Å blande politikk og religion

FORSTÅELIG. Det er ikke vanskelig å identifisere seg med raseriet og sorgen over den israelske regjeringens krigføring mot palestinere og libanesere som Jostein Gaarder uttrykker i sin kronikk i Aftenposten 5. august.

Aggressivt og destruktivt.

Vi er alle vitne til at Israel bryter folkeretten i sin bombing av sivile og av sivil infrastruktur i Libanon, og i den langvarige militære aggresjonen palestinerne på Vestbredden og i Gaza har vært - og er - utsatt for. Israel har i lang tid hevet seg over internasjonal rett og FN-resolusjoner på bekostning av palestinerne, og nå (igjen) libaneserne.Det er vanskelig å forstå hvordan Israel ser for seg sin fremtid som en del av Midtøsten så lenge denne aggressive og ekstremt destruktive politikken er toneangivende i Israel. Den øker hatet mellom Israel og de omkringliggende nasjoner, den skaper sår det tar generasjoner å lege.

Enorm maktesløshet.

Vi som opplever dette på avstand kjenner på en enorm maktesløshet og opplever instinktivt at motsetningene som skapes og lidelsene angår oss, både fordi vi alle er mennesker i den samme verden, og fordi vi vet at hatet som skapes får globale konsekvenser slik verden nå fungerer.

Sterke følelser.

Gaarder har fått mange negative reaksjoner på sitt utspill - og flere positive. Det er i alle fall tydelig at det han kommuniserer setter sterke følelser i sving. Jeg ønsker å komme med noen viktige kritiske kommentarer til kronikken hans, som kan samles under en hovedoverskrift: En profet raser etter tradisjonen ikke mot et annet folk eller en annen religiøs tradisjon, en profet kritiserer først og fremst sine egne.Nå påberoper vel ikke Gaarder seg et profetisk kall, men siden han introduserer sitt innlegg i en slags profetisk genre, kan det være grunn til å minne om dette.

Respekt for menneskeverdet.

Både islamfobi og antisemittisme er for tiden voksende i Europa og i Vesten. Det er et enormt problem, ikke bare for de muslimene og jødene det rammer, men for hele samfunnet. For det betyr at vi undergraver respekten for menneskeverdet med fordommer basert på stereotypier.Dette er for oss som bor i trygg avstand fra krigshandlingene i Midtøsten ikke et problem som først og fremst hører hjemme der - det er også vårt problem, i Norge.

Jødedommen misbrukes.

Gaarder har fått kritikk for at han blander kortene, at han ikke skiller mellom staten Israel på et politisk nivå og jødedommen som religion. Det er en kritikk jeg slutter meg til. Denne kritikken rammer imidlertid også deler av Israels politiske og religiøse liv, der det mange ganger finnes en tett sammenblanding av det politiske og det religiøse på en slik måte at jødedommen blir misbrukt til å legitimere okkupasjon av land og til å begå overgrep.

Farlig feilslutning.

Det er imidlertid en farlig feilslutning å anvende dette på jødedommen som religion, eller på alle jøder. Heller ikke kan det anvendes på Israels innbyggere kollektivt. Det finnes en sterk og oppegående fredsbevegelse i Israel, det finnes israelske intellektuelle som tar sterkt avstand fra den nåværende israelske okkupasjonen av palestinske områder og krigføringen i Libanon.Israel bør behandles som enhver annen stat både når det gjelder folkerettslige rettigheter og folkerettslige plikter. Det tjener ingen, og i hvert fall ikke palestinere og libanesere - men heller ikke Israels egen befolkning - at Israel blir omtalt enten som en pariastat, eller som en stat som er hevet over enhver kritikk.

Kristendom og jødedom.

Min alvorligste innvending mot Jostein Gaarders kronikk er imidlertid at han på en subtil måte gjør en sammenligning av kristendommen og jødedommen, der kristendommen fremstilles som et humanistisk ideal og jødedommen som latterlig og ondskapsfull på bakgrunn av den nåværende krigen. Det å sammenligne ens egen religion med en annen religion på den måten at man sammenligner de høyeste idealer i egen religion med en utvalgt kritikkverdig praksis som man knytter til en annen religion, slår beina under enhver respektfull dialog.Uten en respektfull dialog mellom mennesker av forskjellig tro kommer vi aldri bak fiendebildene, og vi kommer ikke i nærheten av den selvkritikken som er nødvendig for ethvert trossamfunn.

Rettferdiggjørende tro.

Kristendommens historie er full av overgrep, også mot jøder. De av oss som bekjenner oss til en kristen tro, har ingen grunn til å sette oss på vår høye hest. I USA pukker den nåværende regjeringen på sin kristne tro - og bruker den delvis til å legitimere den såkalte krigen mot terror, med enorme lidelser som resultat.Også Norge spiller en rolle i denne krigen. Norge leverer våpen til Israel. Vi er ikke uskyldige, hverken som eventuelle kristne eller som nordmenn.

Politikk og religion.

Å blande politikk og religion kan virke uunngåelig i forhold til situasjonen i Midtøsten. Religion brukes for å legitimere politiske handlinger, og motsatt: Politikere trekker religiøse argumenter og forklaringsmodeller inn i begrunnelser for politisk og militær handling.Likevel er det avgjørende i alle fall å forsøke å vite når man snakker om politikk, og når man snakker om religion. En ukvalifisert sammenblanding kan brukes demagogisk og skape stereotypier og fordommer.

Tilslører fakta.

Gaarder blander uheldigvis politikk og religion på en slik måte at man kan forledes til å tro at konfliktene i Midtøsten først og fremst er religiøse. Det er de ikke. Konfliktene er først og fremst politiske konflikter som må analyseres politisk, og som må løses med politiske virkemidler.Å gjøre konflikten til en religiøs konflikt er å tilsløre de faktiske forhold, enten man legger skylden på jødedom, islam - eller kristendom. Religionenes rolle er å be om fred og søke selvkritikk og dialog med hverandre, slik at religiøse motsetninger ikke kan misbrukes til å skape stereotypier og hat.

Selvkritikk og ansvar.

Gaarder skriver sin kronikk i Norge, til et norsk publikum. Respektfull dialog mellom mennesker fra ulike tros- og livssynssamfunn i Norge er ikke bare et ansvar for tros- og livssynssamfunnene, men et ansvar for alle som bryr seg. Å stanse fremveksten av islamfobi og antisemittisme i Norge betyr at alle som bor her, må ta både selvkritikk og ansvar.Det betyr blant annet å avstå fra en språkbruk i det offentlige rom som kan skape og forsterke stereotype bilder av enkelte minoritetsgrupper som jøder og muslimer.