Aftenposten og unionen i 1905

D ET ER ET UTBREDT INNTRYKKat under den svensk-norske unionen sto et nasjonalt og demokratisk venstreparti i kamp mot en seiglivet konservatisme som hevdet seg ved støtte fra den enda mer konservative svenske kongemakt. Senere tids undersøkelser viser et langt mer nyansert bilde.Tross all kritikk mot unionen regnet de fleste helt frem til høsten 1904 med at den var en statspolitisk realitet, også i overskuelig fremtid.Aftenpostens linje hadde vært å holde fast ved unionen lenger enn mange andre, men hevde norsk likeverd. Dette skiftet først etter at den svenske statsminister Gustav Boström høsten 1904 fremsatte de såkalte "lydrikepunkter", med harde krav til Norge om å underordne seg. Boström forårsaket med dette en indignert stemningsbølge i Norge som skulle bidra til å skylle bort hele unionen.Den forhandlingslinje som den norske statsminister Francis Hagerup holdt på, viste seg etter hvert vanskeligere og stadig mer umulig å gjennomføre. Omkring 1. mars 1905 begynte også Aftenposten å slutte opp om Christian Michelsen og den kurs han holdt på å stikke ut. Aftenposten og dens redaktør Frederik Bætzmann hadde kommet til det resultat, at man ingen annen utvei hadde enn å slutte opp om den fremgangsmåte som skulle føre til den 7. juni og bruddet med Sverige.15. februar hadde statsminister Hagerup notert i sin dagbok at "Aftenposten er nu det eneste blad, hvor man kan søge nogen støtte. Den øvrige høirepresse er vild og uregjerlig. Men at Aftenposten endnu virker bremsende,er dog altid et tegn på, at dette for stemningerne i hovedstadens middelstands følsomme organ endnu ikke tror på nogen almindeligere tilslutning til aktionslinjerne".Men i løpet av fjorten dagers tid vendte Aftenposten seg tydelig bort fra Hagerup. Avisen brøt med sin tradisjonelle unionspolitiske linje, slik at Hagerup nu ble stående temmelig isolert. Kort etter måtte han gå av, og overlate statsroret til Christian Michelsen, som la opp handlingslinjen frem mot bruddet med Sverige 7. juni.7 . JUNI VAR MANi Aftenpostens forskjellige avdelinger forberedt på at noe skulle skje. Avisens tidligere sjeffaktor Karl Kopland forteller at avisens eier og utgiver Amandus Schibsted ut på formiddagen kom fykende opp fra Stortinget, og et ekstranummer ble laget i løpet av få minutter. Om den store dagen i Norges historie skriver Aftenposten redaksjonelt:"I værdigt Alvor - med en Ro, der er Udtryk for det norske Folks veloverveiede, enige og ufravigelige Vilje - er i dag af Norges Regjering og Storthing de Skridt tagne som Forholdene hadde gjort nødvendige".Det hadde vært en lang ferd før avisen og nasjonen hadde kommet til en slik konklusjon. Liksom fra svensk side hadde man på norsk høyrehold oppfattet unionen som basert på de to politiske verdifaktorer: skandinavisk forsvarsenhet og økonomisk samvirke. Begge disse faktorer røk overende i 1895, da det truet med krig landene imellom, og mellomriksloven, som hadde gitt norsk industri en gunstig stilling på det svenske markedet, ble oppsagt fra svensk side. Lenge var dog unionsvennene i overveldende flertall.En skikkelse som frem til 1903 var med på å prege Aftenpostens politiske ansikt, var historieprofessoren Yngvar Nielsen, etter 1893 gjennomgående i godt samarbeid med redaktør Bætzmann. Amandus Schibsted hadde valgt dem etter nøye omtanke, og de nøt hans ubetingede tillit, også i unionskonfliktene.Yngvar Nielsen var lenge en varm talsmann for unionen. Han dannet i Høyre på enkelte måter en motsetning til partiets leder, statsminister Emil Stang.Yngvar Nielsen var spesialist på tiden fra omkring 1814 og videre fremover, her har han ytet viktige bidrag til vår forskning. Juristen Emil Stang var også godt fortrolig med denne tiden, ikke minst fordi han gjennom sin familie, med en far som hadde vært en av 1800- tallets viktigste konservative forgrunnsfigurer, hadde kunnet få direkte del i den muntlige tradisjon helt fra Carl Johans dager. Ingen alvorlige uoverensstemmelser skilte Yngvar Nielsen og Emil Stang i synet på de grunnleggende årsaker til det nittende århundres politiske utvikling i Norge.Vennskapet kjølnet imidlertid da Emil Stang dannet sin første regjering i 1889, og under hans annen regjering ble forholdet enda dårligere. Stang misbilliget det vennskapelige og fortrolige