De "vanskelige" muslimene

IKKE ALENE. Imam Zulqarnain Sikander Madni i Norge er ikke den eneste muslimske opinionsdanneren som tviler på at Al-Qaida sto bak 11. september. Det finnes mange av dem, ikke minst i den arabiske verden. Og det finnes en viktig fellesnevner mellom denne tvilen og de kraftige reaksjonene i flere muslimske land på pavens tale i Regensburg.

Forgiftet klima.

Denne fellesnevneren er en ekstrem hårsårhet overfor ytringer som kan oppfattes som kritikk av islam på en eller annen måte. I Egypt, hvor jeg for tiden befinner meg, er klimaet i offentligheten helt forgiftet når det gjelder spørsmål om islam og Vesten.Vi så det under karikaturstriden, da medarbeidere selv i seriøse egyptiske aviser ikke forsto, eller ikke ville forstå, hva pressefrihet betyr, og slaktet den danske regjeringen for at den ikke straffet Jyllands-Posten.Vi ser det igjen nå, etter at paven siterte en islamfiendtlig keiser som et à propos til sin tale om religion og rasjonalitet. Søndag har statskontrollerte aviser i Egypt overskrifter som: "Folkelig og offisiell avsky for de fornærmende uttalelsene mot islam", eller "Fornærmelsen er bevisst, og beklagelsen har ingen verdi".

Evne til selvkritikk?

Hvorfor hisse seg så voldsomt opp over et feilvalgt sitat? Paven har jo nå beklaget. Finnes det hverken godvilje, toleranse eller evne til selvkritikk i islam?Jovisst. Selv om det er flere og flere røster som prøver å fremstille saken nettopp slik, er det et faktum at islam har lange tradisjoner for alle disse tre verdiene. Ikke minst ved inngangen til det tyvende århundre så mange muslimske religiøse ledere til Europa og prøvde å bringe islamsk tenkning i harmoni med de nye og positive ideene og oppfinnelsene som kom nordfra.Så hvorfor er man så hårsåre nå? Det er mange forhold som kan forklare dette. Jeg skal begrense meg til tre.

Aggressiv politikk.

1) Én forklaring har med indre forhold å gjøre. Den aggressive sekulariseringspolitikken som ble ført av mange ledere i Midtøsten etter annen verdenskrig var med på å skape en polarisering mellom islamske tenkere og aktivister og deres sekulære motparter.En av konsekvensene dette fikk, var at islamske religiøse ledere følte at islamsk identitet og egenart var truet. De reagerte med å dyrke påståtte fortrinn som "islamsk sivilisasjon" har sammenlignet med "vestlig sivilisasjon". Den etter hvert så kjente Yusuf al-Qaradawi er et erketypisk eksempel på en slik reaksjonær retorikk.

Systematisk skjevhet.

Så finnes det viktige forklaringer som har med forhold i Europa og USA å gjøre.2) Det eksisterer en systematisk skjevhet i behandlingen av Israel og arabiske/muslimske land, som nå er så åpenlys at ingen kan unngå å se den. Det gjelder for eksempel både anskaffelse av atomvåpen og viljen til å følge opp FN-resolusjoner.Selv om det er en beklagelig utvikling, er det et faktum at palestinernes sak blant muslimer i høyere og høyere grad blir sett på som et muslimsk anliggende, og ikke en nasjonal frigjøringskamp. Derfor er den konstante favoriseringen av Israel et tegn på at Vesten alltid vil behandle muslimer dårlig, slik de alltid har gjort. Korstogene trekkes gjerne frem som et talende eksempel. Minst like viktig er det at alle muslimer merker seg at terskelen for å drive gjøn med islam og muslimer er langt lavere enn terskelen for å drive gjøn med jøder og jødedom. Dette er noe alle med en europeisk slektstavle skjønner bakgrunnen for, men arabere og muslimer har ikke noe forhold til Holocaust, og ser bare den nåtidige forskjellsbehandlingen. Og her har de faktisk et poeng, uansett hvor vanskelig dette temaet er. Man kan ikke uten videre moralisere om pressefrihet og liberalisme når man selv ikke er konsekvent.

Iboende mangler og farer.

3) Min tredje forklaring er en stadig mer islamfiendtlig offentlighet i Europa og USA. Det er nå stuerent å påpeke hva man hevder er iboende mangler og farer ved "islam" - som om dette var en helt homogen størrelse - uten å skjele til historiske, økonomiske eller politiske faktorer som kan forklare islamistiske ideologier og praksiser, hva enten de finnes i Kandahar, Kairo eller London."Det hele er et resultat av islam", finner viseborgermesteren i Odense på å si i etterkant av terrorsaken der i begynnelsen av september i år. Slikt sjokkerer ikke lenger. Til tross for alt snakket om å differensiere mellom islam og terrorisme begrunnet i islam, finnes en utbredt forestilling om at islam i seg selv er skummelt. Slik tenkning er en viktig årsak til enkelte muslimske lederes uvilje mot å innse det åpenbare, at Al-Qaida sto bak 11. september. I en presset situasjon har man ikke vilje eller overskudd til å konfrontere det ubehagelige faktum at folk som hevder de er gode muslimer, utfører massedrap. I stedet lukker man øynene og plasserer skylden der den ikke hører hjemme.

Usunn islamistisk retorikk.

Selvfølgelig er ikke en presset situasjon for muslimer i Europa den eneste forklaringen på denne fornektelsen. Konspirasjonsteorier om amerikanere og jøder, bagatelliseringen av Holocaust og den voksende antisemittismen som er tydelig i for eksempel Egypt er alle trekk i en usunn, globalisert islamistisk retorikk som drives frem av mennesker som har oppkastet seg til representanter for en hel sivilisasjon.Hvorfor de tenker som de gjør, og hvorfor de blir hørt av så mange, er et spørsmål som krever en annen kronikk. Men det har ikke noe med islams natur å gjøre, for den finnes ganske enkelt ikke.

Absolutte forskjeller.

Her og nå er det like viktig å innse at nøyaktig det samme er i ferd med å skje hos oss, hvor nykonservative redningsmenn - og kvinner langsomt skaper et bilde av absolutte forskjeller mellom "islam" og "Vesten". Prosessen skjøt fart etter 11. september, og nå er det stadig mindre rom for analyser som prøver å forstå i stedet for bare å fordømme.Nyanserte meninger og saklig uenighet avfeies som apologetisk eller naivt snikksnakk av krefter som i fullt alvor mener man kan skape en åpnere verden ved hjelp av maktbruk og stengte grenser.

De moderate blir tause.

Nykonservative politikere og reaksjonære islamister bidrar til å skape et sammenstøt mellom sivilisasjoner - en tanke som aldri har vært noe annet enn en selvoppfyllende profeti.Hvem blir ofrene i dette sammenstøtet? Først og fremst folk som mine egyptiske venner, som ikke har noe til overs for hverken Yusuf al-Qaradawi, paven eller George W. Bush. De havner mellom barken og veden i en krangel som ikke kjenner gråsoner.Slik forsvinner våre mest verdifulle samtalepartnere i den islamske verden, brakt til taushet av islamistiske og nykonservative krigshissere som har forgiftet debattklimaet vårt.