Barentshavet tåler oljeutvinning

VITEN ELLER SYNSING? Spørsmålet om man skal tillate oljeboring i Barentshavet var en del av valgkampen, og er nå konfliktstoff i regjeringsforhandlingene. Det synes klart at de politiske partiene har forskjellig oppfatning av dette, og det er naturlig å spørre hvilke faglige råd de bygger på. Bygger partiene på forskjellig ekspertise, eller har de sin egen oppfatning om de økologiske skadevirkningene? Det blir hevdet at Barentshavet må fredes fra oljevirksomhet som kan føre til en økologisk katastrofe. Hva denne katastrofen kan gå ut på, blir det ikke redegjort for, og det blir heller ikke fremlagt noen risikovurdering.Vi vil i dette innlegget ikke ta standpunkt til utbyggingen av oljevirksomheten i Barentshavet, men peke på at argumentasjonen omkring dette spørsmålet må være redelig og faglig holdbar.

Økonomiske interesser.

Føre-var-prinsippet kan ikke brukes som en begrunnelse for å aksjonere i alle tilfelle der det kunne tenkes at det var en potensiell fare. Hvis vi bruker føre-var-prinsippet ukritisk, vil det bli svært vanskelig å mobilisere en opinion når det virkelig er fare for alvorlig miljøskade. Det er ofte vanskelig å finne nøytrale fagfolk, fordi det knytter seg så sterke økonomiske interesser til miljøforskningen. Det skal svært meget til at et forskningsinstitutt sier at et miljøproblem er ubetydelig og ufarlig, og det gjelder i økende grad også forskningsgrupper ved universitetene. Vi vil hevde at råolje er et naturlig produkt, som ikke er spesielt miljøfarlig, og at Barentshavet ikke er spesielt sårbart i forhold til andre marine miljøer. Andre utslipp knyttet til oljevirksomheten kan overvåkes på forsvarlig måte.Vi må skille mellom skader som kan skyldes naturlig råolje, og det som er knyttet til kjemikalier, som brukes under boring og produksjonen. Råolje er et naturprodukt som hele tiden strømmer ut på bakken eller på havbunnen i mange områder av verden. Olje kommer vesentlig fra alger som har levd i havet eller innsjøer, og dette preger den kjemiske sammensetningen. Oljen fra slike naturlige utslipp ble før slutten av 1800-tallet produsert ved gruvedrift og brukt til lamper og brensel. Langs kysten av California er det svært mange slike naturlige oljeutslipp på havbunnen, på stranden og inne i landet. Særlig gode eksempler med flere meter tykke oljelag på stranden finnes ved Santa Barbara og områdene rundt.

Olje brytes ned.

