Ambassadørens avskjed

• Les også:
• Harald Stanghelles kommentar:

Hva har så oppholdet i Norge lært meg? Hvordan skiller Norge seg fra mitt hjemland og hvordan skal man kunne forklare at Norge, muligens snart som eneste nordiske land, vegrer seg så sterkt for et EU-medlemskap? Dette er spørsmål jeg av og til får fra folk utenfra, ikke minst nå når jeg er i ferd med å dra herfra. Jeg synes faktisk at Norge og nordmenns mentalitet har større likheter med "söta bror" enn jeg hadde trodd. Her finner man en dypt inngrodd skepsis mot bindende internasjonalt samarbeid som kan gå ut over den norske samfunnsmodellen. Norge har også, akkurat som Sverige, utviklet seg fra et relativt primitivt bondesamfunn til å bli en høyt utviklet industristat, som er avhengig av utenrikshandel og internasjonalt samarbeid. Norge har derimot til forskjell fra Sverige overgitt sin tradisjonelle alliansefrihet og blitt med i NATO. Denne forskjellen var dog større tidligere enn hva den er i dag. Sveriges forhold til NATO kan på mange måter sammenlignes med det norske forholdet til EU, der man er med på nær sagt alt bortsett fra selve medlemskapet.

Ensidig EU-debatt

Det er nettopp det som er slående med Norges forhold til EU: Landet har blitt stadig mer integrert i EU-samarbeidet på et økende antall områder. De siste årene har allikevel (eller kanskje nettopp derfor) motstanden mot EU-medlemskap økt i norsk folkeopinion, samtidig som EU-støtten har økt i Sverige og Danmark. Det kan nok til dels skyldes at Norge, ulikt andre europeiske land, har en stor og velfinansiert organisasjon som kun har som mål å drive propaganda mot EU. Det har sikkert også sammenheng med tidligere opprivende folkeavstemninger som fortsatt kaster lange skygger over den politiske debatten. Paradoksalt nok synes agitasjonen mot EU å tilta, til tross for at medlemskap fremstår mer fjernt enn noen gang. Kanskje er det ikke medlemskapet som er hovedproblemet til de innbitte EU-motstanderne? Problemet er nok snarere at Norge, som andre europeiske utenforland med åpne økonomier og demokratiske styresett, alltid kommer til å søke tilknytning til EU-samarbeidet. Det vil være tilfelle uansett hvilke partier som danner regjering og hvilken type tilknytning man velger. Av naturlige årsaker kommer det alltid til å være slik at Norge (eller Sveits, Liechtenstein og andre) vil måtte tilpasse seg EUs regelverk, og ikke omvendt. Tanken om at Norge skulle kunne få større innflytelse over EUs regelverk gjennom en "handelsavtale" (som for øvrig har fantes siden 1972), slik enkelte kommentatorer hevder, er nok en illusjon. Spørsmålet har aldri vært så ladet i Sverige som i Norge, der EU-saken har splittet så vel partier som familier. I Sverige og Danmark har politikerne nå praktisk talt sluttet å diskutere medlemskapsspørsmålet. Miljöpartiet i Sverige og SF i Danmark har til og med skiftet standpunkt og er nå for medlemskap. Samtidig har nok spørsmålet aldri vært så ladet i Sverige som i Norge, der EU-saken har splittet så vel partier som familier. Den følelsesmessige dimensjonen i medlemskapsspørsmålet kan man fortsatt av og til merke når nordmenn diskuterer EU. Disse sterke følelsene forklarer kanskje også hvorfor man innen store deler av politikken forsøker å unngå en offentlig debatt om EU-saker. Mange klager over mangelen på informasjon og allsidig debatt, men få ser ut til å være beredt til å gjøre noe med saken.

Norge – en god modell for europeisk integrasjon

Disse tingene endrer likevel ikke inntrykket av Norge som et europeisk mønsterland, og som EUs likesinnede og kanskje nærmeste partner. Det å representere EU i et land som Norge har vært en behagelig og stimulerende oppgave. Hva angår samarbeid og integrasjon har min rolle vært begrenset. Dyktige norske politikere og embetsmenn bedriver her et svært aktivt diplomati for å sikre norsk deltagelse, og forsøker å få gehør for norske synspunkter. Norge og EU har i løpet av mine år her styrket samarbeidet og dialogen innen mange områder. Det jeg fremfor alt vil løfte frem er fisk, energi og Nordområdene. For fem år siden hadde vi mange vanskelige spørsmål på fiskeområdet. I dag kan vi glede oss over et nært samarbeid, blant annet i kampen mot illegalt fiske og for å begrense utkast av fisk. EUs fiskeripolitikk skal nå reformeres på grunnlag av forslaget i en såkalt grønnbok som Kommisjonen la frem for to måneder siden. Disse forslagene er i høy grad inspirert av norsk og islandsk fiskeriforvaltning. Det energipolitiske samarbeidet har pågått lenge, men den er intensivert de siste årene. EUs energikommissær har møtt den norske energiministeren regelmessig og det er også dannet en embetsmannsgruppe på høyt nivå for å følge opp møtene på politisk nivå. Den norske satsingen på CO 2 -rensing, "månelandingen" på Mongstad, har høstet anerkjennelse og sterk støtte i Brussel. Den norske regjeringen skal ikke minst også ha ros for den måten man har arbeidet for å skape interesse hos Kommisjonen og medlemslandene rundt utfordringene og mulighetene i Nordområdene. Den positive dialogen har vært spesielt nyttig siden den kom i forkant av Kommisjonens arktiske policydokument, fra i fjor høst.

Noen ord om Island

Islands parlament, det tradisjonsrike Alltinget, kommer i løpet av de neste ukene til å ta stilling til om Island skal søke om EU-medlemskap. En eventuell søknad kommer sannsynligvis til å medføre en tilspisset debatt om hvorvidt EØS-avtalen fortsatt kan bestå med kun to medlemmer. Det er umulig å besvare spørsmålet nå, men det bør heller ikke utelukkes. Dersom Island søker vil Norge og Kommisjonen sannsynligvis måtte starte en dialog om saken til høsten. Kommer så et eventuelt islandsk medlemskap til å påvirke Norge? Flertallet av kommentatorer synes å utelukke et såkalt "islandssug". Personlig er jeg ikke så sikker på at islandsk medlemskap er helt irrelevant for den norske EU-debatten. Dersom Island blir medlem innebærer det blant annet at man har oppnådd en fiskeriavtale som regjeringen er fornøyd med og som er godkjent i en folkeavstemning. Om det så viser seg at islandske fiskere kan leve bra med denne avtalen, blir dette nok et viktig budskap også til den norske kystbefolkningen.

Avslutningsvis...

...vil jeg gjerne få si takk for meg. Jeg forlater Norge med visshet om at landet kommer til å forbli svært godt integrert i det europeiske prosjektet, uansett hvilken form tilknytningen får i fremtiden.