Les også:

Den britiske komikeren Eddie Izzard gikk en gang på scenen i USA og introduserte seg ved å si: «Jeg vokste opp i Europa. Det er der historien kommer fra.» Den herlige provokasjonen sier ganske mye om historie, historieløshet og sprengstoffet i det å forvrenge fakta.

Vi har hatt flere debatter om møtet mellom fakta og fiksjon i litteraturen, fyrt opp av bøker som Karl Ove Knausgårds realitylek Min Kamp, og Ketil Bjørnstads dokumentarroman (i seg selv et merkelig ord), Oda.

Fra norsk film er et av eksemplene ganske ferskt, for Max Manus åpner med drapet på en russisk soldat. Slik illustrerte man motstandsmannens karakter, men det skjedde aldri. Nå møtes NRKs storsatsing Harry & Charles, beretningen om Dronning Maud og Kong Haakon, med samme kritikk.

Problematisk.

Vi snakker om iscenesettelse i det tomrommet som oppstår når fiksjon møter fakta. Kulisser og skikkelser hentes fra virkeligheten, gjerne historiske, og deretter er det bare å dikte videre. Fylle rommet med spekulasjoner, intriger og dramatikk. I og for seg lite reaksjonært, men likevel etisk sett problematisk. For de døde snakker ikke tilbake. De står uten mulighet til å korrigere bildet.

Enkelte vil kanskje påpeke at NRK ikke bør ta seg historiske lufteturer i fiksjonens verden. Statskanalen er tross alt vårt svar på BBC, og møtes med tilsvarende tillit og kredibilitet. Men selv om det er lett å tenke at regissør Marit Moum Aune er på tynn is når hun forklarer Bergens Tidende at serien Harry & Charles er «en populærvitenskapelig fremstilling av hva som skjedde», har hun et poeng i at Norge har svak tradisjon for denne type genrelek.

Kunsten subjektiv.

Kulturen kommer til å leke seg med historien i fremtiden også. For brukerne består derfor kulturkonsumet i å være kritiske, mens anmelderne blir den korrigerende og informerende instans. Alternativet til en fri kunstnerisk lek innenfor denne genren, er regler og sensur. I så henseende kan det være greit å huske at kunsten tross alt er subjektiv, og vi har derfor ingen krav på realistiske tolkninger av sannheten.

Mandag kveld, da Harry & Charles ble vist, gikk for øvrig også Gandhi på en av nabokanalene. Filmen udødeliggjorde Gandhi ytterligere, og drepte nesten karrièren til skuespiller Ben Kingsley. Pakistan protesterte naturligvis mot at deres grunnlegger Mohammed Ali Jinnah ble portrettert som ondskapen selv, og svarte med å lage egen film. Ifølge Times er han portrettert som mer «rasjonell og lovlydig» enn Gandhi. Professor og biograf Nigel Hamilton setter fingeren på det når han sier at det ikke er noe galt i at Pakistan ønsker et alternativt syn på sin helt. De virkelige problemene oppstår når det ligger en agenda bak revisjon av historien.