Takk, Petter Northug!

Tusen takk for at du gjorde OL-stafetten til et nytt nervedrama!

Forsøket var ærlig, det var godt, og hadde det ikke vært for en taktisk finslepen svenske, kunne det blitt en ny gullfest.

Isteden ble det sølv.

Vår langrennskonge gjorde det han kunne på sisteetappen. En stund må svenske Marcus Hellner ha følt seg som en jaktet rev i skogholtet i og utenfor Whistler Olympic Park.

Northug tok innpå for hvert et stavtak. 37,5 sekunder var blitt til 15 sekunder før de la ut på den siste av de tre rundene.

Skulle det bli en ny Brink-historie?

Nei, Hellner hadde mer på lager.

Vår mann hadde brent så mye krutt på de to første rundene at han ikke greide å svare på Hellners rykk. En ny taktisk fulltreffer av Hellner, med andre ord.

Grattis, Sverige!

Grattis, Hellner!

Men hadde Northug hatt bedre medspillere, ville det blitt enda et norsk gull. Det er jeg helt overbevist om.

For det var ikke på sisteetappen gullet røk. Det var på de tre første.

Stafetten ble derfor en ny, sørgelig påminnelse om at norske herrelangrenn er altfor avhengig av Petter Northug.

De kan klage og sutre over at skiene ikke var gode nok.

Den taktikken kan virke én gang, kanskje to ganger, men ikke hver eneste gang det blir resultatmessig stang ut.

At vi dessuten må stille med en 38 åring (Odd Bjørn Hjelmeseth) som bare har gått ett brukbart renn i vinter og en skiskytter (Lars Berger) i skisportens Formel 1 øvelse, sier sitt.

Hjelmeset tok kjapt ansvar for at det ikke ble gull.

Han valgte feil ski, sa han.

Det ble for mye is i rubben under skia, fortsatte han.

Ja vel, men det kan vel hende at det innimellom er noen motstandere som sliter med dårlige ski også. Dem får vi sjelden høre om.

Sannheten er at det er så altfor syltynt bak Petter Northug i distanselangrenn. Så svake har resultatene i OL og tidligere denne vinteren vært at noe må skje etter OL.

Neste vinter er det VM på hjemmebane. Da kan ikke langrennsnasjonen Norges ve og vel være så avhengig av bare én mann på herresiden.