Den grunnleggende verdi

En reform av Grunnloven med innskrivning av menneskerettigheter til Grunnlovsjubileet i 2014 rykker nå frem i den politiske debatt. Men denne viktige debatten, for både Grunnloven og menneskerettighetene, må ikke bli begrenset til de enkelte rettigheter. Selve grunnspørsmålet er: Hvorfor er innskrivning i Grunnloven ikke bare viktig, men i stor grad nødvendig?

Dette innlegg behandler grunnspørsmålet. Svaret blir at en plass i Grunnloven er et krav som følger av menneskerettighetenes innhold og formål.

Sterkeste rettsdokument

Menneskerettighetene ble utformet, i FNs Verdenserklæring og konvensjoner som fulgte, for å verne mennesket og minoritetene. I første rekke mot maktmisbruk fra statsmaktens side. Når en rettighet innskrives i Grunnloven, som er vårt sterkeste rettsdokument, gir den et slikt vern, så langt rettsregler i det hele kan verne effektivt.

De fleste menneskerettigheter er allerede med i vår lovgivning, og de har også fått en forrang fremfor annen lov. Men så lenge en rettighet står utenfor Grunnloven, er den likevel ingen fullstendig menneskerettighet. For uten plass i Grunnloven vil en rettighet bare være en rettsregel som kan endres av et parlamentarisk flertall. En slik rett gir ikke vern mot et maktmisbruk fra dette flertall.

De fleste her i landet vil slutte opp om de humanistiske idealer som menneskerettighetene bygger på. Men hvis man ikke også støtter innskrivning i Grunnloven, gir man ikke idealene status som fullverdig rett.

Menneskeverdet er den grunnleggende verdi, og den internasjonale anerkjennelsen av menneskerettighetene er blant de største sivilisatoriske fremskritt i en tid fylt av maktbruk. Men rettsvernet må vedtas i den rette form for å få den rette virkning.

Nasjonalt nivå

Menneskerettighetenes formål er en effektiv gjennomføring av rettighetene på det nasjonale nivå. Det er alltid – uten unntak alltid – innenfor den enkelte stat at individer og minoriteter får sine rettigheter enten respektert eller krenket. De internasjonale kontrollorganer har viktige støttefunksjoner, men avgjørende er de nasjonale handlinger overfor landets borgere. Grunnloven er det beste rettslige virkemiddel vi har for vår gjennomføring. Formålet sier derfor at der hører menneskerettighetene hjemme.

I debatten møter man innvendinger om for meget «rettsliggjøring» og begrensning av det «politiske handlingsrom». To sider av samme sak. Når Stortinget treffer vedtak om å styrke borgernes rettigheter, blir statens muligheter til å legge plikter på borgerne mindre, eller statens eget ansvar blir større. Meget kan sies om hvor stor plass en rettsliggjøring av politiske spørsmål bør ha innenfor vårt folkestyre. Men menneskerettighetene står her i en særstilling. Hvorfor?

Selve meningen

Fordi en begrensning av statens myndighet er selve meningen med disse rettighetene. Kjernen i menneskerettigheter er nettopp å binde politikken så langt disse rettighetene rekker. Man kan ikke si både at man er for menneskerettigheter og at man er mot rettsliggjøring. Ønsker man menneskerettigheter, følger rettsliggjøringen og politisk binding med.

Men innskrivning i Grunnloven griper ikke bare inn i forholdet mellom borger og stat. Det har også virkning på maktfordelingen mellom våre statsorganer. Rettigheter i Grunnloven øker domstolsmakten fordi domstolene skal tolke og anvende disse høyere regler som går foran alle andre.

Uavhengig motmakt

Domstolsmakten har sin begrunnelse, i forhold til menneskerettighetene, som uavhengig motmakt. En motmakt mot de statsorganer som vil treffe menneskerettsstridige vedtak. Menneskerettighetene skal gi vern mot handlinger og unnlatelser fra offentlige myndigheter. Det er av den grunn avgjørende med kontroll av tilstrekkelig sterke og uavhengige organer, og det er blant annet dette vi har domstoler til.

Men med en styrking av menneskerettigheter i Grunnloven forsterker man samtidig det gamle spørsmålet i vår statsforfatning om legitimiteten for embetsdommere til å sette til side lovvedtak av det folkevalgte Stortinget.

Svaret finnes i historien. Legitimiteten ligger i en mer enn hundreårig rettspraksis og anerkjennelsen av denne praksis i statslivet. Høyesteretts avgjørelser er godtatt av de øvrige statsmakter gjennom skiftende tider. Noe bedre grunnlag for en legitimitet kan man ikke frembringe. Men man kan forsterke den ved et internasjonalt overblikk.

Foregangsland

Norge var et foregangsland med borgerrettigheter som borgerne kunne kreve realisert. Vi innførte prøvingsretten av lover overfor Grunnloven på 1800-tallet, som det første landet i Europa. Gjennom 1900-tallet fulgte resten av Europa i stor grad etter, særlig ved å opprette konstitusjonsdomstoler, ikke minst etter Sovjet-statens fall. Dette ble ansett som viktige skritt i retning av et vern for demokrati og rettsstat.

Men hvis domstolene er vokterne, hvem vokter vokterne? Domstolene kan strekke vernet etter rettighetene for langt. Ja, dette er den pris som det politiske flertall må betale hvis det først har godtatt innskrivning i Grunnloven. Ser vi bakover i tid, med dagens syn, vil vi finne avgjørelser hvor Høyesterett har anvendt Grunnlovens borgerrettigheter både for langt og for kort. Det samfunnet oppnår ved betaling av denne pris, er større trygghet for vern av individ og minoritet.

Det springende spørsmål i den videre Grunnlovsdebatt blir hvor langt et tilstrekkelig politisk flertall er villig til å sette rammer for Stortingets myndighet for å styrke samfunnets verdigrunnlag.

Gjelder våre barnebarn

Det ikke noe kortsiktig rettsbehov for denne reform. Norsk politikk har allment sett som formål å verne menneskerettighetene. Reformen gjelder våre barnebarn. Nye rettigheter i Grunnloven vil gi de som følger etter oss større trygghet når det måtte komme andre tider i landet. Ikke den form for trygghet som skapes gjennom økt kontroll og overvåking. Men en større trygghet for at borgerfriheten vil leve videre.