Den fine døden

DET VI FRYKTER. Vårt samfunns forhold til døden har også farget meg. Døden er fryktet, bør utsettes så lenge som mulig og er forbundet med smerte og tap.

Lys over livet.

Bildet er større. Og det kan endre seg. Etter hvert kommer døden nærmere, og den virker mer mangfoldig og mystisk enn først tenkt. Med tiden blir den en samtalepartner som kaster lys over livet.Mens jeg var frisk, var det enkelt. Når døden er, er ikke jeg. Og når jeg er, er ikke døden. Vi utelukket hverandre. Jeg kom til at dette var en tro, en ganske kjedelig og materialistisk tro. Det var ikke noe å tape på å åpne fantasien for alternativer.Var det noe å vinne? Mye! Men stien er kronglet. Plutselig å bli troende i et system falt meg ikke naturlig. Vitenskap ga noen ideer, men ikke tilfredsstillende svar.

Uten død, intet liv.

Det slo meg at døden har vært her ganske lenge. Den har levd lenger på jorden enn våre gudsforestillinger og vår vitenskap. Døden og livet henger sammen. Uten død, intet liv, og omvendt. Vi dør litt hver dag og nye celler, prosesser og tanker dukker opp.Det gjør også en diktstrofe av Hans Børli:
Et sted der ute i uendeligheten
hvor stjernene blømmer som myrull
saler Døden av sin gamle hest
og leier den gjennom lysets port
inn i tunet til sin blonde søster
Livet
Hvor har vi det fra at døden er mørk? Kom vi ikke fra et mørke vi ikke fryktet? Kanskje det er lyset og kunnskapen som blender oss. Lærer ikke dyr og mennesker seg å se om natten?

Alle hjørner av sinnet.

Begrensningene i mitt eget apparat for tanker og følelser ble bevisste. John Maynard Keynes' uttalelse slo til nok en gang: Vanskeligheten ligger ikke i de nye ideer, men i befrielsen fra de gamle som forgrener seg til alle hjørner av våre sinn.For å møte døden, som både er sikker og usikker, burde jeg frigjøre meg og starte ydmykt og søkende fra et nytt punkt.

Å elske sine medmennesker.

Da dialogen kom i gang, spurte døden: Hva er det viktigste i det livet du har igjen? Jeg kom til at det var kjærligheten. En mann med den enda tøffere sykdommen ALS skrev til meg at han ville bruke resten av sin tid til å elske sine medmennesker. Ser man det. Mens livet distraherer oss med alle sine tilbud, setter døden prioriteringene på plass.Tankekraften vandrer videre og skyver fantasien foran seg. Helt på grensen til det ukjente oppdager jeg at ordene vrenger seg i fortvilelse over ikke å kunne forstå mer. Likevel, jeg aner, fornemmer, ser uklart liksom gjennom et vindu med isrose.

I livets ytterkant.

Historiene om nær døden-opplevelser gir midlertidig inspirasjon. Men blander man ikke sammen avgangshallen og ankomsthallen? De som sier de har vært nær døden, kan vel ikke vite at det er døden de har vært nær selv om de har vandret ut i livets ytterkant.Her er vi ved et veiskille. Døden kan være et overgangsfenomen til tilstander vi hverken kan vite eller tro noe om, fordi vi tror og vet med menneskelige begreper.

Så ble hun borte.

Jeg lar tankene hvile, legger meg og lukker øynene. Med ett skimter jeg en kappe i døren. Straks reiser jeg meg opp og intet er å se. Jeg legger meg ned igjen og blunder. Hele døren fylles av en mørk kappe, ikke helt svart, mer dyp fiolett. Og kantene på kappen er spettet med gull, sølv og fine farger. Inne i kappen er det ikke et skjelett. Ingen ljå er å se. Derimot et blondt, vakkert kvinneansikt med leende øyne og et smil som ligner konas da jeg ble forelsket i henne. Jeg skjønte symbolet. Kvinnen i kappen så på meg med et blikk som sa at hun forsto at jeg forsto at vi ikke kunne snakke sammen. Så ble hun borte.

