OMTRENT samtidig som finansminister Sigbjørn Johnsen i går åpnet sin pressekonferanse for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, kom skepsisen tilbake i de internasjonale finansmarkedene. Både eurokursen og aksjekursene falt, mens rentene på statsobligasjoner fra Portugal og Spania flatet ut.
Mandagens enorme lettelse over å ha bli reddet fra en akutt finanskrise, ble avløst av ettertanke og tvil.
Historisk helg.
Det var på overtid natt til mandag at EU-lederne ble enige om å lage en gigantisk låne- og garantiordning for å hindre panikk og bankkrise da finansmarkene åpnet etter helgen. EU måtte presentere en kraftfull kriseplan, så sterk at den overrasket alle, for å fjerne frykten for at den greske krisen raskt skulle smitte til Portugal og Spania.
Derfor gikk til og med Den europeiske sentralbanken på tvers av sine prinsipper og erklærte seg villig til straks å forskuttere hjelpen, ved å kjøpe statsobligasjoner fra kriselandene. Men i løpet av gårsdagen dreide diskusjonen. Det ble klarere og klarere at hovedjobben gjenstår:
Å overbevise velgere i en serie med europeiske land om store innstramminger og velferdskutt som de slett ikke er forberedt på.
Norsk velstand.
Mot dette bakteppet kunne Regjeringens presentasjon av Revidert nasjonalbudsjett nesten fortone seg som en upassende, selvgod norsk påpekning av hvor utrolig mye bedre alt står til i Norge.
Og Sigbjørn Johnsen virket ikke lite belærende da han gjentok flere ganger at den økonomiske politikken er enkel: «Det gjelder bare å sørge for utgiftene er mindre enn inntektene». Da vil man ha råd til å løse dagens oppgaver samtidig som man legger noe til side for fremtidens utfordringer.
Men politikken er jo ikke enkel. Det er nettopp derfor så mange EU-land har havnet i uføre. For Johnsens enkle bokføringsregler er vanskeligere å følge i land som er preget av mye større interessemotsetninger enn i Norge.
Alt dette vet nok Sigbjørn Johnsen. Jeg tror han er overbevist om at på tross av den enorme forskjellen mellom statsfinansene i Norge og de fleste EU-land, kan vi også i Norge stå ved en skillevei.
Derfor bruker han EU-krisen for det det er verdt og vel så.
Johnsen er dypt preget av sitt arbeid for et lite tiår siden som leder for pensjonsreformen. Han vet at eldrebølgen, med økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg, har en voldsom sprengkraft.
Og Johnsen er ikke alene i sin bekymring for eldrebølgen. Så sent som i fjor høst var Det internasjonale pengefondet, IMF, var soleklar på at eldrebølgen ville bli en større belastning for alle vestlige lands budsjetter enn finanskrisen var.
Langsiktige fremskrivninger for den norske statens finanser viser at staten selv med hjelp fra oljefondet kan få betydelige problemer med å møte veksten i utgiftene, særlig etter 2020. Så langt har regnestykkene blitt pyntet på ved å legge inn forutsetninger om at vi avstår fra en videre økning i standarden i helsestell og eldreomsorg.
Generasjonskontrakten.
Johnsen minnet i går om at vi nå går inn i en periode hvor veksten i trygdeutgiftene automatisk vil spise opp praktisk talt hele veksten i skatteinntektene.
Derfor har Sigbjørn Johnsen har funnet et grep for å forsvare seg mot nye reformkrav. Han kaller det generasjonskontrakten. Nye reformer på bekostning av neste generasjon er forbudt.
Det er vanskelig å tolke ham på annen måte enn at han mener reformpolitikkens tid er forbi. I så fall er det et historisk skille. Innføring av folketrygden i 1967 var begynnelsen på en voldsom reformperiode. Kanskje vil Kristin Halvorsen barnehagereform bli stående som avslutningen.
Europas fremtid.
La oss si at Johnsen og IMF har rett. Hva forteller det da om utfordringen som andre europeiske land står overfor?
Det gir et skremmende bilde, særlig når utgangspunktet er at Hellas har mer i statsgjeld enn Norge har på bok.
I går forklarte Johnsen at Hellas bare det første året må foreta kutt som i Norge ville svare til 150 milliarder kroner.
Det er mer enn vi bruker på helse, omsorg og utdanning. Etter tre år vil likevel gjelden være betydelig høyere enn i dag. Ergo må spareprogrammet fortsette hele tiåret vi har foran oss.
Hellas er verst stilt i EU. Men hvis vi legger eldrebølgen av dagens gjeldsproblemer, er det ikke tvil om at i de fleste EU-land må velferdsstaten skrumpes kraftig. Kanskje må vi snakke om en ny samfunnsmodell.
Det vil i så fall gi en ny målestokk for den norske samfunnsdebatten. Det kan da bli lettere å akseptere at selv i rike Norge blir politikkens innhold redusert til å administrere den velferdsstaten som alt er skapt.
Kommentarer