Avviklingen av norsk fagspråk

KRITIKKVERDIG. Språkrådet har nylig lagt frem en utredning kalt "Norsk i hundre! Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder: Et forslag til strategi". Etter min mening er dette en uventet og skuffende utredning fra vårt høyeste organ for bevaring av det norske språk. Jeg finner grunn til å kritisere utredningen på tre hovedpunkter.

Vern av språket gjennom lovverket.

Den norske loven om universiteter og høyskoler av 12. mai 1995 inneholdt følgende paragraf: "Undervisningsspråket er til vanlig norsk"(§2.7). Dessverre tok man i den nyeste loven om universiteter og høyskoler, som trådte i kraft 1. august 2005, bort denne viktige paragrafen. Det ble gjort på et tidspunkt da denne paragrafen var mer nødvendig enn på lenge. Jeg hadde forventet at man i utredningen argumenterte for viktigheten av å få denne paragrafen inn igjen. En slik paragraf forplikter og legger for eksempel opp til at utenlandske professorer som vil ha fast ansettelse ved et norsk universitet må lære seg norsk. Å få denne paragrafen tilbake, burde være en overordnet strategi. Men dette går man ikke inn for i utredningen. I stedet finner man denne formuleringen: "Det må tas inn som egen bestemmelse i lov om universiteter og høyskoler at sektoren har et viktig ansvar for at norsk fagspråk skal utvikles og brukes innenfor alle fagmiljøer, i tillegg til engelsk og eventuelle andre språk. Loven må kreve at institusjonene utarbeider språkstrategier som blant annet spesifiserer hvordan målet skal nås".Etter min vurdering er dette for svakt. Det lyder som et fromt ønske. Paragrafen vi hadde var langt bedre. Ønsketenkningen i dette forslaget kan lett ses bort fra. Hva er det å ha et viktig ansvar?

Forskning på engelsk, undervisning og formidling på norsk.

I utredningen ser det ut til at man mener at forskning på norsk langt på vei alt er en tapt sak. "Vi ser på det vi kaller primærpublisering som et domene der norsk er i ferd med å bli sterkt marginalisert. Denne svekkelsen må vi kunne godta på de fleste fagområder, så sant norskens stilling sikres innenfor de to andre underdomenene: formidling og undervisning."Det er vanskelig å forstå at Språkrådet, som skal verne om vårt norske språk, kan godta denne svekkelsen av norsk fagspråk. De siste årene har publisering på engelsk i Norge, ikke minst innen akademia, grepet så sterkt om seg at vi muligens er i ferd med å oppleve et irreversibelt domenetap. Jeg ser på det som viktig å få snudd denne utviklingen. Sosiolingvisten Robert Phillipson beskriver det som domenetap dersom det språk folk normalt snakker og bruker i vanlig kommunikasjon, ikke blir brukt mer innenfor deler av høyere undervisning og forskning. Dersom dette skjer, blir det faglig-vitenskapelige begrepsapparatet som tilhører domenet ikke utviklet videre i det lokale språket. Phillipson ser domenetap som et symptom på lingvistisk imperialisme. Lingvistisk imperialisme bygger på den forestillingen at ett språk er å foretrekke fremfor andre, og dets dominans blir bygget organisatorisk inn i strukturene ved at dette fremmedspråket blir foretrukket og tildelt mer ressurser. Dette betyr at det må ses på som lingvistisk imperialisme når faglig-vitenskapelig ansatte ved norske universiteter blir tildelt mer frie forskningsmidler fra sine institutter om de publiserer på engelsk enn om de publiserer på norsk. Fremdeles skrives omtrent samtlige hovedoppgaver og flertallet av doktor-avhandlinger innen utdannelsesvitenskap ved Universitetet i Oslo på norsk. Men de regler som gjelder for bonusordning for faglig-vitenskapelig produksjon, som den enkelte vitenskapelig ansatte kan hente ut fra sitt institutt på slutten av hvert år, er regler som underminerer det norske språket. Allerede i 1997 innførte et institutt ved det historisk-filosofiske fakultet på Universitetet i Oslo et system som ga de vitenskapelig ansatte tre til syv ganger så høy bonus om de skrev på engelsk enn om de skrev på norsk. For eksempel fikk de vitenskapelig ansatte 7000 kroner for artikler i fagtidsskrift om de skrev på engelsk mot 1000 kroner hvis de skrev på norsk. Ved Pedagogisk Forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo ble det for to år siden innført et system som gir bonus til vitenskapelig ansatte kun for publisering på engelsk. Tendensen er skremmende. Dette er klare eksempler på lingvistisk imperialisme der ett språks dominans blir bygget organisatorisk inn i strukturene, ved at dette fremmedspråket blir foretrukket og tildelt mer ressurser. Språkrådet tar i sin utredning intet oppgjør med denne lingvistiske imperialismen.

