60 prosent av de unge som er uføretrygdet, er det på grunn av en psykisk lidelse. Jeg har vært en av dem. Men debatten om psykisk helse og arbeid foregår nesten uten vår deltagelse.
Den viktigste kampen på psykisk helsefeltet er muligens vunnet. Aksepten for å ha vondt i sjelen. Kanskje er grunnen at mange mennesker har det. Og at det er godt for mennesker å være ærlig. Selv har jeg i mange år vært åpen om min bipolare lidelse. Og jeg har merket få reaksjoner på det. Om noen år blir situasjonen kanskje som i USA, der du ikke er et fullverdig menneske uten noen år på divanen.
Alminneliggjøring
Men midt i all alminneliggjøringen av psykisk sykdom har jeg av og til lyst til å rope ut: Jeg er ikke som dere. Jeg er annerledes! Jeg reagerer annerledes. Jeg tenker av og til kjappere enn mange. Jeg snakker raskere, ler mer og får sterkere temperament. Jeg trenger lite søvn og kan jobbe hardt. Faren min pleier bare å si: Halvor, nå er du litt aktiv.
Det ligger en fin aksept i det, for å være aktiv er bra. Men etter slike perioder er lyset skrudd av. Jeg trenger rett og slett hvile. For meg er depresjon dyp hvile, selv om den er smertefull. Dette gir meg en tid for handling og en tid for refleksjon. Det går an å leve sånn. Men da må rammene være på plass, og det krever aksept.
I møte med annerledes adferd
Det å hevde at kampen for erkjennelse av hva psykisk lidelser er, er vunnet, er en offensiv holdning. Men mye gjenstår i møte med uortodoks og annerledes adferd. I 2012 er det kurant å stå frem med en psykisk lidelse, det er i hvert fall min erfaring. Men med annerledes adferd skal man likevel ha mye sosial kapital for å overleve. Og da særlig i et homogent og konformt samfunn som Norge tross alt er. For en ting er å være fordomsfri i teoretisk forstand, noe helt annet er å være det i hverdagen. Det avgjørende er hvordan vi i praksis forholder oss til annerledeshet, og det er her at det butter.
En av de mest effektive hersketeknikker psykisk syke rammes av, er taushet. En slags kollektiv arroganse. Og arrogansen gjør mennesker små. Den opprettholder skammen, den holder folk nede, den knebler. Dette er problematisk. Jeg forteller om min situasjon i det offentlige rom, og det er jeg stolt av. Men det tok mange år å komme dit, fordi jeg skammet meg. På grunn av fordommer. Men i kampen mot fordommer er det kunnskap som gjelder. De fleste psykisk syke er for eksempel ikke farlige, som noen tror. Selv om vi ikke alltid klarer å stå i arbeid, skyldes dette ikke nødvendigvis latskap. Vi er like forskjellige som alle andre. Vi passer ikke inn i en bås.
Manglende kunnskap
Fordommer er en konsekvens av manglende kunnskap og av menneskers begrensede evne til å forholde seg til kompleksitet, en forsvarsmekanisme som forenkler ens verdensbilde og dermed gjør det enklere å tro at man forstår. Men ofte gjør man ikke det, snarere tvert imot. Det fører til uvitenhet og frykt for annerledeshet. Det skaper avstand mellom mennesker.
Alle minoriteter har eller har hatt sine kamper. Kvinner fikk først stemmerett i 1913. Homofili var lenge kriminalisert og regnet som en sykdom. Samene og taterne ble utsatt for assimilering. Og det er jo ikke så lenge siden kvinnelige prester var omstridt. Nå er det vår tur.
Debatten rundt Nav er ikke egnet til å fjerne fordommer. Her ropes det på kontroll og sanksjoner, som om det var latskap og ikke lidelse som er bakgrunnen for uførhet. Mantraet er at man bare «skal ta seg sammen». Men slik er ikke livet for en med psykisk sykdom. Det er ikke bare å ta seg sammen når hjernen danser sin egen dans.
Erna Solberg som saksbehandler?
Personlig er jeg veldig heldig med mitt Nav-kontor i Søndre Nordstrand, jeg har en los som er både sympatisk, klok og skikkelig. Jeg tror ikke Nav-kontorene rennes ned av «slappfisker» som ønsker å utnytte systemet. Min erfaring etter mange år som bruker av Nav og mange møter med andre brukere, er det motsatte. Mange vil ut i jobb, men trenger oppfølging nettopp fordi man er annerledes. Jeg har funnet min vei, men dersom jeg hadde vært så uheldig å få Erna Solberg (H) som saksbehandler, hadde det nok gått riktig galt.
Mange vil kanskje undre seg over hvorfor jeg ikke er i fast jobb. Riktig nok holder jeg foredrag og jobber frivillig som medlem på Fontenehuset, men jeg er ikke i ordinært arbeid. Men hvem vil ansette en med høy risiko for sykefravær og varierende arbeidskapasitet? Selv om de ville fått en kunnskapsrik og kreativ kollega, men med behov for en del tilpasninger. Jeg har ikke funnet den arbeidsgiveren. Utfordringen er herved gitt.
Det er synd at det såkalte folkedypet så til de grader responderer med primitive reflekser når debatten om sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon kommer. Da er det enkelt for Erna Solberg å bruke pisken. 70 kroner dagen i sosialhjelp? Hvis dette er et politisk utspill, er det bare å ønske god bedring. Ikke fordi man er tom for argumenter, mer fordi hun som opinionsdanner lager et giftig debattklima, som gjør at de gode refleksjoner og nyanser forsvinner i det tabloide.
Søke kunnskap
Hvem representerer for eksempel de uføre? Hvem skal snakke om et likeverdig liv? Uføre er ikke godt organisert, snarere marginaliserte og tause. Tausheten gir undertrykkeren gode kår. Da har jeg mer sansen for arbeidsminister Hanne Bjurstrøms (Ap) og stortingsrepresentant Karin Yrvins (Ap) syn. De erkjenner at vi har for lite kunnskap om arbeid og psykisk helse. Det er forsket lite på suksesshistorier. Og det er sannheten. Vi vet ikke nok om hva som hjelper og virker. Løsningen må da være å søke kunnskap gjennom forskning, moderere ordskiftet i motsetning til å rope på enkle og populistiske løsninger.
Like fullt, samfunnet er i bedring. Flere og flere krever sin plass. For det er en del av oss som ikke finner oss i å bli tråkket på. Vi snakker og skriver og kommer til å fortsette med det. Helt til vi vinner. Å motsette seg dette, går ikke, selv om motkreftene er der, fordi jeg og mange med meg aldri gir oss.
Mest kommentert siste døgn