Arne Næss' livsverk i ruiner

I RUINER. Med ertelyst og uærbødighet ville han gjøre akademiske studier til noe langt mer enn yrkesforberedelse. Arne Næss mente de også skulle være karakterdannende. Trist da at hans livsverk nå ligger i ruiner, ofret på tidsgudens alter av det ansiktsløse akademiske byråkratier, lett orwelliansk, kaller en "kvalitetsreform".Dagens 95-årsjubilant har skrevet den viktigste boken i Norge etter krigen. Den heter "En del elementære logiske emner" (ELE blant fansen). Ved første øyekast er det et uanselig verk, bevisst usexy skrevet, men tilnærmet fanatisk i sin klarhetsstreben. Fremdeles tilgjengelig, nå med omslag i opphissende rødt. I min tid i kledelig kommunegrått, med politisk korrekte grønne bokstaver. Innholdet imidlertid - det var omkalfatrende i all sin tørrhet. For dem som ønsket å lytte.

Strigle til klar tenkning.

Ut fra denne beskjedne bok åndet et sivilisasjonsprosjekt. ELE var intet mindre enn et forsøk på å strigle oss til klar tenkning. Språklig har Arne Næss avluset titusener. Om noen har vært en dannelsesagent i norsk historie, så er det han. (Men hvorfor han lyktes dårligere i å fravriste samfunnsviterne deres villnis av et stammespråk - det er et forskningsprosjekt i seg selv.)At "En del elementære logiske emner" har en slik posisjon, vil komme overraskende på de fleste. Men ikke for generasjoner av studenter som avtjente sin semantiske verneplikt gjennom ELE. Jeg vil gjenta: Denne bok er langt viktigere enn det meste som er utgitt av norsk skjønn- og faglitteratur etter krigen.I sammenligning med ELE er mye av det som utgir seg som prosa de rene kladdebøker. Og det er et tegn på vårt skjevfokus i forhold til sakprosaen at denne bok ikke er viet overskrift på overskrift, for ELE er forlengst avskiltet som innledningsportal til lærdommens verden. Her taler vi om en intellektuell vandalisme som er gått skremmende upåaktet hen.

Vaksine mot fanatisme.

Hvem husker ikke filosofimagistrene - skokken av næssianske filosofilærere som oppdro oss til språklig edruelighet? De lærte oss, meget avklarende, å skille mellom bruksmåtebeskrivende definisjoner og vesensdefinisjoner. Filosofilærer Jostein Gaarder glemte det i sensommerens thaiboksing om Israel.Vi ble som sporhunder mot overtalende definisjoner. Kjennetegnet på dem er at mye av debatten blir avgjort ved hjelp av emosjonelle føringer alt i begrepsbruken: "Sosialisme er bare et annet ord for frihet".De lærte oss også - ikke alltid like beåndet, riktignok - om forskjellen mellom å presisere og spesifisere. Eksempel: Han har drikkevarer i huset. Han har øl i huset. Han har Ringnes-øl i huset. De to første er presiseringer, det siste en spesifisering.

Sirkler av uklarhet.

Det var i slike timer vi skjønte at man ikke skulle fordrive skodde med mer skodde, ei heller falle ut i nedadgående ondartede sirkler av mer og mer uklarhet. For ikke å glemme skillet mellom argumentrekker som ordnet universet av påstander og de som førte til avklaring gjennom argument, avveining og konklusjon.Du verden så løftende det var å skrelle av språkets mangetydighet og se dets uendelige fallgruver!

Møte med gjørmetenkning.

Tonen blant næssianerne var sval og lavemosjonell, også i moralske spørsmål, helt i tråd med demokratiets ethos av provisoriske sannheter. Husker jeg ikke feil, var Harald Ofstads yndlingsuttrykk at menneskene skulle ha et "bra" liv. De kom ut av en situasjon der de besettende ideologiene hadde beredt menneskene ufattelige lidelser. Næss selv hadde vært i Wien og møtt proto-fascistisk gjørmetenkning i strie strømmer. Hjemme var en generasjon forført av stalinismens hyrdetoner. Etter krigen skulle filosofien bidra til å gi vaksine mot fanatismen. Det hjalp lite mot ml-erne på 70-tallet. De forble, også språklig, brutaliserende berserker.

Dybden i din tenkning.