Begynnerundervisning på norsk,

avansert undervisning på engelsk. Den såkalte internasjonaliseringen på universitet og høyskoler, der man vil tiltrekke seg utenlandske studenter som kan få en utenlandserfaring, fører ikke til at disse studentene blir innført i norsk språk og kultur. I stedet blir en mengde undervisning, som før ble gitt på norsk, nå gitt på engelsk, også for norske studenter. Jeg ser på det som nokså foruroligende at selv Språkrådet i sin publikasjon "Norsk i hundre!" legger seg på det jeg vil kalle en defaitistisk linje. I utredningen heter det: "Begynnerundervisning i høyere utdanning skal skje på norsk. Engelsk innføres gradvis når den norske terminologien er etablert"(s: 81).Det er fint at det presiseres at begynnerundervisningen i høyere utdannelse skal skje på norsk. Det er svært viktig for utviklingen av fagterminologi på vårt språk. Det siktes vel her til det såkalte bætsjelår-studiet (et ord vi aldri burde godtatt skulle stå som betegnelse på en norsk universitetsgrad). Men den siste setningen er foruroligende og kan tolkes som om målet er undervisning på engelsk på aller høyeste nivå, altså for det som nå heter "Master" (før hovedfag). Om engelsk blir innført som normalspråk på masterstudiene, vil dette bety viktige domenetap for norsk fagspråk. Studenter bør kunne lese engelsk fagterminologi på dette stadium og kunne delta i diskusjoner på engelsk og helst også tysk, fransk eller spansk dersom man har en utenlandsk gjesteforeleser som ikke behersker norsk. Noe man imidlertid bør unngå, er å la norske universitetslærere, som er langt bedre i norsk enn i engelsk, forelese på engelsk til vanlige norske studenter. Da begynner situasjonen å ligne den man finner i Afrika, der lærerkreftene ved universitetene blander inn flere og flere ord fra kolonispråkene når de skal diskutere fag med kolleger. Siden deres egne språk ikke brukes som undervisningsspråk på de høyeste nivåer, er ikke den nødvendige akademiske terminologien utviklet.

Språkbeherskelse.

Norske studenter er relativt gode i engelsk, men de færreste er gode nok til å fungere på et høyt akademisk nivå. Med den utviklingen som nå finner sted vil de få et faglig tilbud som blir mindre tilgjengelig for dem. Dette er imidlertid ikke et innlegg for isolasjonisme og enspråklighet. Det er viktig at både majoritets- og minoritetselever i Norge får en mulighet til å bli både to- og flerspråklige. Men begge disse gruppene risikerer å bli diskvalifiserte om de i hovedsak får sin utdannelse på et språk de ikke behersker godt nok. Er målet å lære engelsk godt, er det bedre å studere engelsk. Mye av grunnen til den samordning av høyere utdannelse i Europa som har funnet sted siden utdannelsesministrenes møte i Bologna i 1999, har å gjøre med sjokket de europeiske ministrene fikk da de oppdaget at kun 1 % av de studenter fra de asiatiske "tigre" som studerer i utlandet studerer i Europa (av denne ene prosenten er de fleste i Storbritannia). De aller fleste drar til USA. For å komme inn på dette markedet, var det nødvendig for europeiske land å effektivisere utdannelsen, legge opp til Bachelor, Master og Ph.D. grader etter amerikansk mønster og tilby Master-kurser på engelsk. Norge har vært mer iherdig enn noe EU-land til å følge opp Bologna-prosessen. Et nytt finansieringssystem ved universitetene - det såkalte tellekantsystemet - gir uttelling til instituttene etter hvor mange "internasjonale" (dvs. engelskspråklige) publikasjoner de vitenskaplig ansatte har skrevet foregående år. Det vises liten bevissthet om hva dette systemet gjør med norsk som fagspråk.Det er grunn til å hevde at det norske språk er truet og at mange universitets- og høyskolemiljøer bidrar til dette. Språkrådet lar dem ture frem.