Da Norge mobiliserte til krig mot Sverige

M OT SVENSKEGRENSEN.Vi nærmer oss 100-årsminnet for unionsoppløsningens år 1905, da Norge og Sverige forberedte seg på krig mot hverandre. 13. september i dette dramatiske året mobiliserte Norge. Valdres, Hallingdal og Telemark linjebataljon og en rekke landstormbataljoner ble innkalt. Alle kavaleriets linjekorps skulle stille. Avdelingene skulle oppsettes med full feltmessig styrke og utrustning, i alt 22 500 mann. Mannskapene sto bøyd over slipesteinene, de blanke våpen ble slipt, heter det i rapportene. Så bar det mot svenskegrensen. Troppene skulle til Fredrikshald (Halden), Fetsund og Kongsvinger. Det utgikk ordre om at hele det flytende forsvar skulle rustes. I løpet av noen dager hadde marinefartøyene på de mest utsatte stedene inntatt "klart skip", med skarp ammunisjon opplagt ved kanonene og torpedorørene klare for skudd. Oppløsningen av den svensk-norske unionen vil bli feiret neste år, og da vil det sikkert falle mange fagre ord om hvordan unionen ble avviklet på fredelig vis. Det er da også noe å være stolt av, både for svensker og nordmenn. Det tegner bildet av det fredelige Skandinavia, et bilde vi gjerne vil holde frem - og med rette. Det kan likevel være riktig å minne om de militære tiltakene. For bildet av den fredelige unionsoppløsning blir ikke fullstendig om man utelater opprustning og krigsforberedelser. Først da blir den fredelige løsning stilt i det skarpe relieff den fortjener. Unionskampene i 1890-årene og unionsbruddet i 1905 hadde en ikke uvesentlig militær side.K RIGSFRYKT, IKKE KRIGSVILJE.Riktignok var det liten vilje til krig på begge sider i 1905, men noen var likevel mer villige til å ta en krig enn andre. Blant svenskene opptrådte de langt ute på den politiske høyresiden. I Norge lå de tilsvarende langt til venstre. For der finner man noe som er enestående i den norske venstresidens historie: en blanding av ikke-sosialistisk småfolksideologi, sosial radikalisme, pågående nasjonalisme og forsvarsiver, paret med offisersskepsis. Men hovedtendensen i begge land var krigsfrykt, ikke krigsvilje.Krig kan imidlertid bryte ut også når ingen ønsker det. I spente situasjoner kan det oppstå en fare for opptrapping: Den ene parten setter ut i livet militære tiltak som den andre føler at han må svare på. Den første reagerer med ytterligere foranstaltninger, noe som igjen får den andre til å trappe opp sine tiltak. Partene presses slik inn i en spiral som kan ende med krigshandlinger uten at noen egentlig har ønsket det. Et kjent eksempel er forspillet til den første verdenskrig da politikerne i de siste dagene før krigsutbruddet mistet kontrollen over utviklingen, og de militære overtok styringen.Det fantes en viss fare for opptrapping høsten 1905. De militære tiltakene var ennå om sommeren nokså beskjedne. I slutten av juli sendte Norge hjem de fleste av sine tropper mens svenskene holdt en noe høyere beredskap. Men fra slutten av august ble de svenske tiltakene omfattende, uten at de derfor gikk ut over en ramme av normalitet. Svenskene kunne nemlig gjøre som de pleide å gjøre i september, innkalle til regulære repetisjonsøvelser. 50 000 mann ble nå innkalt, slik de ville ha blitt det også uten en unionskonflikt. Men de ble disponert i lys av konflikten. 5000 feltutrustede soldater ble sendt til grensen, de resterende 45 000 ble liggende som en reserve på sine øvelsesplasser.P ARTENE STEILT MOT HVERANDRE.Den 31. august startet forhandlingene i Karlstad om de vilkår som svenskene stilte for å godta en oppløsning av unionen. Partene sto steilt mot hverandre når det gjaldt kravet om at de norske grensefestningene skulle raseres. Forhandlingene var politiske, og ingen av partene truet med bruk av militære midler for å få sin vilje gjennom. Men den forhøyede svenske beredskapen kunne ikke annet enn føles urovekkende på norsk side, og Norge svarte med en del innkallelser i begynnelsen av september, men