Christian Frederik og vi

Jeg har noget på hjertet, som det heter. Som ikke er så lett å komme frem med fordi det straks kan bli oppfattet som en kritikk mot et organ jeg selv har ledet, nemlig Stortingets presidentskap. Men jeg gjør det i beste mening.

Saken gjelder kong Christian Frederik og 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. Det er tatt til orde for å reise en statue av ham utenfor Stortinget. Men saken har ennå ikke funnet sin løsning.

Jeg vil sitere fra det store historieverket om Danmark og Norge der forfatterne skriver følgende: «Uten Christian Frederik som norsk nasjonal samlingsfigur, intet kongevalg, ingen 17. mai.»

Det er tatt til orde for å reise en statue av ham utenfor Stortinget. 
Men saken har ennå ikke 
funnet sin løsning.

Norge fikk unionen med Sverige i 1814, men beholdt Grunnloven, Stortinget og det meste av sin selvstendighet.

La oss trekke linjene frem til dagens arbeid med å modernisere Grunnloven.

Menneskerettigheter

Det forrige presidentskapet i Stortinget fikk nedsatt en Grunnlovskommisjon med formål å komme med forslag til hvordan moderne menneskerettighetstenkning kan bli inkorporert i Grunnloven. Tanken var at jubileet på denne måten kunne få et fremadskuende og oppdragende element.

Menneskerettighetene er i dag avgjørende i ethvert moderne statsstyre. De bør ikke være avhengig av politiske kastevinder. Vi ser hvordan minoritetene i Europa igjen er i fare nettopp på grunn av slike kastevinder. Derfor bør disse rettighetene ha det høyeste juridiske vern som bare Grunnloven kan gi.

Men tanken om folkesuvereniteten og menneskerettigheter startet i 1814. I overgangen fra danskevelde til union med Sverige, klarte Norge å få det nye bærende prinsipp i Europa for moderne statsstyre stadfestet. Nemlig folkesuvereniteten. Mye på grunn av Christian Frederiks handlemåte.

Vi kjenner alle begivenhetene.

Christian Frederik var dansk tronfølger og ble utnevnt til stattholder i Norge under kongen i København. Men kongen i København hadde engasjert seg på den tapende side i den siste Napoleonskrigen og måtte under Kielfreden i januar 1814 avstå Norge til Sverige. Christian Frederik ble anmodet om å overlevere alle norske festninger til svenskekongen, men stilte seg i stedet i spissen for et opprør mot Kielfreden.

Folket skulle velge konge

Hans opprinnelige tanke var å overta tronen over Norge i kraft av sin arverett. Men på stormannsmøtet på Eidsvoll i februar ga han etter for påstanden fra nordmennene om at siden danskekongen hadde avstått kronen måtte suvereniteten falle tilbake på det norske folk, som på en riksforsamling måtte velge en ny konge og vedta en ny forfatning.

Riksforsamlingen ble sammenkalt, og den skrev grunnlov for Norge og valgte Christian Frederik til konge.

Kongen av Sverige brukte imidlertid sin overveldende makt til å true gjennom Kielfreden. Det ble inngått våpenhvile mens Christian Frederik forhandlet med svenskene i Moss. Mossekonvensjonen sluttet krigen og la grunnlag for forhandlinger med svenskene om innholdet i unionen mellom Sverige og Norge.

Kong Karl 13. av Sverige forpliktet seg til å godta Grunnloven og lovet ikke å foreslå endringer uten Stortingets samtykke.

Oppløsning på fredelig vis

Da kong Carl Johan som konge over Norge og Sverige senere startet angrepene mot Grunnloven, hadde vi vår egen nasjonalforsamling som kunne slå dem tilbake. Til slutt gikk unionen i oppløsning på fredelig vis.

Igjen ble Grunnloven plattformen. Svenskekongen klarte ikke å danne en regjering slik Grunnloven foreskrev. Kongen hadde gitt fra seg makten. Makten måtte falle tilbake på folket. Folket valgte kong Haakon til ny konge over Norge.

Det er verdt å merke seg at når kong Haakon avviste ethvert samarbeid med tyskerne i 1940, viste han til Grunnloven. Han kunne ikke inngå i noen funksjon som ikke hadde grunnlag i regjering og storting. Folkesuvereniteten seiret igjen.

Respekt og ydmykhet

Når kong Harald fra tid til annen blir spurt om hva han tror om fremtiden for monarkiet, svarer han alltid at det får folket avgjøre. Han tar ingenting for gitt. På denne måten og gjennom sine daglige gjerninger viser han sin respekt og ydmykhet overfor folkesuvereniteten.

Hvis Grunnlovskommisjonen lykkes i å få Stortinget til å sikre menneskerettighetene den nødvendige styrke i Grunnloven, vil Grunnloven få fornyet kraft i vårt statsstyre som en garantist for folkesuvereniteten og borgernes naturgitte rettigheter.

Avgjørende første skritt

Det kan være mange årsaker til at Christian Frederik på stormannsmøtet måtte oppgi å la tronen i kraft av sin arverett overføre til seg selv. Men han gjorde det. Dette ble det avgjørende første skritt til at Norge kunne bestemme selv. Og at vi nå har mulighet til å styrke Grunnloven basert på et like viktig prinsipp som folkesuvereniteten, nemlig menneskerettighetene.

Det bør være Stortingets oppgave å gjøre historien synlig og komplett for nordmennene ved reise en statue av Christian Frederik utenfor Stortinget. Mannen som spilte en så avgjørende rolle for at landet kunne legge ut på en eventyrlig reise gjennom de siste 200 år – basert på Grunnloven som veiviser.

Når forhandlinger, folkerett og menneskerettigheter har stått og står så sentralt i vår utenrikspolitikk, er det grunn til å anta at de fredelige overgangene som fant sted fra danskestyre til union i 1814 og fra union til selvstendighet i 1905, har spilt en stor rolle.

Det vil være viktig å bruke jubileet til å bevisstgjøre om de bærende prinsipper i vår historie og vårt statsstyre.