyrkiske landsfaderen, general Kemal Ataturk i 1923 erstattet restene av det muslimske imperiet med en strengt verdslig nasjonalstat.

Finanskrisen og dens ettervirkninger har svekket USA og Europa ikke bare økonomisk, men også politisk. Ikke minst kan det gå ut over Europa, særlig de gamle kolonimaktene, som i 1945 var i stand til å kreve innflytelse i IMF, og Verdensbanken, som har virket stadig mer anakronistisk.

Nettopp her i Istanbul, verdensbyen med omkring 13 millioner mennesker, er det lettere innse hvor mye verden er endret de siste tiårene.

IMFs selvskudd I.

Paradokset er at finanskrisen har svekket Vesten, men på samme tid styrket Det internasjonale pengefondet. Dette skjer på tross av at IMF av mange oppfattes som en slags ideologisk fanebærer for deregulerte, globale markeder og tilhenger av en forholdsvis passiv stat. Som ingen annen internasjonal organisasjon har IMF vært under innflytelse av USA, til tider nesten fjernstyrt fra det amerikanske finansdepartementet. Et velkjent eksempel er Asia-krisen i 1998, da USA fortalte IMF-ledelsen hvor skapet skulle stå.

Asia-krisen, skapt gjennom kapitalflukt fra deregulerte økonomier som forsøkte å holde fast på en fast valutakurs, var et nederlag for IMF. Pengefondet anbefalte at de asiatiske landene åpnet for fri bevegelse av kapital over landegrensene, men undervurderte bivirkningene i form av økt sårbarhet og ustabilitet.

Det var også et nederlag for IMF på et annet, mer praktisk plan. Kapitalbevegelsene over landegrensene ble så enorme at IMFs pengebinge viste seg altfor liten da organisasjonen skulle hjelpe de landene som ble rammet.

IMFs selvskudd II.

Dette var en lærdom mange land merket seg. Kina samlet seg enorme valutareserver. Det krevde at landet begrenset innbyggernes forbruk, slik at det oppsto et voldsomt overskudd i utenrikshandelen. Det ga hard valuta, som så ble lånt ut til USA – og til slutt til amerikanske boligkjøpere.

De land som ikke sparte selv, kunne nå låne andre steder. Fremveksten av globale finansmarkeder, som IMF har vært en sterk forkjemper for, så ut til å gjøre organisasjonen overflødig. Slik mistet IMF nesten alle sine lånekunder – og dermed sine inntekter.

IMFs revansje.

Finanskrisen har snudd alt dette på hodet. Plutselig står land i kø for å få lån. Og da G20-landene under sitt møte i London i april strevde med å bli enige om konkrete tiltak mot finanskrisen, ble det desto lettere å si ja til IMFs forslag om å tilføre organisasjonen hele 500 milliarder dollar, en tredobling av IMFs krigskasse!

Denne seieren kom ikke drivende på ei fjøl. IMFs administrerende direktør og styreleder, den tidligere franske finansministeren Dominique Strauss-Kahn, viste handlekraft og en sjelden politisk nese.

Strauss-Kahn skjønte også at G20s nye, ledende stilling kunne marginalisere IMF som premissgiver i den globale økonomisk-politiske debatten. I stedet for å kjempe mot søkte han samarbeid – på sine vilkår: Han sikret IMF rollen som sekretariat for G20. Her i Istanbul har han i tillegg, til Kinas glede og Italia og Frankrikes vemmelse, erklært at de vestlige landenes eksklusive og tidligere svært innflytelsesrike allianse, G7, snart vil bli oppløst.

Ny verdensorden II.

Slik har en fransk politiker fra sosialistpartiet sørget for at IMF beholder en plass, om enn litt redusert, på toppen av den nye internasjonale finansielle arkitekturen.

Men det krever at Kina samtidig tar plass øverst ved bordet, ved siden av USA. Og europeerne må forberede seg på å bli plassert litt mer i skyggen. Den tid da 8 av de 24 styremedlemmene i IMF er europeiske, nærmer seg slutten.

Verden blir ikke snudd på hodet av dette, men de lange linjene i verdenshistorien blir tydeligere. Vi er på vei inn i Asias tidsalder.

Det er ikke bare de siste 65 års verdensorden som blir endret. Vi aner et enda større bilde. De siste fire-fem hundre årene kan bli stående som et forbigående unntak fra en flere tusen år gammel regel: Det er Kina som er verdens mektigste land.