Dette smakte ekkelt

WAYNE GRETZKY tente ilden foran 60000 entusiastiske tilskuere og hele det canadiske folk grytidlig lørdag morgen norsk tid. Men den fargerike åpningsseremonien var ikke som åpningsseremonier pleier å være.

Det var noe trist og leit, noe ekkelt som fikk mange av deltagerne og oss andre som er på plass for å være med på idrettsfesten til å tenke noen ekstra tanker. Noen, som for eksempel vår egen skiskytter Emil Hegle Svendsen, hadde også gråt i halsen da den olympiske idrettsfamilien så brått hadde mistet et medlem.

Egentlig skulle Nodar Kumaritashvilis spasere inn på BC Place Stadium midt i Vancouver sentrum. Men så langt kom aldri akeren fra Georgia. Bare noen timer før OL-åpningen mistet kan kontrollen i akebakken. I over 140 km/t deiset han inn kanten, ble kastet til værs og smalt inn i en stolpe utenfor løypa.

Livet sto dessverre ikke til å redde.

Risikosport

Derfor var det ett minutts stillhet, flagg på halv stang og sørgebånd da idrettsfesten ble satt i gang. Oppe i Whistler Mountain er det laget en egen minneplass med tente lys og blomster for georgianeren.

De levende bildene av det grufulle uhellet ble sendt verden rundt i går. Jeg for min del snudde meg bort da ulykken rullet over skjermene i hovedpressesenteret. Vi var mange som gjorde det samme. Men jeg har sett stillbildene av det som skjedde. Det er mer enn nok.

Dette var sport på sitt verste.

Ekstremsport på sitt råeste.

Risikosport som i hvert fall minner meg på hvor langt man er villig til å gå for å fange interesse.

Kanskje var det da ikke så rart at livebildene etter hvert ble slettet på mange nettsteder i går. De var rett og slett for grufulle.

Mens gatene rengjøres etter åpningsfesten og de fleste berusede canadiere har gått til køys, sitter jeg her i OL-byen og tenker på den avdøde akerens familie hjemme i Georgia.

Hvordan var fredagen for dem? Hvordan blir helgen? Hvordan blir de neste dagene?

De var sikkert stolte over å ha et familiemedlem som deltager i OL. Nå står de bare tilbake med minnene. Og alle de ubesvarte spørsmålene om hvordan dette egentlig kunne skje.

Fars mareritt

For noen uker siden snakket jeg med Bjørn Svindal om sønnen Aksels dramatiske fall i Beaver Creek. Bjørn hadde vært på Anne Grete Preus-konsert på Kultursenteret, da Aksel ramlet så stygt i USA før jul i 2006. Telefonen hadde pappa lagt igjen hjemme. På vei hjem i bilen slo han på radioen. Da fikk han høre at Aksel var stygt forslått, og nesten livløs hadde blitt sendt på sykehus til Vail.

Tenk dere hvordan han hadde det da.

Morgenen etterpå fløy den bekymrede pappaen til Denver. Gang på gang på flyturen fikk han se livebilder av fallet. Det var selvsagt en tøff påkjenning. Han ante jo ikke hvordan det ville gå med Aksel. Han hadde ikke sett eller snakket med ham. Heldigvis slapp både far og sønn med skrekken.

Men den gangen, som nå, kom spørsmålene om sikkerheten.

Noen uhell kan skje, det kan man ikke unngå, men hvor mange flere ulykker skal man ha i idretten før fartsfester koster mer enn det smaker?

Må utøvere slippe seg utfor med dødsangst bare for å tilfredsstille TV-kanalene og oss som ser på?

Tenk hvis OL-arrangørene hadde laget en litt mindre bratt løype. Ville Kumaritashvilis da ha kommet seg gjennom denne utfordringen?

Ulrike Maier og Gernot Reinstadlers etterlatte har sikkert brukt tid på noen av de samme tankene. Kanskje hadde alpinistene overlevd sine fall i henholdsvis 1993 og 1991, hvis fartsfesten ikke hadde gått på sikkerheten løs.

Granskning

Canadiske myndigheter har innledet en offisiell gransking av omstendighetene rundt Nodar Kumaritashvilis død. Det skulle bare mangle.

Granskingen ledes av rettsmedisinerembetet i British Columbia og Det canadiske ridende politi. Det internasjonale akeforbundet (FILA) fordyper seg også i hele hendelsesforløpet. Alle steiner skal snus, alle problemstillinger skal opp og frem.

Uansett hva man kommer frem til, får ikke Nodar Kumaritashvilis livet tilbake.

Men det kan hende at han redder andres liv.

Det går i hvert fall an å håpe.