Å leve uten frykt

HISTORIELØSHET. Kunnskapsmangelen og historieløsheten her i landet om norske jøder er overveldende. Med alle raddissene i spissen, ropes det at man må da kunne kritisere Israel uten å bli kalt antisemitt. Det sier seg selv. På samme måte, og det burde være like selvsagt, må man kunne snakke om antisemittismen i Norge uten at Gaza blir dratt inn i samtalen. Det er hva jeg har gjort, eller forsøkt, det er nemlig et veldig vanskelig argument å få ørenslyd for.

Voksende antisemittisme.

Mitt anliggende er å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».

Forstemmende.

Dette må Norge, som har en så dårlig forhistorie når det gjelder sine jødiske landsmenn, kunne snakke åpent om, uten å trekke inn vikarierende argumenter. Det er forstemmende når selv kunnskapsministeren, når han i Aftenposten får spørsmål om det er voksende antisemittisme i Norge, svarer at man må da kunne kritisere Israel osv. Dypt forstemmende.

Det han i kraft av sin stilling burde sagt er at hvis så er tilfelle så er det hans ansvar som kunnskapsminister å sørge for at allmennheten opplyses, slik at dette kan slås ned på øyeblikkelig – først og fremst i skolene, men kanskje til og med gjennom en form for voksenopplæring. Den kan han selv søke gjennom sin utenriksminister, som har stått opp for de norske jødene og som fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk.

Israel-fiendtlighet.

Da kunne man kanskje slippe at et skoleklassebesøk i synagogen i Trondheim – for øvrig verdens nordligste jødiske samfunn (160 medlemmer) – blir avlyst på grunn av Israel-fiendtlighet blant elevene.

Jødisk Museum i Oslo sender ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?

Nye partivenn.

Kristin Halvorsen burde forsvare min rett til å kjempe mot antisemittismen fremfor sin nye partivenn Kåre Willochs rett til å gruppetenke om jøder. Willochs utspill i Dagsnytt 18 om Rahm Emanuel, ble dråpen for meg. Han mistenkeliggjorde Emanuel, Obamas stabssjef, ikke fordi han er Rahm Emanuel med de synspunkter han eventuelt må ha, men bare med referanse til at stabssjefen er jøde.

I mange år har Willoch skriftlig og muntlig ikke bare rast mot Israel, men han har rykket ut til forsvar for tekster, som av større kapasiteter på jødehat enn Willoch er karakterisert som antisemittiske. (Verdens ledende forsker på området, Yehuda Bauer 26. august 2006 i Klassekampen.) Så er det kanskje ikke hos Willoch definisjonsmakten av antisemittisme ligger.

Harmdirrende falsett.

I alle slags debatter for tiden, der de få norske jødene som fremdeles har krefter til det, orker å debattere med ham, sier han «dere» til sine landsmenn. «Hvis dere vil ha fred» sier han i harmdirrende falsett til norske borgere – som om norske jøder har skyld i Gaza-felttoget, eller andre kriger. Hvilke norske borgere kan han velge seg ut som skyldige i Darfur-elendigheten?

I 2002, i en Redaksjon 21-sending, la Willoch som vanlig all skyld på Israel. Da programlederen avsluttet med å si «men jødene har skylda», kunne det vært en gyllen anledning for Willoch til øyeblikkelig å ta ansvar, nettopp ved å skille mellom jøder og israelere. Den spørrende påstanden ble stående uimotsagt.

Ingen ensartet gruppe.

Gruppetenkning om jøder – at vi skulle ha spesielle egenskaper, dårlige selvfølgelige – er rasistisk. Vi er en alt annet enn ensartet gruppe, noe som vises i de siste dagenes begeistrede avisoppslag om at det finnes jøder som er mot krigen i Gaza. Selvsagt er det dét. Skulle det være noen slags nyhet at ikke alle jøder tenker likt? En norsk jødisk kvinne «våger» å si at hun er kritisk til Israel. Hvem i all verden er hun redd for? Og «støtten er overveldende» – endelig et ordentlig jødisk menneske, altså.

Elsker Norge.

«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.

Toppet seg under Holocaust.

Derfor var det vel at jeg som åtteåring i 1948, da jeg hadde lest i Aftenposten at Israel var opprettet som stat, gikk til Uranienborg skole med rettere rygg under ranselen. Det jeg tenkte var at «nå har jeg et sted å dra neste gang de kommer for å ta meg». Fin tanke for en 8-åring? En direkte følge av mine egne erfaringer. En følge av Europas, derunder Norges behandling av jødene gjennom århundrer, som toppet seg under Holocaust. Den gang fantes ikke Israel, men det var ingen mangel på antisemittisme av den grunn. Debatten den siste tiden har lykkeligvis bidratt til å bevisstgjøre mange mennesker på viktigheten av å advare mot antisemittisme. Før det er for sent.

Leve uten frykt.

Jeg er norsk, jeg lever i Norge, og jeg vil hevde min rett til å leve i fred her, uansett hva som skjer av krigshandlinger andre steder i verden. Og jeg venter at politiske og andre myndigheter, at skoler og medier, bidrar til å sørge for at jeg og andre norske jødiske borgere får leve her uten frykt.