Å tjene penger på kultur

I Norge er det tverrpolitisk enighet om å satse offentlige penger på kultur. Regjeringen styrer nå mot et mål for kulturbevilgningene på én prosent av statsbudsjettet, og i tillegg satses det i kommuner og fylkeskommuner. Dette er en meget positiv utvikling.

Yngve Slettholm

De offentlige ambisjonene uttrykkes i kulturloven fra 2007, der det heter at myndighetene har «ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfold av kulturuttrykk».

Lovens formålsparagraf peker på viktige begrunnelser for kulturstøtten. I et langstrakt land med liten befolkning utgjør markedet eller private velgjørere ikke et tilstrekkelig grunnlag for bred tilgjengelighet og et mangfold av uttrykk.

Men selv om myndighetene har påtatt seg et ansvar, er det ikke milde statlige gaver som først og fremst bærer kulturlivet. Grunnlaget ligger i opphavsretten, som sikrer at skapende og kunstnerisk virksomhet ikke står utenfor, men er en del av samfunnets økonomiske virksomhet.

Enerett på sitt verk

I en rekke land er det gjort analyser av den økonomiske betydningen av kulturnæringene. Det som kalles opphavsrettsindustrien utgjør typisk rundt fem prosent av bruttonasjonalprodukt, mer enn primærnæringene tilsammen. Kultur er med andre ord en vital del av samfunnslivet også i økonomisk forstand. Opphavsrettens hovedprinsipp er at opphavsmannen har enerett til å bestemme over sitt verk, og hun/han kan dermed få utkomme av eget arbeid. Dette gir i tillegg titusenvis av arbeidsplasser i tilknyttede bransjer.

Opphavsretten er forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. I møtet med mulighetene for rask og omfattende digital spredning av åndsverk utfordres likevel de grunnleggende prinsippene for opphavsretten. Verdensomspennende tilgjengeliggjøring og kopiering skjer ved et tastetrykk, og pengene havner først og fremst hos teknologiselskaper som Google, Facebook, YouTube, Microsoft, Apple - og Telenor. Slike selskaper tjener stadig mer på formidling og utnyttelse av åndsverk, mens prisen på selve innholdet presses ned.

I en slik situasjon hevdes det at kulturskaperne skal finne alternative måter å tjene penger på (T-skjortesalg og donasjoner har vært nevnt), eller de bør få mer offentlig støtte, mener enkelte. Men hva er vitsen med å skyve enda flere kunstnere inn på offentlige budsjetter når det er mulig å la dem tjene pengene selv, på egen skapende virksomhet?

Åpne for fildeling?

I Norge tar blant annet partiene Venstre og SV til orde for å åpne for fri fildeling mot kompensasjon til rettighetshaverne. Det er imidlertid svært vanskelig å se hvordan man i praksis vil kunne kompensere fri nedlasting og/eller bruk av utenlandske verker ved økt norsk kunstnerstøtte eller nye statlige avgifter. På hvilket grunnlag skulle staten kunne betale regningen for all film, musikk, litteratur og bilder fra hele verden som blir lastet ned i Norge - og til hvem?

I stedet for å svekke opphavsretten, bør den styrkes, ikke minst muligheten for å håndheve de bestemmelsene som faktisk finnes - også på det digitale området.

Videre bør det legges til rette for at det skal være så enkelt som mulig å gjøre lovlig bruk av de åndsverk som er skapt og utgitt. En måte det gjøres på i dag, er gjennom kollektiv rettighetsforvaltning, det vil si gjennom organisasjoner av rettighetshavere som TONO, Kopinor og Gramo.

Kollektiv rettighetsforvaltning

Når en bruker har behov for tilgang til en stor mengde verker, eller når verker skal brukes av mange, vil slik forvaltning være det mest praktiske - ofte det eneste mulige - verktøyet for å kunne klarere rettigheter. Kollektiv rettighetsforvaltning er for eksempel velegnet ved lisensiering av musikk til kringkasting, på Internett og i andre offentlige sammenhenger, eller ved kopiering fra bøker og TV-opptak til skolebruk.

Med dagens nye muligheter for digital spredning av innhold spiller kollektiv rettighetsforvaltning en viktig rolle. Eksempelvis er forvaltningsorganisasjonene nødvendige tilretteleggere både for nye musikk-streamingtjenester og Nasjonalbibliotekets tilgjengeliggjøring av bøker på Internett (Bokhylla.no).

En velfungerende åndsverklov er en forutsetning for at kunst- og kulturlivet i størst mulig grad kan være selvbærende.

Kollektiv rettighetsforvaltning tilbyr enkle løsninger for lovlig bruk av åndsverk, samtidig som opphavsmenn, produsenter, utøvere og utgivere sikres rettmessig betaling. Og systemet fungerer: Forvaltningsorganisasjonene i Norge sørger i dag for at over én milliard kroner årlig føres tilbake til rettighetshaverne, som dermed blir i stand til å skape og utgi ny kunst og kultur.

Åndsverkloven er det grunnleggende verktøyet for at skapende åndsvirksomhet skal kunne være økonomisk selvbærende. Et sterkt forsvar for opphavsretten er derfor hjelp til selvhjelp for kunstnere og andre rettighetshavere. Hvis opphavsretten svekkes, vil pengestrømmen i enda sterkere grad bli styrt bort fra opphavsmannen og mot teknologiselskapene, og kulturlivets støttebehov og kunstnernes avhengighet av staten vil øke tilsvarende. Profesjonalitet, kvalitet og mangfold vil bli skadelidende, stikk i strid med alle kulturpolitiske intensjoner.

For norske kunstnere og kulturarbeidere er staten en viktig finansieringskilde, noe som kan skape inntrykk av at kulturpolitikk utelukkende dreier seg om offentlige budsjetter og støtteordninger. En sterk avhengighet av statlige bevilgninger medfører imidlertid en risiko for stakkarsliggjøring som sektoren i lengden er lite tjent med, og økte bevilgninger kan bli en sovepute.

Når de økonomiske og politiske vindene snur, kan det være for sent å gå på barrikadene mot drastiske forslag som uthuler opphavsretten.

Det offentlige ansvaret som kommer til uttrykk i kulturloven skal ikke glemmes. En velfungerende åndsverklov er imidlertid en forutsetning for at kunst- og kulturlivet i vårt langstrakte land i størst mulig grad kan være selvbærende.