I GÅR ble det siste politiske hinderet forsert. Den tyske nasjonalforsamlingen sa ja til å være med på kriselånene til Hellas i bytte mot de drakoniske innstrammingstiltakene som den greske nasjonalforsamlingen vedtok torsdag.

Gressbrannen.

Likevel er nervene i EU i helspenn. Hvis brannen får spre seg utover Hellas, vet ingen sikkert hvor den stopper. Spekulanter og fryktsomme investorer har begynt å selge sin beholdning av portugisiske og spanske statsobligasjoner, som de gjorde med greske statspapirer i ukene som ligger bak oss.

Når en stat mister sin kredittverdighet, stoler ingen lenger heller på bankene. Noen mener at det allerede pågår et «run» i sakte film på banker i Sør-Europa.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, sa i forgårs at Europas fremtid som står på spill. Hun mener selvsagt euroen, men kanskje tenker hun på hele EU-samarbeidet.

Norge som dominobrikke.

I Norge burde vi ha spesielle forutsetninger for å skjønne noen av de mekanismene som nå skremmer lederne i EU.

Senhøstes 1992 tømte Norges Bank hvelvet for utenlandsk valuta i et mislykket forsøk på å forsvare den faste kursen mellom norske kroner og Ecu, forløperen til Euro. Men sentralbanken hadde til slutt for lite valuta igjen til å kjøpe alle de norske kronene som spekulanter og livredde bedrifter ville selge.

Dette skjedde etter at Storbritannia, Finland og Sverige i månedene før måtte gi opp å holde en fast kurs mot Ecu. Omtrent samtidig måtte Italia, Spania og Irland devaluere, dvs. fastsette en ny og lavere normalkurs. Etter at italienske lire ble devaluert, fikk markedet blod på tann. Det sluttet med at Norge oppga fastkurspolitikken.

Vi aner et mønster. Finansaktørene går etter det svakeste dyret i flokken og gir seg ikke før det blir åpenbart at de har spist ett dyr for mye. I 1992 var det den norske kronen. Beviset er at den norske kronekursen forble nesten helt stabil etter at regjeringen til slutt slapp kronen fri. Da forsvant panikken i valutamarkedet og spekulantene trakk seg tilbake.

Hvis panikken sprer seg, kan det altså falle en dominobrikke som egentlig burde ha fått bli stående. Derfor kan vi ikke være sikre på at eurosamarbeidet overlever.

Rentesrente.

Vi aner desperasjonen i stemmen når talsmenn for EU om igjen og om igjen understreker at Hellas er et spesialtilfelle. Denne påstanden er tilsynelatende deres eneste forsvarsverk.

Det er sant at hverken Portugal, Spania, Italia eller Irland er helt som Hellas. Men det er ikke sikkert det er avgjørende.

Det avgjørende, rent matematisk, er det som skjer hvis veksttakten i de inntektene som skal betjene gjelden, er lavere enn rentefoten. Er forskjellen stor over mange år, er det bare et tidsspørsmål før gjelden eksploderer. Og hvis det er noe som preger Portugal og Spania, så er det lav vekst i produksjon og inntekter – og økende renter.

Latin-Europa.

Vi kan stå overfor en langtrukken krise. Men aldri har eurolandene hatt dårligere forutsetninger for å hjelpe hverandre.

Faktum er at de aller fleste europeiske land har hatt underskudd på statsbudsjettet nesten hvert år siden 1980 og noen ganger enda lengre. De fant tilsynelatende aldri helt ut hva de skulle gjøre da den gylne gjenoppbyggingsperioden etter den annen verdenskrig ble avløst av oljeprissjokk og industrikrise i 1973–74 og igjen i 1979–80. Arbeidsledigheten gikk til himmels og balansen på statsbudsjettet gikk i kjelleren.

Og slik har det, grovt sett, forblitt. Inntil finanskrisen i 2008 gjorde at det plutselig ble dobbelt så ille på begge punkter.

Finanskrisen rammet dessuten statsfinansene i USA og Storbritannia spesielt hardt, med den følge at deres budsjettunderskudd nå er like stort som i de dårligst stilte eurolandene.

Derfor er det nå faktisk ikke urimelig å si at Europa, og USA og Japan med, på viktige punkter er blitt et nytt Latin-Amerika. Regnet i forhold til økonomiens størrelse er nå statsgjelden i flere europeiske land like høy eller høyere enn i landene som ble rammet av de gjentatte gjeldskrisene i Latin-Amerika, fra Mexico-krisen i 1982 til Uruguay og Argentina det siste tiåret.

Politisk sosiologi.

Det finnes et unntak: De nordiske landene, i og utenfor EU, med og uten olje, har nesten hele tiden hatt solide statsfinanser og som regel overskudd på statsbudsjettet.

Evnen til å sikre skatteinntektene gjennom høy sysselsetting har vært større enn lenger sør. Når problemer likevel har oppstått, har regjeringene hatt legitimitet til å få oppslutning om et skippertak.

Noen vil hevde at eurosamarbeidet må ta noe av skylden for at land som Hellas og Italia har fått fortsette å låne lenge etter at de ville ha fått nei hvis de hadde hatt sin egen valuta. Og fra nesten alle euroland kommer kravet om at Tyskland har et særskilt ansvar som det største og rikeste landet.

I Berlin ser de tegningen. Portugal, Spania, Italia og Irland er med og redder Hellas, mens de egentlig kunne ha behov for hjelp selv. Til slutt kan Tyskland bli satt under press for å redde alle Hellas’ redningsmenn. Derfor forsøker tyske politikere å slå tilbake med krav om at middelhavslandene må bli mer like Tyskland.

Kynisk klarsyn.

Paul Krugman, nobelprisvinner i økonomi, sier at han i det aller siste har forandret mening. Hele valutasamarbeidet og euroen kan være i fare.

Han er langt fra den første. I 1996 fikk briten Bernard Connolly sparken fra EU-kommisjonen, hvor han ledet kontoret for pengepolitikk og valutasamarbeid. Det skapte sensasjon at nettopp han sablet ned vedtaket om å innføre en felles valuta.

I sin bok med tittelen «Europas råtne hjerte» hevdet han med styrke at valutaunionen var dømt til å kollapse før eller senere med mindre alle viktige økonomiske forskjeller mellom landene forsvant eller nasjonale interesser ble underordnet fellesskapets behov. Begge deler anså han som omtrent like umulige.

«Jevngodt med at pavens privatsekretær skulle frasi seg sin gudstro», skrev uketidsskriftet «The Economist» om Connollys bokutgivelse. Men det gjenstår å se om det er riktig at euroen er på vei mot undergangen. ola.