Kjærlighet og skjønnhet.

Stien har ført meg til to grønne sletter i skogen. Den fine døden kan ha både med kjærlighet og skjønnhet å gjøre. Finnes det mer?Molekylene våre fortsetter når vi er døde. Den materielle delen av mennesket går over i nye former. Er det mulig at det vi kaller tankekraft, sjel, hjerte og ånd også kan gå videre? Neppe, er det første svaret, for når pæren ikke lyser lenger og komfyrplaten er kald, er energien og livet borte. Svaret halter, for energien ligger fremdeles i nettet. Og tankene våre går ofte ut av kroppen mens vi lever, både i bevisst og drømmende tilstand.

Del av noe større.

En idé bryter frem. Det som er meg kommer fra og tilhører en sirkel. Trulsebekken renner ned i fjorden som igjen er en del av verdenshavet. Etter en stund er det ikke lett å identifisere hvilke dråper som kom fra bekken.Slik sett er "jeg" blitt en del av noe større. Fra havet stiger damp og skyer seiler inn over fjell og skog og blir til vann i gamle og nye bekker.

Så lenge man blir husket.

Barn og barnebarn, Internett og arkiver, musikk, bilder og bøker vil bære minner som lever så lenge man blir husket. Døden er ikke endelig, men livets regulator. Uten døden ville vi bli altfor mange og samfunnet umulig. Vi har funnet to nye egenskaper: Tilhørighet og mening. Det er muligens slik at kreativ fantasi er et dypere og viktigere trekk ved menneskene enn tro og vitenskap. De to systemene bygger for så vidt på vår evne til å forestille oss noe annet enn dagens situasjon. Tro og vitenskap er to kanaler for kreativ fantasi. Men hva er så det?Ingen filosofer og profeter har hittil klart å løse den gåten. For i det øyeblikket det foreligger et forsøk på svar, kommer spørsmålet straks. Med hva skapte du svaret?

Glimt inn i universer.

Vi nærmer oss det menneskelige mysterium og mirakel. Vi besitter en evne som kan forklare mangt og mye, men ikke seg selv. Det er som om mennesket har en gnist i seg som kan glimte inn i andre universer enn det vårt begrensede sanse- og begrepsapparat kan fatte.Slik sett åpner møtet med døden en nysgjerrighet, en lengsel, en anelse om at vi har gnister, som gjerne kan kalles guddommelige, og som vi ikke har funnet opp alene.Jeg er en ensom seiler, skrev Arild Nyquist, og fortsetter: Men hvem er ikke ensomme seilere når alt kommer til alt?Her stopper dikter Arild. Hvis alle er ensomme er det noe av det største og dypeste fellesskap vi har. På dette dypet kan vi erkjenne det kollektive mennesket, den store familien. Alle, både kong Salomo og Jørgen Hattemaker, skal gå den veien. Døden likestiller.Døden driver frem en bevissthet om at vi kan velge å ødelegge vår jord, som vi er i ferd med, eller å ta vare på den kloden vi har og er avhengig av. Døden minner oss om vår eksistens. Da skal vi ikke frykte døden.

Kjærlighetens pris.

Kan den fine døden inkludere følelser? Tapet av hverandre er sårt, og viser at kjærlighetens pris er sorg. Vi kan ikke avoppfinne det. Men den emosjonelle arena har rike muligheter til forsoning og forståelse, omsorg og glede. Hva jeg har fått av godhet fra nære og fjerne, er fantastisk. Jeg er både takknemlig og trist, for det jeg får og det jeg mister.Med dagens kunnskap om smertebehandling kan det aller meste av smerte for de aller fleste forebygges og dempes. Det som da står igjen av smerte, kan få døden til å virke befriende.Det går an, håper jeg, å forsone seg med den fine døden. Vi kan kjenne friheten i det nødvendige og uunngåelige. Som den romerske forfatteren Seneca sa: Et rett anvendt liv er langt nok.Døden kan være så mye når man åpner for det, og den kan minne oss om å leve våre liv bedre.