• Bak fasaden av makt og velstand finnes underlige detaljer, skriver kronikkforfatteren. Dette bildet er fra Beijing Yintai Centre.

    FOTO: JASON LEE/REUTERS

Bak Kinas fasade

Kina. Å leve i Kina er som å se et skuespill i et gigantisk teater. Plottet er så absurd, scenariene så utrolige at det er hinsides en forfatters forestillingsevne.

De siste 30 årene har Kina bygget utallige skyskrapere, enorme flyplasser og endeløse motorveier. Mitt hjemlands bruttonasjonalprodukt er verdens nest største og industriproduktene selges i hver avkrok av verden. Mine landsmenn kan ses i London, New York og Tokyo, iført dyre klær; de er høyrøstede, fyller kasinoene og står i kø for å kjøpe designervesker. Folk utbryter: «Kina kommer, kineserne er rike!»

Men bak fasaden av makt og velstand finnes underlige detaljer.

Å leve i Kina er som å se et skuespill i et gigantisk teater. Plottet er så absurd, scenariene så utrolige at det er hinsides en forfatters forestillingsevne.

Brennmerket

I mitt hjemland har man utallige lover, prosedyrer og reguleringer. I siste instans er det likevel politiske ledere som bestemmer hvem som vinner og taper en sak.

I mitt hjemland forsvinner uskyldige mennesker sporløst, noen mister friheten uten en gang å være dømt i en rettssal. Når noen våger å fremme sine bekymringer på et høyere rettsnivå, blir de brennmerket som en plageånd, mentalt syk, en terrorist.

Oppfinnsom død

I mitt hjemland finnes utallige merkelige måter å dø på når man er arrestert: han døde mens han lekte gjemsel, døde mens han drømte, døde av psykose, døde mens han drakk vann.

Les også

Bruker Internett som våpen

Den kinesiske forfatteren Murong Xuecun (38) legger bånd på seg selv når han skriver sine bøker. – Selvsensur er den verste formen for sensur, sier han.

 

I mitt hjemland er valgene en vits. Ofte blir man bedt om å velge to av to kandidater. Andre ganger er valgene en matematisk umulighet; tre vinnere kåres etter valg med to kandidater.

I mitt hjemland deltar myndighetenes hjelpeorganisasjoner i menneskehandel. Mentalt tilbakestående er slaver i fabrikker og gruver, gravide tvinges til å ta abort og spedbarn tas med makt fra sine foreldre. Disse barna selges til andre distrikter eller til og med utlandet hvis ikke foreldrene skaffer nok penger til å kjøpe dem tilbake.

I mitt hjemland er pressen og de digitale medienes oppgave å drive reklame for myndighetene, ikke fortelle sannheten. Utdanningssystemet holder borgerne i fortsatt uvitenhet. Selv i dag er mange nostalgiske ved tanken på den katastrofale kulturrevolusjonen. Mange insisterer fortsatt på at fortellingen om den store hungersnøden på 1960-tallet er en fabrikasjon.

Akademikere må konstruere historien så den passer med myndighetenes interesser, økonomene må utvikle teorier som støtter opp om deres politiske agenda.

Den fjerde klassen

I mitt hjemland hevder man å ha avskaffet samfunnsklassene, men i virkeligheten spiser de privilegerte eksklusivt fremstilt mat mens de lavere klassene spiser forurensede og farlige varer. Den øverste klassens barn går på privatskoler, den andre klassens barn på vanlige skoler. Den tredje klassens barn går på nedslitte skoler for arbeidsinnvandrere mens den fjerde klassens barn, vel, de får ikke skolegang i det hele tatt.

I mitt hjemland oppfordres alle til å bli angivere. Hemmelige agenter i fabrikker, skoler og nabolag registrerer alt. Folket stoler ikke på myndighetene, ansatte stoler ikke på sjefene, studentene stoler ikke på lærerne, kvinner stoler ikke på sine ektemenn.

Folket har vent seg til å lyve. De sendes i fengsel for å skrive essays, eller si noen få, sannhetens ord.

Mitt hjemland er i stand til å sende satellitter ut i verdensrommet men ikke bygge trygge broer over elvene. Mitt hjemland utstyrer byråkrater med millioner av luksusbiler, men knapt nok trygge skolebusser til barna.

Mitt hjemland har et av de største byråkratiene i verden. De fleste av byråkratene bestikker andre eller tar selv imot bestikkelser. Makten misbrukes på enhver, tenkelig måte og er blitt et redskap for å skaffe penger.

Løgnerne og de døve

Noen sier kanskje: «Stabilitet er det Kina trenger mest». Tro meg: De som hevder dette, bidrar selv til instabilitet.

En periode i 2009 infiltrerte jeg en gruppe som drev med pyramidespill. Etter en tid innså jeg at pyramidespillet er det kinesiske samfunnet i miniatyr.

I mitt hjemland er sønnene og sønnesønnene av byråkrater fortsatt byråkrater, mens tredje generasjons arbeidsinnvandrere fortsatt er arbeidsinnvandrere. All makt, alle selskaper og alle ressurser er monopolisert. I mitt hjemland er det hard bare å ha et normalt liv. Og i de siste årene er livet blitt hardere, på grunn av økte skatter, voldsom økning i boligprisene, høy inflasjon og lave lønninger.

Et råttent system

En rekke forklaringer er lansert på mitt hjemlands store problemer: Kinesere «er av dårlig kvalitet» og må kontrolleres. Konservative mener folket mangler moral. Religiøse mener folket er uten gudstro.

I mine øyne kommer alt av det råtne systemet. I dette systemet tar ingen ansvar for fortiden, nåtiden eller fremtiden. Dette systemet er barn av stalinist-maoismen og den imperialistiske kinesiske kulturen. En blanding av jungelens lov, tradisjonelt lureri og kommunisme. Årtier senere har dette systemet blitt et monster.

Monsteret er kanskje svekket, men fortsatt motstandsdyktig. Det er døden nær, men har fortsatt dødelig makt. Det er dumt, men også ekstremt sensitivt: den mildeste bris kan frembringe voldsomme angstanfall, trivialiteter kan fremprovosere voldsomt raseri.

Mange kinesere drømmer fortsatt om en klok og varmhjertet leder. Jeg tror dette er en utopisk drøm, monsteret vil fortsette å angripe så lenge det ikke temmes.

Hvis systemet blir verre, er det også fordi vi har bidratt til det.

Jeg elsker mitt land

Til sist vil jeg si at jeg ikke er en klassefiende, eller en revolusjonær. Ja, jeg kritiserer mitt hjemland, men det betyr ikke at jeg hater det. Tvert om, jeg elsker mitt hjemland. Jeg elsker hennes høye fjell, elvene og den store sivilisasjonen. Jeg anerkjenner all den lidelsen hun har gjennomlevd. Jeg ønsker ingen blodsutgytelse.

Jeg håper mitt hjemland i nær fremtid vil blomstre av frihet og barna smile uten frykt. Jeg håper at mitt hjemland, en gammel sivilisasjon, et lidelsens land, i nær fremtid vil bli et land av velstand, fred og frihet, for alle.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Murong Xuecun

  • Kinesisk forfatter
  • Født i 1974
  • Debuterte med romanen Leave Me Alone: A Novel of Chengdu

 

Kinesisk uke

  • Kronikken er en forkortet versjon av et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo i går under Kinesisk uke.
  • Arrangementet varer til 20. november
  • Teksten er oversatt til engelsk av Jane Weizhen Pan og Martin Merz, og fra engelsk til norsk av Aftenposten.

Mest kommentert siste døgn