Den akademiske våren

Det digitale mediet bygger opp en tsunami som skyller inn over hele den akademiske verden.

I Norge er den knapt merkbar, men den er ikke vanskelig å oppdage hvis man løfter blikket litt.

Fortsatt har vi kanskje et par tiår til forberedelser før det er for sent, slik det ofte blir når byråkrater skal bestemme.

Hundretusener på nett

Det britiske «Open University» (OU), som startet med fjernundervisning i 1969, har i dag mer enn en kvart million studenter på internett og er det største universitet i Storbritannia målt i studenttall.

USA har siden 1989 hatt sin kommersielle parallell i «University of Phoenix» (UoP) med opptil 600 000 studenter i 2010.

I disse dager er OU og OuP i ferd med å få selskap av noen av de mest prestisjetunge, amerikanske universitetene.

Den beste utdanningen gratis

MIT og Harvard inngikk i vår samarbeidet edX med det ubeskjedne mål å «revolusjonere utdanning over hele verden», og regner med å ha en million studenter allerede til høsten. Stanford University tilbyr sammen med blant andre Princeton University tilsvarende opplegg  gjennom Coursera. Her finnes hundrevis av kurs innen en rekke fag.

Enhver med tilgang til internett kan melde seg på og få gratis utdanning fra øverste hylle.

Khan Academy ble stiftet i 2006 av Bangladesh-amerikaneren Salman Khan og tilbyr tusenvis av småkurs som YouTube-videoer. Andre varianter er Udemy der dyktige lærere gir kurs gratis eller mot beskjeden betaling, og Udacity som tilbyr problembasert læring.

Entusiasme

Det mangler ikke på motforestillinger og anklager om vikarierende motiver, men entusiasmen er overveldende. Vi følger utviklingen med spenning, og har vel en aning om at den største utfordringen ligger i digitalpedagogikk. For norske universiteter er nok den største utfordringen å kunne tilby noe på nett som noen i det hele tatt finner interessant.

Den britiske forfatteren Herbert George Wells skrev i essayet «World Brain»:

Vi lever i 1937, og våre universiteter er ennå ikke halvveis ut av det femtende århundre. Vi har ikke gjort noen endringer i vår oppfatning av universitetets organisasjon, utdanning, eksamen på flere århundrer. De tre eller fire år med forelesninger, bacheloren som kan noe, masteren som kan det meste, doktoren som kan alt, er ideer som kommer direkte fra middelalderen. I vår tid kan ingen slutte å lære så lenge man lever,  og disse universitetsgradene er absurde. Det er riktig at vi har fått mange flere universiteter i de siste århundrer, men de er alle skapt etter det gamle mønsteret.

Ut av middelalderen

Slikt kunne en tenkende mann forstå for 75 år siden. Nå er teknikken overmoden for å ta spranget ut av middelalderen! Det er nødvendig at forståelse, kunnskap og holdning settes i førersetet. Det må bli en slutt på at universitetsutdannelsen betraktes som en kortsiktig yrkesutdannelse.

En tilsvarende bevegelse i retning av digital, åpen og gratis tilgang finner sted innen publisering av vitenskapelige artikler. En bølge ble startet av matematikeren Tim Gowers (Cambridge) som på sin blogg skrev et innlegg der han argumenterte for boikott av verdens største vitenskapelige forlag Elsevier på grunn av deres uhyrlige forretningspraksis.

Gowers' innlegg ble senere fulgt opp av Tyler Neylon som lanserte nettstedet The Cost of Knowledge der mer enn 12000 forskere har sluttet seg til et opprop mot Elsevier.

Elsevier og andre forlag krever at universitetsansatte og forskere skal arbeide gratis ved å skrive og kvalitetssikre artikler. Siden er de frekke nok til å avkreve skyhøy betaling for tidsskrifter med de samme artiklene. Universitetene tvinges til å bruke skattebetalernes penger for å publisere i nettopp disse tidsskriftene («tellekantsystemet»), og slik driver staten i realiteten en dobbeltsubsidiering av forlagenes profitt; det betales for forskning og  deretter betales det for at forskerne skal få lese sine egne artikler!

Elsevier hadde i 2011 en profitt på 768 millioner britiske pund av en omsetning på 2,1 milliarder, det vil si en profittmargin på 37 prosent.

Uavhengig forskning

I etterkant av Tim Gowers aksjon har mange argumentert for å gå enda lenger. Det foreslås at all vitenskaplig publisering basert på offentlige bevilginger ikke bare skal omfatte fri adgang til forskernes artikler men også til bakgrunnsdata og ubearbeidede resultater fra den vitenskapelige undersøkelsen bak artiklene.

Det er blitt hevdet at etter at dumme byråkrater brakte økonomisk gevinst inn i professorenes publiseringsrate er idealismen på tur ut.

Tidsskriftenes kvalitetssikring er ikke pålitelig og mange ser det som problematisk at rådata blir mer eller mindre manipulert, for eksempel ved at deler av innsamlede data blir forkastet fordi de ikke passer til den hypotesen man liker best. Full åpenhet vil gi forskerne ubesudlede skuldre å stå på, og vitenskaplig verifikasjon og nytenkning vil bli basert på data fra flere uavhengige kilder.

Ifølge britiske The Guardian (8. juni 2012) uttrykte sjefsredaktør Philip Campbell i tidsskriftet Nature nylig: «det er veldig attraktivt for lesere og forskere å ha forskning fritt tilgjengelig.»

Professor Geoffrey Boulton bemerker i et innlegg i Nature 27. juni i år: «Vitenskapens evne til selv-korreksjon stammer fra dens åpenhet for gransking og utfordring». En oversikt over åpne, vitenskapelige tidsskrifter på nett finnes i Directory of Open Access Journals.

Betydningsløs lokalisering

OU har 350 studiesentra spredt over hele Storbritannia, men sier: «vi er hvor enn våre studenter er». Edx, Coursera, Khan Academy og så videre er utrykk for samme holdning.

Aldri har lokalisering i tid og rom spilt mindre rolle enn nå, men likevel er NTNUs sentraladministrasjon frenetisk opptatt av lokalisering. Dette er nok et symptom på lidelsen «fokal dystoni» som innebærer en sykelig bruk av oppmerksomhet på alt som ikke har noen betydning, antagelig fordi man kan leve på illusjonen av å gjøre noe viktig.

Denne gang er man ikke mer enn 60 år for sent ute.