Juvelen i Næss' tenkning om språklig klarhet var begrepet "intensjonsdybde". Enhver som følger norsk politisk debatt, får daglig anskuelsesundervisning i dette begrepets verdi. Hvor gjennomtenkt er det du sier? Kan du se de gode argumenter - og avdekke de svake sidene? Hvor dypt tenker du?Vitenskapshistorikeren Fredrik W. Thue har i en av fjorårets mest bemerkelsesverdige doktorgradsavhandlinger vist hvordan Næss så hele sin saklighetslære som del av en demokratisk etterkrigsopprustning. Gjennom rekker av presiseringer kunne man nå frem til bedre og bedre kunnskap om både din egen og din motstanders resonnementer.Under lå et etisk imperativ som ikke er blitt mindre aktuelt med årene: Respekt for motstanderen som likeverdig partner i en felles erkjennelsessøken, ikke en hump på den solbelyste vei til Sannhet. Ideelt sett er kjennetegnet på den meningsfulle debatt at du skal kunne gjengi din motstanders argument på måter han/hun selv ville kjenne seg igjen i. Krevende? Naturligvis, men som rettesnor for politisk siviliserthet uomgjengelig. Med fanatiserende strømninger innen verdensreligionene og globalisering også av hatet, er dette program blitt livsviktig, like sentralt som etter krigen. Samtale i stedet for slag mot kroppens mer kjøttfulle deler, som Henrik Groth kalte norsk kulturdebatt. (Den er forblitt forunderlig upåvirket av Næss' saklighetsnormer. Hvorfor? Nok et forskningsprosjekt).

Hvor har filosofene vært?

Ved dagens jubileum er det grunn til å spørre: Hvorfor er så mye av den næssianske av-fanatiserende saklighetslæren fjernet fra universitetenes innføringsbolk? Hvor har universitetsledelsen vært, enn si de filosofiske fagmiljøer? Dette omskifte er skjedd uten dypere offentlig debatt. I kulturland, som f.eks. Frankrike, ville slike nasjonale pensumendringer være en regjeringssak.Hos oss skjer fortynningen av slike dannelses- og forståelsekrav ubemerket, som del av den allmenne vulgarisering av universitetene og deres forvandling til fabrikklokaler for gjennomreisende ungdom. Vi har et av verdens største filosofmiljøer. At ikke flere innen denne gruppen har skreket opp overfor denne vandalismen, har aldri opphørt å undre meg.

Ribbet for innsats.

Dagens ex.phil.-undervisning er som et juletre i januar, ribbet for to av Arne Næss' viktigste innsatser.1) Gjennom sin krevende, men vidunderlige lærebok i filosofiens historie ville han gi studentene en analytisk og begrepsmessig innføring i det tankemessige grunnlaget for den vestlige sivilisasjon. Han ville også lære oss om andre sivilisasjoner.2) Gjennom metode- og saklighetslæren gi redskaper til å nå ny kunnskap og uttrykke seg presist.

Fragmentert kunnskap i dag.

I dag er filosofihistorien erstattet med originaltekster. For så vidt ikke noe galt i det, men de gir mest fragmentert kunnskap. Forvitringen av ex.phil. - nå er ikke engang et helt semester viet dette stoffet - kan ikke gjøres god av ex. fac-ordningene, som er organisert fakultetsvist. Gjennom svekkelsen av metode- og saklighetslæren kan vi få et folk av akademiske barbarer som bare skiller seg fra de opprinnelige barbarer ved at de kan lese, dannelsestynne spesialister uten evne til å se de allmenne vitenskapsfilosofiske og kulturelle sider ved sine fag.At universitetene har stått så bevisstløst overfor de ansiktsløse akademiske byråkrater som forførte folk med sine eufemistiske ornamenter ("kvalitetsreform"), kan bare forstås ved at de har næret slanger ved sitt bryst: Institusjonen er nedbygget innenfra.

Restaurer ex. phil.

I 1939 startet Arne Næss sin bane som professor i filosofi med sin tiltredelsesforelesning om "Filosofiens oppgave". I dag, ved hans 95-årsdag, er den beste måten å ære ham på å stille det spørsmålet på nytt - og restaurere ex.phil. til å bli et inspirerende møte med forskningens verden for stadig nye generasjoner av studenter.Slik han ville det.