Å forhindre Kaos-istan

FOTO: Privat

Flere soldater.

Både USAs øverstkommanderende General McChrystal og den britiske forsvarssjefen General David Richards ber nå om flere soldater til Afghanistan.

De fleste amerikanere er enige om en ting: Obama-administrasjonen må for enhver pris forhindre at amerikansk jord igjen blir angrepet slik den ble 11. september 2001. Denne hendelsen rystet ikke bare amerikanerne, men en hel verden. Også vårt eget pågående engasjement i Afghanistan er et direkte resultat av disse hendelsene. I klartekst betyr dette at Afghanistan ikke må bli et friområde som kan utnyttes av terrorister med global rekkevidde.

Nei!

Da McChrystal forsvarte sin mye omtalte – lekkede – rapport ved Instituttet for Strategiske Studier (IISS) i London nylig, brukte han mye tid på å diskutere spørsmålet om å nedskalere den amerikanske tilstedeværelsen, gi opp kampen med Taliban og heller fokusere på Al-Qaida – krigens opprinnelige mål. Dette mener mange vil spare mange amerikanske liv. Kampen skal best føres ved å jakte på Al-Qaida med ubemannede flyvåpen, såkalte droner. Generalen svarte kontant: The short answer is: No. En må navigere fra hvor en er, ikke fra hvor en ønsker å være.

Strategien – målet – må fortsatt være at vi skal forlate et stabilt Afghanistan, noe annet vil være kortsiktig. Å fokusere på terrorismebekjempelse – kun gå etter Al-Qaida – istedenfor opprørsbekjempelse mot både Al-Qaida og Taliban, er en oppskrift på et «Kaos-istan» ifølge Generalen. Dette ville være en egoistisk, kortsiktig tanke.

Ambisiøst engasjement.

Dermed har han lagt opp til et fortsatt ambisiøst engasjement, og går direkte til angrep på dem som mener USA må nedskalere sine ambisjoner i Afghanistan for i det hele tatt å komme seg ut. Deriblant visepresident Biden. For mens General McChrystal argumenterer for en forsterking av amerikanske styrker, argumenterer visepresidenten og andre for det motsatte: En nedskalert tilstedeværelse og et fokus på å jakte på Al-Qaida ved bruk av droner og spesialoperasjoner i grenseområdene. Dette skal gjøre det hele både enklere og mer håndterlig.

Kampen i Pakistan.

Det er hovedsakelig i Pakistan kampen bør føres. Og saktens, om målet er klinisk og bare å hindre at 11. september gjentar seg, tyder det meste på at dette er den globale jihadismens kjerne. Her oppholder, etter hva eksperter lenge har sett, både al-Qaidas og Talibans lederskap seg. De som kan tenkes å ville planlegge, trene til og utføre angrep med global rekkevidde. Disse lever i beste velgående og med de ressurser og den beskyttelse de trenger til dette. Det er riktignok blitt vanskeligere å være terrorist i Pakistan. Pakistanske militære offensiver, arrestasjoner og militære droneangrep har gjort det vanskeligere for dem å operere, trene og planlegge angrep. Men vi vet at dette fortsatt skjer først og fremst på pakistansk jord.

Støtte til staten.

I denne debatten blir det viktig å huske på hva amerikaneren David Kilkullen, tidligere rådgiver til General David Patraeus, har uttalt: Opprørsbekjempelse er bare så god som den regjeringen den støtter. Han åpner for en diskusjon som er like viktig på begge sider av grensen; hva slags støtte og engasjement alle allierte skal ha i regionen. På begge sider av grensen handler det om at hvis en driver opprørsbekjempelse, må en også hjelpe med støtte til den staten en opererer i: Å bygge og støtte de institusjoner som gjør at både afghanere og pakistanere kan få tillit til egne ledere. For selv om de to landene er høyst forskjellige – og selv om de har ganske ulike utfordringer – finns det noen likheter.

Stole på regjeringen.

På den afghanske siden, aktualisert gjennom valget og det som nå er blitt kalt «Galbraith og Eide»-konflikten, handler dette om hvilken regjering den afghanske er – og hvilken støtte denne har i befolkningen. Er Karzai mannen å støtte, og hvilke konsekvenser får dette? Dette kommer ikke minst opp i etterkant av et valg som fremtvinger mange ubehagelige spørsmål. Afghanere må stole på sin egen regjering, hvis ikke kommer en ikke videre.

Det er nemlig ikke nødvendigvis sånn at det er Taliban – på begge sider av grensen – som er så sterke. De mest generøse tallene oppgir maks 20000 kjempende talibanere på den afghanske siden. Se det heller sånn: Taliban er sterke fordi den afghanske regjeringen og dets hær er svake. Videre, at Taliban så langt ser ut til å ha vunnet en overlegen seier når det gjelder propaganda og psykologisk krigføring, gjør det ikke enklere. De bruker argumenter som igjen får begge sentralregjeringer til å virke svake.

Taliban og Al-Qaida.

Å forstå forskjellen på de to bevegelsene – Taliban og Al-Qaida – er viktig for å forstå konfliktens kjerne. Her er visepresident Biden og andre inne på noe. Begge bevegelser fremstår som utfordringer, selv om utgangspunktet er noe forskjellig. I dette ligger mye av forvirringen om hva vi gjør i Afghanistan og Pakistan. Taliban blir en utfordring fordi de utfordrer det lokale styresettet og får sentralregjeringen og dets institusjoner deriblant hæren til å virke svake og inkompetente. Men de har ikke et direkte ønske om global innflytelse. Afghanistan (og Pakistan) er deres teater, de er afghanere (eller pakistanere). Al-Qaida er derimot en bevegelse med en udiskuterbar, om enn en etter hvert svekket, global rekkevidde og ambisjon. Kjernegruppen – ledergruppen – befinner seg i regionen vi snakker om, men med størst tyngdepunkt i Pakistan.

Obamas strategi.

Konflikten i Afghanistan har etter hvert blitt et spørsmål om så mye. Da Obama i mars 2009 la frem sin regionale strategi ble spørsmålet om regionen så mye mer enn det noen gang har vært – kanskje med rette. Kanskje endelig med et håp om å forstå hva en egentlig vil, og viktigst: Hva en står overfor. Spørsmålet ble da, først og fremst: Hvordan bekjemper vi Al-Qaida. Men like etter kom et annet relatert spørsmål: Hvordan kan vi bygge opp et stabilt Afghanistan som kan hindre at Al-Qaida igjen får fotfeste? Obamas nye militære mann i Afghanistan argumenterer for at det ene ikke kan gjøres uten det andre. Det tredje lå i forståelsen av at Pakistan også her er en nøkkel. Et stabilt Afghanistan handler også om Pakistan.

Å våge å stille spørsmål om hva vi egentlig gjør i regionen er viktig for hele tiden å sjekke, og, om nødvendig, justere kursen. Ikke alle tør det, noen gjør det kynisk. De modigste foreslår løsninger. Av dette blir det debatt. De siste ukene har vi vært vitne til at omtrent hver eneste general, strateg, politiker, forsker og journalist har en egen plan for hva som må til for å «fixe» Afghanistan. Det afghanske valget var en viktig øyeåpner for mange: Med grove anklager om valgfusk, stilles det fundamentale spørsmålet om hvorfor vi er i regionen. Det er et spørsmål viktig for oss alle å gjenta, men vi skal også huske at det meste tar tid. Strategier tar tid – også de som handler om å hindre at terrorister får fotfeste.