rådde fortsatt over langt færre soldater enn svenskene.I en snau uke fra 8. september var det pause i forhandlingene for at partene kunne konsultere sine respektive hjemmemiljøer. Da den norske delegasjonen returnerte til Karlstad for å gjenoppta forhandlingene 13. september, slo den norske forsvarsministeren Wilhelm Olssøn alarm. Han kunne ikke lenger ta ansvaret for den lave beredskapen på norsk side. Norge måtte mobilisere. Mobilisering ble da også iverksatt samme dag - eller delvis mobilisering for å være helt nøyaktig, for noen alminnelig mobilisering av vernepliktshæren var det ikke tale om.K RAV OM MOBILISERING.Dermed var det den svenske forsvarsministeren Lars Tingstens tur. Han sendte en melding til den svenske hovedstadspressen om de norske mobiliseringstiltakene, enten det nå var for å berolige fordi det gikk så mange rykter, eller det var for å skape en opinion for svenske mottiltak. Presset av generalstaben, og kanskje også av kongehuset, bombarderte Tingsten den svenske statsministeren Christian Lundeberg i Karlstad med krav om at det måtte mobiliseres på svensk side. Det ville bety en ny omdreining av rustningsspiralen, der de militære på begge sider krevde stadig nye tiltak for ikke å komme på etterskudd, mens politikerne hadde vanskelig for å stå imot offiserenes krav.Men det ble ingen ny omdreining. Tingstens krav kom på et tidspunkt da det hadde skjedd et gjennombrudd i forhandlingene. Både Lundeberg og den norske statsministeren Christian Michelsen regnet med en løsning. En svensk mobilisering ville bare skape ytterligere uro på norsk side, øke spenningen og forkludre en svært lovende politisk utvikling. Lundeberg og Michelsen gjorde derfor felles sak mot sine krigsministre. Lundeberg nektet å godta kravet om mobilisering. Michelsen på sin side ga ordre om at den norske mobiliseringen skulle innstilles og de innkalte mannskapene som var på vei til sine bestemmelsessteder, bli hvor de var. For å unngå episoder ble partene enige om å trekke sine soldater en kilometer unna grensen. Fem dager senere var Karlstad-overenskomsten undertegnet.Ø NSKET EN POLITISK LØSNING. Statsmannskunst? Vi må vel ha lov til å si det. Den liberale Michelsen og konservative Lundeberg ønsket en politisk løsning. Begge var innstilt på å ta og gi, Michelsen mest så lenge hovedmålet, full norsk suverenitet, ikke var truet. Ingen av dem satset på det militære kortet. Begge var klar over at militær styrke var en del av det politiske spillet. Ingen av dem hadde derfor råd til å fremstå som spesielt svake militært sett. Begge sto overfor problemet med å holde sine forsvarsministre i sjakk, men først og fremst Lundeberg fordi han måtte regne med en direkte og ukontrollerbar forbindelse mellom kongehus og militærledelse, noe Michelsen ikke behøvde å ta hensyn til. I det øyeblikk de militære truet med å velte en forhandlingsløsning som klart var i sikte, intervenerte de to statsministrene samstemt og resolutt. De skulle ikke ha noe av at en ytterligere opptrapping truet den avtalen som de holdt på å samle seg om og forberedte seg på å forsvare overfor sine politiske motstandere hjemme.Hvor stor var faren for opptrapping høsten 1905? Ikke særlig stor kanskje. Selv uten statsministrenes bestemte opptreden er det vel mindre sannsynlig at beredskapstiltakene ville ha blitt forvandlet til regulære krigsoperasjoner, når krigsviljen var så liten. Men vi kan ikke helt se bort fra en slik mulighet. Hadde Tingsten fått oppfylt sine krav, ville situasjonen iallfall ha blitt langt mer spent. En ny opptrapping ville ha økt nervøsiteten, og styrket kravet om mottiltak på norsk side. Skyteepisoder ved grensen kunne ha skapt den gnisten som skulle til for å tenne ild i et brennbart materiale. Det er vel likevel mer trolig at ønsket om å begrense slike episoder ville ha vist seg å være sterkest.Det fantes en fare for opptrapping i 1905. Det kunne ha blitt krig. Men sannsynlig er det ikke.