forhold mellom kongen og Yngvar Nielsen, og var redd for at dette kunne bli til direkte skade for Høyres politikk.I Christiania, hvor Aftenposten sto sterkt, var tradisjonene fra skandinavismens dager særlig levende. Amandus Schibsted så her en anledning til å stikke ut sin egen politiske kurs.I kampene omkring riksretten i 1884 og den efterfølgende rekonstruksjon av Høyre var enigheten på den konservative fløy så stor at partiets aviser stort sett ga uttrykk for den samme oppfatning av problemene.I nittiårene ble stillingen annerledes. Under konsulatstriden mellom Norge og Sverige sviktet samholdet i Høyre. Norge krevet sitt eget konsulatvesen, i stedet for å bli representert i utlandet gjennom en i hovedsak svensk utenrikstjeneste. Uenigheten gjaldt i hvilken grad og på hvilket tidspunkt man skulle ta åpen konfrontasjon.A FTENPOSTEN MOT MORGENBLADET. Etterhvert hadde en sterk rivalisering utviklet seg mellom de to ledende høyreaviser, Aftenposten og Morgenbladet, og ikke minst mellom de to avisers sjefer, Aftenpostens Amandus Schibsted og Morgenbladets Nils Vogt, efterfølger efter Christian Friele. Nils Vogt førte Morgenbladet inn på en kurs som var åpent kritisk til unionen, på et tidspunkt da Schibsted og Aftenposten fortsatt var unionsvennlig. Den politiske uenighet gikk sammen med rivalisering om plassen som den ledende høyreavis. Det gjorde ikke saken bedre at Schibsted og Nils Vogt overhodet ikke kunne gå sammen. Motsetningsforholdet mellom de to synes å være et innviklet kompleks av forretningsmessige, politiske og personlige årsaker. At det var Morgenbladets linje som seiret i 1905, innvirket ikke på Aftenpostens opplag, som fortsatte å stige.Nils Vogt og Morgenbladet sto nær Emil Stang og andre ledende høyrepolitikere, som efter hvert mistet alle illusjoner om å komme overens med de ledende svenske kretser. Unionen betydde ikke lenger noen konservativ garanti for den politiske utvikling i Norge, men var tvert om en voldsom påkjenning for hele høyrepartiet. I motstanden mot det "storsvenske" synet på Norge som et erobret land, en oppfatning som mest konsekvent ble hevdet av professor Oskar Alin, sto Aftenposten og Morgenbladet sammen. Det samme gjaldt i forholdet til Venstre.Foruten Yngvar Nielsen knyttet Amandus Schibsted til seg som politisk lederskribent professor Bredo Morgenstierne, den ellers kjente litteraturanmelder, og sendte Kristian Winterhjelm, som korrespondent i Stockholm. Fra 1892 var det likevel først og fremst Frederik Bætzmann som kom til å prege Aftenpostens politiske linje.Amandus Schibsted hadde den mest ubetingede tillit til trekløveret Nielsen, Bætzmann og Winterhjelm, noe som ytterligere bidro til å skjerpe den skarpe konkurransen mellom de to aviser.Det var i virkeligheten hverken Venstre eller Emil Stang som til slutt fikk rokket Aftenpostens tro på unionen, men den kjensgjerning at den svenske statsminister Gustav Boströms "lydrikepunkter" rev grunnen vekk under fellesskapet. Slik følte man det i alle fall i Aftenpostens redaksjon.A MANDUS SCHIBSTEDvar i unionspolitikken som ellers det samlende midtpunkt i den krets som bestemte avisens kurs. Selv skrev han knapt nok en politisk leder. Men han var i sjelden grad på linje med opinionen i hovedstaden, og viste ved sitt unionsvennlige standpunkt at unionen der måtte ha langt solidere støtte enn mange politikere ellers var tilbøyelige til å mene.Den fremste støtte for denne positive unionsvilje fant Aftenposten i Trondhjems Adresseavis slik tittelen var den gang, fremdeles ledet av den myndige og stridbare oberstløytnant Johan Christian Høitomt, og med Dagsposten som farlig rival, både i politikken og om abonnentene.Stort sett kan vi si at norsk presse, og da særlig høyreavisene, fremover mot århundreskiftet aksepterte unionen.Ved siden av kretsene omkring Morgenavisen og Morgenbladet var det fremfor alt Ola Thommessen i Verdens Gang som i 1903 var med på å tømre opp Samlingspartiet av Høyre og moderate deler av Venstre.Etter bruddet var det helt påfallende hvilket stort generasjonsskifte som fant sted i vår presse. Flere av de gamle kunne ikke omstille seg til industriproblemer, målstrid eller avholdssak. Tiden var en annen, og problemene hadde skiftet.Vi tør derfor sette et skille i norsk pressehistorie akkurat ved året 1905.