Hva er et demokrati? Et land der alle skal mene noe om alt, selv også det de umulig kan vite noe om? Diskusjonen rundt Anders Behring Breiviks diagnose reiser noen prinsipielle spørsmål om hvordan et «folkestyre» skal fungere i en tastetrykkverden der fingrene går raskere enn tanken.

Tilregnelig eller ikke? Alle har en mening, og krever å bli hørt: «Jeg lar det ikke plage meg at jeg er hverken psykiater eller jurist», skriver Minervas redaktør før han avfeier de sakkyndige, noe også lederen i justiskomiteen gjør, med ordene «psykiatri er jo ikke en eksakt vitenskap». Mens han hopper bukk over grunnpilaren i et moderne demokrati, nemlig maktfordelingsprinsippet.

Noen av oss husker mentometeret i Ti skuddet, der man med en knapp kunne gi uttrykk for sin umiddelbare mening om en låt. Med Internett er offentligheten blitt et mentometertyranni. På nettaviser og Facebook kommenteres nyhetene nesten før de har skjedd. Når det gjelder Idol er dette uproblematisk. Men hva når dette handler om selve grunnlaget for rettsstat og demokrati?

Makt korrumperer

John Locke og de amerikanske Founding Fathers visste at mennesket er feilbarlig, og at for mye makt kan korrumpere. Derfor mente de at makten måtte fordeles på flere institusjoner, og at det måtte legges inn tregheter inn i systemet. Man skulle ikke ta forhastede beslutninger, viktige avgjørelser skulle gjennom en grundig debatt. Demokrati betyr «folkestyre», men folket skulle få tid å tenke og diskutere først.

Rett etter at de sakkyndige hadde gitt sin rapport om Behring Breivik, var politikere, redaktører og andre «meningsbærere» raskt ute og krevde en ny utredning. Jo, vi skal ha sakkyndige, men de skal levere rapporter som vi liker, ellers krever vi nye. At politikere vil overprøve rettssystemet, er ille nok, men nå krever også «den fjerde statsmakt» å få styre rettergangen. På «vegne av folket», selvfølgelig. Også litteraturvitere og religionshistorikere vil ha et ord med i laget.

Respekt for kunnskap

Ingen av oss vet sikkert om Behring Breivik er tilregnelig eller ikke. Og det er riktig at «psykiatrien er ingen eksakt vitenskap». Men det er ikke annen medisin heller. I alle fagfelt er det usikkerheter og intern uenighet. Likevel gir vi ikke hvermann sjansen til å praktisere som kirurg. Når det gjelder medisin og jus gjør vi ikke som Pilatus og lar folkemeningen avgjøre. Vi stoler på at det finnes kunnskap, og at noen vet mer enn andre, selv om ingen er ufeilbarlige.

Respekten for kunnskap, og for de institusjonelle mekanismene som fordeler makt, kan sikkert synes gammeldags i en verden der alt finnes «et tastetrykk unna». Men uten denne respekten er vi på ville veier. Da forsvinner «d»-en i demokratiet, og vi blir prisgitt stemningsbølger og agitatorer.

I emokratiet er det øyeblikket som rår, hva vi liker eller ikke liker. Sladder fremfor saklighet. Hvem som sier hva, ikke hva som sies.

Kanskje har vi levd så lenge i et demokrati at vi tar det for gitt, og ikke skjønner hva som skal til? Er det derfor vi trodde demokratiet ville komme av seg selv i Øst-Europa, Irak og nå Midtøsten, etter at de gamle regimene var styrtet?

Raske tastetrykk

I fjor kom det flere bøker som kunne lært oss noe om dette. Francis Fukuyama (The Origins of Political Order) viste hvor kompleks demokratiets evolusjon egentlig var, at det var mange betingelser som måtte på plass først. Evgeny Morozov (The Net Delusion) viste at revolusjoner – og spesielt ikke demokratier – slett ikke lar seg skape med tastetrykk: «Tweets, of course, don’t topple governments; people do». Og nobelvinneren Daniel Kahnemann forklarte i Thinking – Fast and Slow hvordan de raske tankene nok en gang hjalp oss å slippe unna sabeltanntigre, men nå lett fører oss på ville veier, dersom ikke fornuften holder dem i ørene.

Problemet med nettmediene er at de spiller nettopp på de raske impulsene. De støtter ikke de lange tankene. Det er så lett å taste «jeg liker dette» eller «NN prater tøv», uten å måtte forklare hvorfor. På Twitter har du ikke mer enn 140 tegn til rådighet. Få tanker kan uttrykkes så kort. Og nettdebattene koker alltid bort i plapring eller skjellsord.

Kritikk uten kunnskap

I skolen er det lite hjelp å få: Noe norske skolepolitikere skryter av (når PISA går dem imot) er at norske elever er kritiske. Det høres flott ut, men kritikk som ikke bygger på kunnskap, kun på at man ikke «liker» noe, kan ikke være noe å strebe etter. Det kan bli en unnskyldning for ikke å sette seg inn i en sak eller et tema, som når kjønns- og samfunnsforskere syns det er ok ikke å vite noe om biologi eller evolusjon. Det kan hindre utvikling og gode løsninger på vanskelige dilemmaer, som når naturvernere er «kritiske» til alt som smaker av genmanipulering eller kjernekraft.

Vi er blitt lært opp til å tro at alles mening, uansett hvor uinformert den måtte være, teller like mye. (I praksis er selvfølgelig ikke alles mening like god, regien på hvilke tanker som får komme frem i lyset er ganske stram, og avgjøres et sted mellom Akersgata og NRK.) Og vi tror det er dette som er demokrati. Men både i oldtidens Athen og hos Locke og Jefferson var demokrati noe helt annet: Det var en måte samfunnet skulle sikre seg at de beste avgjørelsene ble tatt, ved at saker ble diskutert og opplyst fra alle hold. Noe som innebar grundige debatter der kravene til fakta og logikk var sentrale prinsipper. Med andre ord: Man forutsatte at de som deltok i demokratiet tok seg bryet med å sette seg inn i sakene, ikke bare handle på impuls.

Sannheten

Forkjempere for demokratiet var klare på hva som er inspirasjon og rettesnor for det demokratiske systemet: Vitenskapen. For vitenskapen gjelder kun sannheten. Autoriteter må finne seg i bli kritisk belyst, og gjerne detronisert, dersom det de påstår ikke holder mål. Ja, vitenskapen er antiautoritær og kritisk, som noen av dagens psykiatrikritikere tror de er, men vitenskapen har alltid en standard, et krav om kunnskap som ligger i bunn. Skal man kritisere, må man gjøre dette ut fra empiri eller logikk, ikke ut fra hva man «liker».

At respekten for kunnskap og vitenskap er laber i Norge, visste vi. Reaksjonene på at Behring Breivik ble erklært utilregnelig, viser at vi heller ikke kan ta demokratiet eller rettsstaten som en selvfølge. Når det kommer en uttalelse som folk ikke liker, er de villige til å gi prinsipper om maktfordeling og rettsvern, kjempet frem gjennom hundrevis av år, på båten.