Drap
Nylig publiserte nettstedet Wikileaks en oppsiktsvekkende video der 12 sivile irakere, deriblant to Reuters-ansatte, blir skutt og drept av amerikanske styrker. Videoen som har hatt over seks millioner visninger, ble lekket av en ukjent kilde i det amerikanske Forsvarets administrasjon.
Det første som slår meg når jeg ser den mye omtalte Irak-videoen er hvor uvirkelig den er. Ikke fordi jeg hører soldatene le mellom drapene, eller fordi de kaller de uskyldige skuddofrene for «dead bastards». Men fordi skjermbildet med skuddsikte fra et Apache-helikopter får det hele til å ligne et dataspill.
Screening
Med «videofangsten» og publiseringen fikk Wikileaks til det Reuters hadde prøvd på i tre år. De kom til bunns i hva som egentlig skjedde den dagen i 2007.
Mange vil nok tenke at videoen rettferdiggjør seg selv. Vi kunne ha skrevet om at det finnes en video til vi ble blå, men det er noe annet å få se det med sine egne øyne.
Regelen er allmenngyldig, jo lenger unna oss, desto enklere blir det å bivåne en katastrofe. Om opptaket er uklart og litt mystisk, passerer det selvfølgelig enda bedre. Ukentlig mottar Aftenposten videoer fra pressebyråer som viser mennesker som blir skutt, drept eller banket opp. Vi får inn videoer av alvorlige ulykker med fly, bil og tog. Hver gang vurderes videoene individuelt ut fra innholdets natur, deretter klippes gjerne videoene før de legges ut.
Dette er ikke spesielt for Aftenposten, det har blitt en nødvendighet for alle nettaviser å «screene» innholdet i videoene. Anstendighet, moral og respekt er stikkord, men det har ifølge kolleger også blitt nødvendig med en kontroll av egne grenser. Dette gjøres ved at flere instanser ser og vurderer innholdet før en eventuell publikasjon.
Vi er nemlig klar over at våre sinn bombarderes så ofte med voldelige og dødelige inntrykk, at vi trenger en diskusjon rundt våre tanker og inntrykk.
Gulfkrigen
Man kan lure på når vi ble vant til å se folks dødsøyeblikk? Var det under Gulf-krigen med sin avanserte krigføring? Var det kroppene som falt fra tvillingtårnene en septemberdag i 2001? Eller da vi så havet vaske vekk mennesker fra thailandske strender julen 2005?
Det er vanskelig å finne noe tilgjengelig litteratur på sosiale medier og normaliseringen av slike videoer. Skribenten og feministen Susan Sontag var inne på noe da hun allerede i boken On photography fra 1973 la premissene for debatten om hva bilder fra krig og katastrofer gjør med oss. Det er i dag kjente ting Sontag hevder her, blant annet om apatien som vokser i takt med strømmen av voldsbilder, flimmeret, vi utsetter oss selv for.
Men i sin siste bok, utgitt før hun døde i 2004, går Sontag tilbake på det hun tidligere hadde skrevet om sterke bilders bedøvende effekt på oss. I stedet lander hun på at vår følelse av uvirkelighet ikke er det samme som at noe er uvirkelig. Det viktigste er tross alt at vi får med oss hva som skjer.
Noe av det mest brutale du kan se på nettet er fra fjorårets protestdemonstrasjon i Teheran. Flere mobilkameraer fanger opp at studenten Neda Agha-Soltan blir skutt. Hun segner om i sin lærers armer, vi ser blikket flakke før blodet dekker ansiktet hennes. Neda dør på vei til sykehuset.
Snuff
Videoen er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Iran, og uvurderlig for iranere som drømmer om en ny tid. Men ble dette bildet borte i flimmeret for resten av oss? Akkurat som det har tatt mange bilder, og gjort oss litt mer immune mot det neste klippet som måtte dukke opp? Det er ikke urimelig å anta det, vi klarer tross alt å klikke oss inn på nye videoer.
Kanskje er det flyktigheten i videomediets natur og likhetene med actionfilm som distanserer oss fra det bisarre i å se noen dø. I filmen 8 mm fra 1999 spiller Nicolas Cage privatdetektiven som kommer på sporet av såkalt snuff, filmer hvor ekte mennesker blir drept til andres forlystelse. I dag hadde ikke filmen sjokkert på samme måte. Videoer hvor vi ser mennesker sekunder før de mister sine liv, har fått sin naturlige plass i nyhetsformidlingen.
Tveegget
Selvfølgelig finnes det en prinsipiell forskjell mellom videoer skapt som underholdning og videoer spredd for å avsløre overgrep i krig. Sontag skriver at bildenes fremste bedrift er «den følelsen den gir oss av å holde hele verden i våre hoder – som en antologi bestående av bilder». Med bilder, og enda mer med levende bilder, får vi et bevis på noe vi kanskje tidligere betvilte.
Vi står altså med et tveegget sverd i hånden. Det svinger den ene veien i opplysningens tjeneste, og den andre veien i underholdningens. Vi lar oss fascinere av døden, som mer eller mindre er usynliggjort i våre moderne liv. I likhet med dem som møtte opp for å juble for den fallende giljotinen, tørster også vi etter å se dødens makt. Er det fordi vi ikke kan fatte at noen drepes utenfor Hollywoods velregisserte voldsorgier?
Moral
I nettvideoenes demokratiske verden melder det seg likevel et moralsk spørsmål. Er det greit at vi i døden, en høyst privat affære, fratar den døende retten til å bestemme over seg selv? Tenk deg at ditt liv tar slutt idet du krysser gaten og blir truffet av en bil. Hadde du hatt mulighet, ville du tillatt at et opptak ble lagt ut som en YouTube-video som gikk verden rundt?
Den deleglade nettkulturen har i alle fall ikke tenkt å spørre deg.
Kommentarer