De stoler ikke på politiet

LEGITIMITET. Politiets opptreden i Obiora-dødsfallet i Trondheim og overfor voldsofferet Ali Farah i Oslo er to sider av samme sak. Den ene viser politiets misbruk av makt og overbruk av ressurser ved utøvelse av sin kontrollfunksjon overfor en mørkhudet, og den andre politiets manglende medlidenhet og underbruk av ressurser for å yte tjeneste til et mørkhudet voldsoffer.

Alvorlige spørsmål.

Opptredenene er ikke enkeltstående, men er hovedmomentene som ofte preger møtet mellom politiet og etniske minoriteter i Norge. De forsterker hverandre og reiser alvorlige spørsmål ved politiets legitimitet i et flerkulturelt samfunn.Som ungdomsarbeider i Oslo i over ti år, kommer jeg i kontakt med mange ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn, både de som oppfattes som "vanlige" ungdommer og de som søker seg til belastede miljøer i Oslo sentrum. Felles for dem er at de synes politiet har en viktig konfliktdempende rolle i samfunnet.

Enkelte bryr seg.

Selv de som sliter med sammensatte behov og involverer seg i kriminelle virksomheter vet at politiet kommer til å fokusere på dem og anser ikke dette i seg selv som diskriminerende eller rasistisk. Faktisk mener noen av disse at enkelte politifolk bryr seg.Men når det gjelder ungdommenes egne erfaringer med politiet som institusjon, er de fleste kritiske til måten politiet utøver sin viktige samfunnsrolle på. Ungdommenes fortellinger om negative erfaringer berører nesten alltid de to hovedmomentene skissert ovenfor.

Blir kalt "apekatt".

De etniske minoritetsungdommene forteller historier som handler om trakassering, provokasjon, fysiske og verbale overgrep fra politiets side. Det handler om å bli kalt "apekatter", å bli stoppet, kroppsvisitert og fremstilt som "gjerningsmenn" i det offentlige rom.Noen forteller om å bli kjørt til arresten fordi de "ligner" på eller er "kledd" som en mistenkt, og måtte sitte i arresten i flere timer eller dager. Noen forteller om hvordan deres møte med politiet har resultert i bøter, ikke fordi de har gjort noe kriminelt, men fordi politiet hevdet at de ikke har hørt på dem. Det er min erfaring at mange av disse ungdommene har den oppfatning at politiet er opptatt av å kontrollere dem, og at møtet med politiet, særlig på gaten, kan være kriminaliserende.

Griper ikke inn.

Noen av ungdommene forteller også om politiets manglende vilje til å intervenere ved, for eksempel, utestedsdiskriminering og -tvister, eller sette av tid og ressurser til å undersøke saker hvor ungdommene oppfatter seg som utsatt for straffbare handlinger, særlig når gjerningspersonen(e) har etnisk norsk bakgrunn.De fleste oppfatter derfor politiet som selektive, diskriminerende og rasistiske når det gjelder dem, sammenlignet med andre.

Politiets "eiendom".

Det som bekymrer er maktesløsheten og hjelpeløsheten ungdommene opplever i sitt møte med politiet. De oppfatter seg som gjenstander som politiet kan behandle som de vil. De er blitt politiets "eiendom". Ungdommene føler at deres rettssikkerhet blir svekket. Denne negative oppfatningen og følelsen av å bli gjort til gjenstander er utbredt blant minoritetsungdommer. Mange er derfor skeptiske og har stor mistillit til politiet. Dette gjelder også mange som aldri har hatt kontakt med politiet før. De som har hatt negative erfaringer med politiet sitter ofte med en fortrengt bitterhet, og kan være fiendtlig innstilt overfor politiet. Det er få, særlig dem politiet kjenner, som vil gå til politiet dersom de utsettes for noe alvorlig og straffbart. For mange kan politiet være det siste valget.

Manglende medlidenhet.

De sterke reaksjonene Obiora-dødsfallet og Farah-saken har utløst fra forskjellig hold, bør oppfattes av politiet som viktige signaler fra publikum om at overbruk av makt, vold og manglende medlidenhet i utøvelsen av politirollen ikke er i tråd med publikums forventninger.Det er ikke tvil om at tilliten til politiet er svekket, særlig blant etniske minoritetsgrupper. Dette undergraver politiets legitimitet i et samfunn som blir stadig mer flerkulturelt.

Tillit og troverdighet.

Politiets legitimitet er tuftet på dets viktige rolle i samfunnet og tilliten og troverdigheten folk har til institusjonen. Politiet er ment til å skape trygghet og sikre folks velferd. De skal sikre ro og orden, gi bistand til publikum, og hindre lovbrudd.Når politiet gis makt og myndighet til å aktualisere denne rollen, er det fordi politiets arbeid skal kunne bidra til å opprettholde de humanistiske, rettslige, solidariske og demokratiske prinsipper velferdsstaten er tuftet på.

Politiets legitimitetsproblem.

Majoriteten av befolkningen vil aldri komme i nærkontakt med politiet, men måten de oppfatter politiet på er avgjørende for politiets legitimitet. Når politiet oppfattes som en rasistisk, uansvarlig, umenneskelig og voldelig institusjon, betyr det at politiet har et image- og legitimitetsproblem. Politiet bør granske seg selv, reflektere over sin praksis og sørge for at deres oppførsel er i tråd med politirollen og de etiske prinsippene den er bygget på.Det er viktig for politiet å skjerpe sine interne rutiner om kontroll og disiplin. Politifolk bærer politiinstitusjonen med seg, og måten de oppfører seg på er en institusjonell handling.

Defensive og ukritiske.

Politiforeningen har en viktig rolle å spille i dette ved å fremme høye standarder for mer ansvarlig utøvelse av politirollen blant sine medlemmer. Det er min oppfatning at politiforeningen har vært for defensive og ukritiske i forhold til anklager mot sine egne medlemmer. Dette kan undergrave både intern og ekstern kontroll av og troverdigheten folk har til politiet.Myndighetene bør også stille større profesjonelle krav til politiet. Det bør etableres et mer uavhengig og respektert organ som kan utøve en effektiv ekstern kontroll overfor politiet og granske maktmisbruk innenfor institusjonen. Dette for å sikre publikums rettssikkerhet.

Et forum for dialog.

Det er viktig at politiet har kredibilitet blant minoritetsgruppene. Politiet bør skape et forum hvor de kan ha jevnlig og genuin dialog med representanter for etniske minoritetsgrupper. Politiet trenger støtte fra minoritetsgruppene for å kunne forebygge kriminalitet, særlig gjengkriminalitet, blant disse gruppene. Minoritetsgruppene trenger også politiet, men en politistyrke som kan skape trygghet blant dem og sikre deres velferd. Politiets konfliktdempende rolle i samfunnet kan styrkes i betydelig grad dersom de oppnår kredibilitet i de etniske minoritetsmiljøene.

Medmennesker og medborgere.

Det er et stort behov for holdningsarbeid blant politiet. Det aller viktigste i denne sammenheng er at politiet oppfatter etniske minoriteter eller mørkhudede som sine medmennesker og medborgere. Dette er en moralsk forpliktelse og et særlig ansvar som en offentlig styrke som er etablert for å skape trygghet og sikre fred i samfunnet må ha. Dette er viktig fordi som historien har vist flere ganger, de som føler seg undertrykt eller urettferdig behandlet yter ofte motstand mot dem som undertrykker dem. De som har ører, la dem lytte.