USAs kredittverdighet ble nedgradert før helgen. Men det akutte finansielle og politiske dramaet ved inngangen til en ny uke utspiller seg et annet sted.
EUs valutaunion, Europas mest ambisiøse økonomiske og politiske samarbeidsprosjekt etter den annen verdenskrig, står på spill.
Renten på lån til Italia og Spania er nå nesten like høy som da Hellas måtte be EU og IMF om krisehjelp for et år siden. En statsgjeld som tidligere var til å leve med, kan bli tung som bly.
Europeisk solidaritet
Europeiske politikere prøver nå nesten desperat å overbevise aktørene i finansmarkedet om at EU-landene vil forsvare euroen med alle midler. Hvis ett eller flere land sparkes ut av eurosamarbeidet, har EU neppe lenger en troverdig valutaunion.
Det er gradvis blitt tydeligere at euroen krever pengeoverføringer til land i utkanten som blir hengende etter. Til syvende og sist må antagelig også ansvaret for statenes gjeld deles.
Men hvis krisen biter seg fast i Italia og Spania, vil det kreve assistanse av helt andre dimensjoner enn hjelpen til Hellas, Portugal og Irland.
De fleste mener at regningen kan bli for stor til at Tyskland og andre land i Nord-Europa vil redde Italia, Spania – og euroen.
Det er ikke sikkert det er så enkelt.
Psykologi
En kollega som har tilbrakt mange år i Berlin sier det slik: - Et stort, innflytelsesrikt land midt i Europa, omgitt av naboer på alle kanter, kan ikke tåle at valutasamarbeidet går under. Før tyskerne gir opp euroen, begynner de å dyrke poteter i Tiergarten (parken midt i hovedstaden), slik de gjorde under annen verdenskrig.
En annen sak er at forbundskansler Angela Merkel hele tiden har prøvd å komme så billig fra eurokrisen som mulig, både økonomisk og politisk. Hun beveger seg, men aldri før hun blir presset av omstendighetene og aldri lenger enn høyst nødvendig i øyeblikket.
Derfor er det lett å undervurdere hva Tyskland til slutt kan gå med på.
Historisk milepæl
For snaue tre uker siden, 21. juli, vedtok stats- og regjeringssjefene i eurosonen en ny strategi for å hindre at de drepende høye rentene på statsgjeld i Hellas, Portugal og Irland skulle spre seg til Spania og Italia.
Blant annet ble det vedtatt å gi det nye europeiske stabiliseringsfondet, EFSF, nye og utvidede fullmakter. Fondet skal herunder få lov til å kjøpe statsobligasjoner i land som blir angrepet av spekulanter.
Flere EU-land mener at EFSF bør utvikles til et slags felles statsgjeldskontor, som tar opp lån garantert av alle eurolandene.
Etter toppmøtet 21. juli sa en kommentator fra New York Times det omtrent slik i en TV-debatt:
- EU-lederne har nå gjort et skjebnevalg. De vil gradvis bevege seg mot et stadig tettere økonomisk samarbeid, diktert fra sentrum. De gjør det uten entusiasme, men de vet at alternativet er at valutasamarbeidet går i oppløsning.
Ny test
Men i forrige uke var tvilen tilbake i markedet, sterkere enn noen gang. Italia, som tidligere ble regnet som uangripelig, er sammen med Spania utpekt til prøveklut for å lodde hvor dypt den europeiske solidariteten egentlig går.
EFSF er temmelig sikkert altfor lite til å redde disse landene. Uansett kan det ta et par måneder før de utvidede fullmaktene til stabiliseringsfondet, EFSF, er godkjent av de nasjonale parlamentene.
Underveis kan det bli mye krøll - og god tid til å drive rentene i Italia og Spania i været. I så fall risikerer banker som sitter på store mengder statsobligasjoner, betydelige tap. Pengestrømmen mellom bankene kan i verste fall stanse opp som i 2008 fordi bankene blir engstelige for å handle med hverandre.
Sentralbanken som frelser
Derfor øker nå kravet om at Den europeiske sentralbanken øyeblikkelig må støtte Italia og Spania ved å kjøpe statsobligasjoner fra disse landene.
En slik inngripen kan ses som et slags forskuttering av den hjelpen som regjeringene senere vil gi gjennom EFSF.
Torsdag sa likevel Den europeiske sentralbanken, ESB, nei til akkurat dette. Men det viste seg å være et forhandlingsutspill. Italia måtte først si seg villig til å oppfylle ESBs vilkår om reformer og innstramninger.
Selvlaget problem
Europeiske politikere kan ha lurt seg selv. De har skapt et finansmarked hvor pengene flytter seg så fort at de politiske vedtakene alltid kommer for sent.
De 17 landene i eurosonen og de 27 i hele EU trenger tid for å bli enige om tiltak som så skal godkjennes av like mange nasjonalforsamlinger.
For beskjedne tiltak for sent har det siste året svekket tilliten til eurolandenes vilje til å forsvare euroen. Løfter som ville ha vært mer enn tilstrekkelige i fjor, møtes med kynisk skepsis nå. Nå kreves det mer omfattende og konkrete tiltak. Pengene må legges på bordet.
Sluttspillet
Til slutt kan det gjenstå bare to muligheter.
Man kan forsøke å presse ESB til å trykke penger for å kjøpe opp gjeld (statsobligasjoner) på varig basis. Da blir det mange land som må danse etter bankens pipe.
Den andre muligheten er at europeiske politikere vil forsøke å hindre at pengene løper fra dem, ved å gjeninnføre restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrensene. Kravet kan komme først fra land hvor bankene nå sakte tømmes for penger og investorene dumper de lånene (obligasjonene) som skal finansiere staten.
Men hvis pengene på nytt blir gjerdet inne av nasjonale grenser, har vi da lenger en Europeisk Union?
Investorene handler raskere enn politikerne. To uker etter siste toppmøte i EU, er eurokrisen dypere enn noen gang.
Kommentarer