Det var utvilsomt hijabrekord i Litteraturhuset i Oslo i går, da Venstre-politiker Abid Q. Raja inviterte til debattmøte om hvorvidt ytringsfriheten er suveren og ubegrenset. Spørsmålet faller på sin egen urimelighet, ble det påpekt fra flere i det vel tallrike panelet.

Likevel klarte enkelte unge mennesker i salen å skuffe denne ambivalente kommentatoren, da de avslørte hvorfor de mente at ytringsfriheten burde være begrenset.

Paradoks.

La det være sagt, blant de oppmøtte var det unge, veltalende mennesker med kraftfulle meninger og innsikt i problemstillingen. Flere var norskfødte, i gang med høy utdanning. Overfor disse taleføre jentene og guttene føles argumenter som at hijaben er et slag mot likestillingen, samt kvinneundertrykkende, meningsløse. Ihlam Hassan slo i sin innledning fast at «et land som ikke respekterer ytringsfriheten, er et farlig land», mens Bushra Ishaq lurte på hvordan vinden kunne skifte så fort. De som var mot blasfemiparagrafen, hvordan kunne de plutselig være uenig i at ytringsfriheten også må gjelde dem som ønsker å gå med hijab til politiuniform?

Det er på ingen måte vanskelig å finne argumenter for å forsvare bruken av hijab i politiet. Det er bare å ta utgangspunkt i prinsipper som angår feminismen, menneskerettigheter eller ytringsfrihet. Men det var foruroligende å se enkelte unge muslimer som tilsynelatende forsto så lite av ytringsfrihetens historie. En ung jente ville vite hvorfor ikke Geert Wilders islamkritiske film kunne forbys, den feilinformerte og var et hatsk angrep mot muslimer. Spørsmålet i seg selv vitner om at ytringsfriheten ses på som et relativt gode: «For meg, men ikke andre.»

Alenegang.

Det er betimelig å spørre om hvor denne muslimske alenegangen kommer fra. Hvor var forsvaret for andre minoriteters rettigheter? Å tre inn i en utvetydig offerrolle kledde de ressurssterke ungdommene dårlig. For det er fullstendig meningsløst å gi dem rollen som Norsk Frustrert Ungdom. Gårsdagens møte var et elegant eksempel på at de blir hørt. Når frustrasjonen først ble luftet, virket det som om de identifiserte seg mer med muslimers situasjon i land som Irak og Afghanistan, enn med den i Norge.

De som måtte tro at Vebjørn Selbekk, Magazinet-redaktøren som trykket en faksimile av karikaturene i Norge, var en kontroversiell gjest, tar feil. Menneskerettighetsforskeren Lars Gule satte en ny standard for sjokkeffekt ved å stille en sal med klar overvekt av muslimer spørsmålet om profeten var pedofil. Spørsmålet var ment retorisk, og for å illustrere toleransens grenser når temaet er religion. Men dialog ble raskt til konfrontasjon, og temperaturen hos de unge norske muslimene nådde taket. Gule undervurderte likevel sitt publikum. Før han rakk å bevise at ytringsfrihet krever tålmodighet og respekt for selv de mest stupide meninger, møtte de hissige kraftig korreks fra sine egne.

Trend.

Som født og oppvokst på Oslos østkant, vet jeg at hijaben aldri har vært så populær som nå. Paneldeltager og Aftenposten-spaltist Mohammad Usman Rana tar etter min mening feil når han sier at dette ikke er en trend. Hijaben – om han liker det eller ei – er også blitt en politisk ytring i et muslimkritisk klima. Møtet ble en påminnelse om toleransens og inkluderingens verdi. For meg er et mest mulig verdinøytralt politi det ideelle, men møtet gjorde det klart at hensyn til integrering og kvinners rett til å gå kledd som de vil, trumfer de fleste motforestillinger.

Tross et altfor stort panel, samt et enda større underpanel og en tre timer lang debatt, var møtet en oppvisning i dialog slik utenriksministeren liker det. Det er vanskelig å være uenig med Jonas Gahr Støre i at det er med dialog vi tar utfordringene med å ha et flerkulturelt land. For det er et nytt «vi» i Norge nå.