Bærekraft fra catwalken

Utrykket bærekraft og bærekraftig utvikling har etter hvert fått ulike meninger og oppfatninger knyttet til seg. På den ene siden har man oppfatningen om at dette er mørkemennenes dommedagsprofeti, der busserullkledte miljøfantaster har lenket seg fast for å redde snøugler i fjellheimen. Dernest har man de globale diskusjoner og forhandlinger med utspring i både Brundtland-kommisjonen og Kyoto-forhandlinger. Begrepet samfunnsansvar er også forbundet med barnearbeid, sosial dumping og fattigdomsproblematikk. Til sist ser vi nå den nye bølgen; der bedrifter ser på klimatrussel og befolkningsvekst som en mulighet og en driver til å utvikle nye produkter og tjenester.

Wikipedia har følgende definisjon: "Bærekraftig utvikling er en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens konsumbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine. Begrepet ble allment kjent etter Brundtland-kommisjonen i 1987. Begrepet brukes ofte av politikere og miljøbevegelser for å begrunne at fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng, og for å argumentere for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plassen for langsiktige miljøhensyn."

Skal ikke koste oss noe

Det alle de ovenstående "faser" har til felles er at de ikke riktig har tatt av. Den bærekraftige forretningsutviklingen er riktignok i sin spede begynnelse, ikke ulikt innovasjon og internettbølgen på 90-tallet. Og man bør kunne forvente at næringslivet i stadig økende grad vil utnytte de mulighetene som ligger i at verden snart går under. Et fenomen som i det senere, heldigvis, har dukket opp, er hvordan ulike opinionsdannere ønsker å adressere problemstillingen: Å vise at det er mulig, og ønskelig, å ta ulike hensyn uten å redusere egen livsstil. For all forskning viser at de færreste av oss ønsker nettopp dette. Vi tar gjerne hensyn, men det skal ikke koste oss noe.

Nedbrytbart på catwalken

Moteskaperen Nina Skarra har oppnådd stor suksess på catwalken, og jeg har gleden av å være styremedlem i hennes selskap. Stjerner som Angelina Jolie og Penélope Cruz benytter kjolene hennes. Også vår egen Mette-Marit har falt for hennes klær.

Et viktig element i Skarras filosofi er at klærne har en utpreget bærekraftig profil: Designet er tidløst og tekstilene er nedbrytbare - når de en gang skal kastes. Produksjonsfasilitetene er etterprøvd med henhold til utnyttelse av arbeidskraft. Og ifølge de kjente kundene hennes er dette blant de viktigste årsakene til at klærne hennes blir foretrukket.

Øko-kjendiser

Modellene Summer Rayne og vår egen Aleksandra Ørbeck-Nilssen har begge profilert seg stort på sin bærekraftige filosofi. Førstnevnte beskriver seg som en økomodell, og profilerer primært produkter som har en bærekraftig plattform. Aleksandra Ørbeck-Nilssen har nylig blitt omtalt fordi hun benytter sitt navn til å utvikle ulike klær - hvis inntekt uavkortet år til å utvikle et lokalsamfunn i Namibia.

Stjerner som Bono, George Clooney, Leonardo di Caprio og Natalie Portman har alle engasjert seg i ulike problemstillinger som berører klodens fremtid; fattigdomsproblematikk, sosiale forskjeller og klimatrusselen. Selv motebladene har plukket dette opp, og Elle, Cosmo og andre utarbeider lister med de største "øko-kjendisene".

Ekteparet Stordalen, som mange jo ser opp til, er kanskje det mest kjente eksemplet fra vår egen andedam der Gunhild står bak prosjektet Green Nudge, mens Petter står på barrikadene og forkynner det glade budskap. I tospann med miljøstiftelsen Zero.

Fordommer om image bygging

Mange, ikke minst lenkegjengen fra 70-tallet, griner på nesen. Ulike fordommer og beskyldninger kommer opp. Som at dette er noe de gjør for sin egen vinnings skyld. Imagebygging. "De mener det ikke slik som oss". "Hvordan kan man ta hensyn til bærekraftig utvikling når man er rik…". Osv.

Det er nød nok til alle, enten man har villa eller bor i blokk. Det interessante er at disse menneskene, som tilsynelatende lever fjernt fra nød, energimangel og elendighet, faktisk engasjerer seg. Og får oppmerksomhet rundt saken. Og ikke minst viser at man ikke lenger må redusere sin egen livsstil for å delta i redningsaksjonen som planeten trenger.

Og produktene kommer etter. Den Silicon Valley-utviklede elbilen Tesla - som best kan sammenlignes med en Ferrari eller noe annet fancy - viser at man kan ta miljøhensyn og likevel kjøre fort - og vekke oppsikt.

Mener alvor

Men dersom det er slik at de ovenstående faktisk mener alvor - hvorfor gjør de det? Og hvorfor nå - og ikke på 70-tallet?

Felles for mange av oss er at vi føler mer og mer på avmakten. Avmakten som kommer av viten. Verden er blitt globalisert og liten - og vi vet - eller kan vite, om alle utfordringene som står i kø. Der våre besteforeldre ikke visste om Holocaust vet vi, eller kan vite om det meste.

Som at vi kommer til å trenge ytterligere 1,5 jordklode i løpet av en generasjon for å brødfø ni milliarder mennesker med fremveksten av en ny global middelklasse. Som at det dør 30 000 mennesker årlig på vei til Kanariøyene og Europa, mens 500 000 nordmenn årlig reiser dit for å drikke, danse og slikke sol. Daglig går vi, i Oslo, forbi sexslaver og barnetiggere. Og avmakten vokser. Vi kan ikke alle gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Og kanskje er det dette kjendisene, sexsymbolene og opinionsdannerne også har sett. Og kanskje føler de den samme avmakten, som du og jeg.

Overforbruk blir harry

Supermodellen Aleksandra Ørbeck-Nilssen har tusenvis av mennesker som følger seg - de lærer av henne, og kanskje gjør den lille endringen i livsstil at de kjøper varer merket Fair Trade. Og med litt flaks så er hun, og de andre, starten på en bølge der bærekraftige hensyn faktisk blir sexy, glamorøst og moderne. Og der overforbruk, og bruk-og-kast-mentalitet blir Harry. Og da har Ørbeck-Nilssen oppnådd mer en regjeringen eller noen andre politiske myndigheter noensinne kunne håpe å oppnå.

Det er pussig at der næringslivet, enkeltpersoner og sexsymboler prøver å ta et ansvar, bruker regjeringen flere år på å komme med en klimamelding, som i tillegg var særdeles tam. Kanskje føler ikke politikerne på den samme avmakten. Kanskje er de vel tilfreds med at vi har penger på bok, basert på fossil energi. Og med at energilagrene våre er fulle - i vassdrag og elver i rør. Så hvorfor føle avmakt?