I SKRIVENDE STUND har ikke dommen mot de tyske sladrebladene falt, men kravet taler for seg selv. Det svenske kongehuset vil ha 35 millioner for tort og svie, samt 1600 dementier. Det siste tallet svarer til alle skandaleoppslagene om kongefamilien. Vinner hoffet, vil det bety at Sonnenverlag, som eies av forlagshuset Klambt, kan se frem til en dundrende konkurs.
Påhitt.
Vi snakker ikke om lommebokjournalistikken som Håvard Melnæs avslørte i boken En helt vanlig dag på jobben. Her er det snakk om påhitt bare begrenset av den frie fantasien. Det er likevel ikke alltid løgner i mediene er helt svarte eller hvite, eller publisert ut fra kommersielle hensyn.
The Yes Men Fix the World er navnet på en oppsiktsvekkende dokumentar (www.theyesmen.org) som hadde norsk premiere under filmfestivalen i Grimstad. Den viser to satiriske og politiske aktivister som utgir seg for å være det de selv kaller «big-time criminals», gjerne representanter for firmaer som Dow (eier i dag Union Carbide som drepte 20000 indere).
Ironisk.
De vi følger, bygger falske websider, venter på å bli kontaktet og får blant andre napp hos BBC World. På luften, foran 300 millioner seere, utgir én av dem seg for å være Dows talsmann. Han sier de har besluttet at ofrene etter Union Carbide-ulykken i Bhopal i India for 20 år siden, endelig skal få kompensasjon. Ofrene i Bhopal jubler, BBC slenger på Breaking News-banneret sitt. Og aksjene til Dow? De stuper.
Overfor oljebransjens lobbyister, eller katastrofeprofitørene i New Orleans, viser Yes Men en imponerende taktikk. Løgnen er prisen de betaler for at sannheten skal komme frem. Selv som journalist må man ta av seg hatten for deres tydeliggjøring av hvordan grådige, multinasjonale firmaer som Haliburton, Exxon og Dow heller bruker enorme ressurser på å reklamere for seg selv, enn å gjøre det riktige.
Proft.
Her har altså løgnene en idealistisk funksjon. Etisk befinner de seg likevel i det grenselandet hvor idealismen møter journalistikkens etikk. Hvordan skal vi i media takle profesjonelle løgnere med edle hensikter? For i deres handlinger bor det en logikk som vi selv opererer etter. Vi kan manipulere verden.
Senest tirsdag ga Jo Bech-Karlsen, førsteamanuensis i journalistikk ved Handelshøyskolen BI, og Helge Rønning, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, en del norske medier stryk i kildekritikk. De brukte oppmerksomheten rundt to norske komikeres reise til Los Angeles for å overvære Michael Jacksons minnestund som eksempel.
Uverdig.
Det er ikke vanskelig å være enig i komikernes tilfelle. Påstander om at mediene danser på en død manns kiste, gjengir udokumenterte påstander Jackson aldri ble dømt for, og generelt oppfører oss uverdig, er langt mer alvorlig. Kritikken stiller spørsmål til fornuften i våre selvpålagte krav om norske vinklinger, samt kanalfloraens hunger etter nytt stoff. Men også til vår etterrettelighet.
Det bør ikke drøye for lenge før norske medier, i likhet med Washington Post og Wall Street Journal, lager retningslinjer for hvordan journalister skal oppføre seg i de sosiale medier. Den ufravikelige sannheten skal og bør være journalisters egenkrav i møte med udokumenterte påstander på Twitter og Facebook. Hvis ikke, er det lite som skiller oss fra den gjengse blogger som ikke trenger å skjenke faglig stolthet en eneste tanke.
Det verste som kan skje, er at vi selv ender som profesjonelle løgnere.
Følg Mala Wang-Naveen på Twitter.com/MalaWang
Kommentarer