Bygger fiendebilder

Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite, skriver Per Fugelli.

FOTO: Junge, Heiko

Hver rose er et håp. Ikke glem! sto det med ildskrift over et hjerte av gull i Oslo Spektrum 21. august. Ikke glem – hva?

Mer samlet enn noen gang, sier kongen. For hvem, mot hva?

Bølger av kjærlighet, føler biskopene. Rettet mot hvem?

Vi kan aldri få nok av godhet og hver rose er et håp, slår statsministeren fast. For hvem?

Vi har vært gjennom uker preget av sorg, medfølelse, roser, silke og fløyel.

Samhold, nestekjærlighet og vilje til å verne norske verdier har hvilt over landet.

Det har vært klokt og godt, for oss – og håper vi, for dem som mistet sine på Utøya og i Regjeringskvartalet 22. juli.

Jens Stoltenberg har gjort den norske folkesjelen stolt og sterk ved å velge følgende svar på Anders Behring Breiviks politiske attentat: Vi skal styrke de samfunnsverdiene du mener å ramme. Følgen av din ugjerning skal bli det motsatte av ditt mål. Norge skal svare med mer demokrati, mer åpenhet, mer godhet.

Mer presise

Sannsynligvis har det vært rett å være altomfavnende og svermerisk i den første tid etter Utøya. Men nå må vi bli mer presise, konkrete, selvkritiske og ubehagelige. Det var ikke først og fremst demokratiet Behring Breivik ville ødelegge. Det var ikke primært det åpne samfunnet han ville lukke. Bombene og kulene var rettet mot innvandrerne, især muslimene. Han ville drepe statsråder og AUF-ungdommer, ikke som et mål i seg selv, men som et middel for å nå den endelige løsning: Eliminering av muslimer i Norge og Europa.

Hvis vi skal svare Behring Breivik med det motsatte av hans mål, må svar nummer én være å gjøre livet for våre medborgere med muslimsk tro tryggere, verdigere, friere. Det er naturlig at de døde på Utøya og i Regjeringskvartalet og deres pårørende har vært i sentrum for vår oppmerksomhet. Men her har vært en underlig blindhet og stillhet for det tredje offer: De 100000 medmenneskene med muslimsk tro, som bomben og kulene skulle fjerne fra landet. Hvor har statsministeren og vi vært i å spørre hvordan de har det, hvordan har udåden rammet deres trygghet, tilhørighet og fremtidstro?

Løfter til fremtiden

I talen på den nasjonale minneseremonien ga Jens Stoltenberg tre løfter til fremtiden, tre løfter som skal oppfylle de dødes liv:

  • Se og varme de som nettopp har begynt på sin sorg
  • Bekjempe ekstremisme i alle former
  • Øke sikkerheten i landet

Han glemte den fjerde nattevakt: Skape og dele verdighet, frihet og trygghet med innvandrerne, mer modig og rettferdig enn vi har gjort før Utøya.

«No man is an island entire of itself, every man, is a piece of the continent, a part of the main», skriver John Donne.

Anders Behring Breivik er en del av det norske politiske og moralske fastlandet.

Muslimhets

Det må vi våge å forstå, hvis vi skal lære av våre feil og hans udåd. Javel, det er en ugjerning begått i vanvidd, hinsides årsak-følge-logikk. Jeg mener ikke at vi som folk eller politiske partier skal dele ansvar for den. Men Behring Breiviks vrangforestillinger utviklet seg ikke i det tomme rom. Hans rasisme fikk vokse i et Norge med frodig rom for fremmedfrykt, muslimhets, ideer om det verdensomspennende Kalifatet og snikislamisering av landet. Vi må alle gå i oss selv og spørre: Har vi sendt Stoppmelding! når de negative gruppebildene av innvandrerne blir fremkalt? Har vi møtt Fatima og Ali med den åpenhet og tillit de fortjener?

Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite: «Vi har ikke noe å skamme oss over,» uttaler Siv Jensen til Aftenposten 2. august. I 30–40 år har Fremskrittspartiet i klar tale og i underspråk båret frem det råstoff frykt og hat mot andre menneskegrupper blir til av. Like fullt har Fremskrittspartiet i antall vært Norges største parti. Like fullt er Høyre klar til å danne regjering med Fremskrittspartiet i 2013. Like fullt har fremmedfryktens fyrvokter Carl I. Hagen kunnet gå med realistiske håp om å bli statsminister, stortingspresident og ordfører i Oslo. Mens høyreekstreme, rasistiske partier i Europa som Nasjonal Front i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike, Nasjonaldemokratene i Tyskland, Sverige-Demokratene, Dansk Folkeparti og Sannfinnene samler mellom 5–10 prosent, har Fremskrittspartiet i lengre tid samlet mellom 20–30 prosent av velgerne i Norge.

Faremelding

For meg er dette en faremelding. Vi må, etter det rasistiske attentat 22. juli, gå i oss selv, og spørre: Har vi reist sterk nok motmakt mot de kreftene som bygger fiendebilder av «De andre»?

Behring Breivik drepte 68 mennesker på Utøya fordi AUF er det flerkulturelle Norge i krystall. AUF er antirasisme i hjerte og handling. AUF tror på Nordahl Grieg: Skaper vi likeverd, skaper vi fred.

Fremskrittspartiet har i alle år stått for det motsatte samfunnssyn. Derfor blir det makabert når Siv Jensen uttaler: «I dag er vi alle AUF-ere.»

Nei, Frp-stortingsmann Christian Tybring-Gjedde er ikke AUF-er når han skriver: «For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»

Ulf Erik Knudsen, Frp-stortingsmann, er ikke AUF-er når han fronter Facebookgruppen: «Vi som ikke vil kjøre med muslimsk drosjesjåfør.»

Carl I. Hagen er ikke AUF-er når han omtaler muslimenes profet slik: « ¿ krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed, som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk.»

Siv Jensen er ikke AUF-er når hun etter 22. juli lover å fortsette å bruke ordet «snikislamisering» om samfunnsutviklingen i Norge.

Nå må vi ut av rosenes søte narkose og slåss for det Utøyaungdommene levde og døde for: Et raust og rettferdig Norge hvor alle skal erfare verdighet, frihet og trygghet – uansett etniske gruppe og religion. Vi må våge å gi rosen et navn: Likeverd, uansett hud, uansett Gud.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer