«DEN ROMANEN VAR en overraskelse, jeg som skulle lese om nabolaget jeg vokste opp i,» sa en britisk venninne da hun så at jeg leste Middlesex (2002) av Jeffrey Eugenides. Boken følger et gen fra 1922, godt bevart i et søskenpar som gifter seg, for å taust passere i deres barn, men blomstre i barnebarnet og fortellerstemmen, Caliope Stephanides. Det har vært en meget spesiell og oppslukende historie å synke inn imens Hjernevask-debatten har rast der ute. Hovedpersonen er nemlig bærer av en recessiv mutasjon av det femte kromosomet. Det vil si at Caliope er hermafroditt.
Noe av det mest slående med boken er Eugenides evne til å skildre uteblivelsen av kroppens kjønnsdefinerende signaler, og frustrasjonen dette medfører. Spenningen ligger mange steder i handlingen, som det tok forfatteren over åtte år å skrive ut, men også i hvilket kjønn Caliope egentlig har. Det sier seg selv, vi kan ikke leve med at hun forblir hermafroditt.
Metamorfosene står i kø. Hva vil Caliope bli? Hva kan medisinen som i bokens univers befinner seg på 70-tallet, gjøre for henne? Vitenskapen er preget av konsensus om at personlighet er noe som primært er bestemt av miljø. Derfor bestemmer legen at Caliope som er oppdratt som jente bør opereres til å være kvinne! Det at hun i sin tenåringsskrekk over kroppens dobbelthet kan ha løyet på seg jenteidentitet, tas ikke med i regnskapet.
Det er ikke Caliope, men Cal som tenker tilbake på et tiår da skillet mellom kvinner og menn så ut til å opphøre. Men så kom 90-tallet og den evolusjonære biologien, vips var kjønnene skilt igjen. Hvem husker ikke at de kjøpte bøker om at menn ikke kan spørre om veien fordi de er fra Mars? Eugenides avviser dette, leker seg heller med hva det nye århundret har å by på og skriver: «(...) den frie viljen gjør comeback. Biologi gir deg en hjerne. Livet forvandler det til et sinn.»
Det tredje kjønn
Bokens slutt formet et spørsmål om vi kan leve med det tredje kjønn. Om vi kan akseptere de som ikke passer inn i evolusjonære eller genetiske kategorier. I tråd med Caliopes og forfatterens gresk-amerikanske bakgrunn har 2000-mennesket allerede gått for en slags tragediens tro på skjebnens plass i våre celler. Likevel er det ikke plass til Calioper, de som ikke lar seg kategorisere av genene?
Det å omfavne annerledeshet koster mye. Dette til tross for at ulike kulturer har vist at et tredje kjønn kan ha en naturlig plass i et samfunn. Kanskje vi i Vesten er mindre tolerante enn vi skal ha det til?
Eugenides har fått høre at den Pulitzer-belønnede boken hans handler om så mye mer enn en hermafroditt. Den handler også om å gjenoppfinne sin identitet, og å få lov til å bli født på nytt. Interessant nok beretter Jørgen Lorentzen, kjønnsforskeren som ikke har gjort annet de siste ukene enn å ri av Hjernevask-stormen, om noe lignende i et ferskt portrettintervju i Dagbladet. I forbindelse med sorgterapi i voksen alder forteller Lorentzen at «Da kom alt. Tårene og sorgen. Jeg følte livet mitt begynte på nytt.» I sin doktorgradsavhandling kaller han det «den tredje fødsel». Det spørs om det er plass for slike fødsler i toleransens tid.
Kommentarer