Det er vanskelig å finne alvorlig skader fra denne oljen som har vært der i mange tusen år. Olje brytes ned av bakterier og fungere som næring for marine organismer. De letteste og mest giftige komponentene (aromater) fordamper raskt eller løses i havet, slik at det blir meget lave konsentrasjoner. Oljeforurensing fra tankskip eller oljeplattformer i de siste 30-40 årene har vært meget godt studert. Dette gjelder ikke minst "Exxon Valdez"-ulykken i Alaska i 1989, da 37 000 tonn lekket ut fra en tankbåt, men etter litt mer enn et år var 90 % av den vanlige fauna og flora tilbake. Konklusjonen er at selv om skade like etter utspillene kan være betydelige, særlig for fugl, er det ikke funnet større varige skader. Dette området har vært gjenstand for meget omfattende og detaljerte studier i de 15 år som er gått etter ulykken, og konklusjonen er nå at man ikke kan se noen negative effekter i forhold til laks, sjøoter, sel eller sjøfugl. I området har man dessuten kunnet studere effekten av naturlig forurensning, som har pågått i tusenvis av år. Vi har også hatt utslipp fra tankskip i Frankrike ("Amoco Caldez" 230 000 tonn, og i England ("Torry Canyon" 130 000 tonn). En av de største var fra en plattform i Mexicogulfen (Itoc-1) i 1978 der omkring 1,2 millioner tonn strømmet ut i havet og som førte til en merkbar økning i produktiviteten i havet i dette området. I 1993 forårsaket en tanker ("Braer") med olje fra Norge et utslipp på 85 000 tonn fra på kysten av Shetland, men det er i ettertid ikke funnet betydelig miljøskade. Høye bølger hindret oppsamling av oljen, men førte til en meget rask nedbrytning, og etter et år var det vanskelig å påvise spor av oljen. Utslippet på 1,6 tonn olje som nylig skjedde i Barentshavet kommer da i et interessant perspektiv.Det er nå snart 40 år siden den første oljebrønnen ble boret på norsk sokkel, og virksomheten har blitt nøye overvåket siden 1970. En ekspertgruppe av biologer og kjemikere ble nedsatt i 1987 for å kontrollere overvåkningen av forurensning fra oljevirksomheten, og en av oss (John Gray) har vært medlem av denne gruppen siden starten. Den eneste utblåsningen av olje på norsk sokkel skjedde i 1977 på Bravofeltet i Nordsjøen, men etter noen få dager kunne man ikke finne spor av oljen eller skadevirkninger hverken på norsk eller dansk område. En lekkasje fra en oljeledning ved Draugen-feltet slapp 750 kubikkmeter olje ut til havet i 2003, men oljen nådde ikke land. Det ble ikke påvist skader på livet i havet ifølge en miljørapport fra Olje- og energidepartementet i 2005. I begynnelsen av 1990 tallet varslet ekspertgruppen at effekter av oljeholdig borkaks hadde virkninger på livet i havet utenfor sikkerhetssonene rundt plattformene. Dette resulterte i et påbud om vannbasert borkaks, og i dag er dyr som lever på bunnen ikke påvirket utenfor en sikkerhetssone på 300 meter.

Minimal påvirkning.

Norge har det beste overvåkingsprogram for effekter av olje- og gassutvinning i verden og hele kontinentalsokkelen har vært undersøkt 3 ganger med flere tusen overvåkningsstasjoner. Virkningene på livet i havet er minimale (mindre en 0,001 % av areal av kontinentalsokkelen) som SFT og MD mener er akseptabelt. Et annet problem har vært produksjonsvann som er renset, men som likevel inneholder litt olje og kjemikalier (bl.a. alkylfenoler) som kan være giftige. Forsøk ved Havforskningsinstituttet har vist at dette kan føre til skade på torsk under forsøk i laboratoriet, men bare hvis man bruker meget høye konsentrasjoner av alkylfenoler. I havvannet rundt produksjonsplattformene er innholdet imidlertid under det som kan påvises med analysemetodene,Barentshavet omtales som sårbart, fordi det er kaldt og dermed kan redusere nedbrytningshastigheten av olje, men høy bølgeenergi i store havområder med rask utskiftning av vannmassene virker i motsatt retning. Barentshavet er i virkeligheten ganske robust.Bestanden av forskjellige fiskearter, hval og sel har variert svært meget som følge av naturlige svingninger og forskjellig beskatning ved fangst. I de senere årene har arter som var nesten utryddet kommet tilbake. Små svingninger i temperaturen på fiskebankene gir store variasjoner i fiskebestand, og dette får også konsekvenser for fugl og pattedyr. I 1960-årene var sildebestanden nesten helt ødelagt, men silden er nå tilbake. Økologien i Barentshavet er i virkeligheten svært robust.I senere tid har marinbiologene begynt å bekymre seg for langtidsvirkningene av kontinuerlig tråling på havbunnen. Hvor stor er skadene? Videoopptak lover ikke bra. Det er kanskje mer behov for trålfrie soner? Transport av olje med tankere fra Russland vil trolig være en meget større fare enn vår egen oljevirksomhet i Barentshavet.Når vi nedtoner farene for økologisk katastrofe i forbindelse med oljevirksomheten er det på basis av det vi nå vet, og det er det vi må bygge politiske beslutninger på. Oljevirksomheten i Barentshavet må underlegges de samme strenge regler som resten av vår sokkel, men Barentshavet skiller seg ikke ut som spesielt sårbar.Det er imidlertid behov for meget mer forskning på dette området, og denne forskningen må ikke være avhengig av at man fremkaller katastrofescenarier for å få finansiert prosjektene.