Den katolske kirke og Hitler

ØDELAGT POLITIKK. Hitlers maktovertagelse og den tyske republikkens fall i 1933 viser oss det liberale demokratiets sårbarhet, terrorens politiske endringskraft og hvordan den sosiale nøden kan ødelegge også politikken. Selvsagt har man lett etter "dem som sviktet". Berthold Grünfeld skrev for en tid siden en kronikk om "Den katolske kirke og nazismen" (Aftenposten 22. august). Grünfelds underlag er en side i Ian Kershaws store biografi om Hitler fra 1998 (bind I, s. 481f). Hos Kershaw er katolisismens rolle under Det tredje rike dårlig behandlet. Og det som står, har mangler. Han bygger sin fremstilling av Kirkens rolle i 1933 på to engelskspråklige arbeider fra 1960-tallet, som i dag må anses som utdaterte. Det er kommet omfattende og grundige utgivelser til temaet etter den tid.

Overføring av ansvar.

I dag sitter vi med fasiten og vet hva Hitlers overtagelse som rikskansler i 1933 åpnet for. Nesten umerkelig overføres ansvar for Hitler-statens ugjerninger på dem som slapp ham frem i 1933. Historikere må forsøke det mer krevende: å beskrive den fortidige situasjon, dens aktører og prosesser, ut fra de vilkår som da forelå. 23. mars 1933 vedtok den tyske riksdag etter initiativ fra Hitlers regjering en unntakslov som fjernet demokratiets viktigste friheter, "avsatte" den folkevalgte riksdagen og opphevet rettsstatlige prinsipper. Regjeringen ledet av Hitler fikk den avgjørende makten i stat og samfunn. Det katolske partiet, Zentrum, stemte for unntakslovene og var en del av det nødvendige flertall. Grünfeld skriver at det tyske demokratiet gikk under med "hjelp" fra Zentrum. Det er et for smalt perspektiv.

Fåfengt håp.

Da Hitler ble rikskansler, havnet partiet Zentrum i maktesløs opposisjon. Ved å stemme mot unntaksloven kunne Zentrum ha fått en heroisk avslutning på sitt politiske liv. Men dets organisasjon ville snart ha vært likvidert, dets ledere og tillitsmenn fengslet eller drept og statsansatte som tilhørte dette partiet, avskjediget. Med en intakt partiorganisasjon hadde man et fåfengt håp om å kunne påvirke det nye styret. Dette viste seg å være en illusjon. Partiet oppløste seg selv sommeren 1933. Snart var demokrati og rettsstat borte for godt.I en tale kvelden (22. mars) før unntaksloven skulle vedtas, la Hitler stor vekt på religionens positive betydning også i det kommende Tyskland. Det gjorde inntrykk både på de katolske politikere og på Kirken i alminnelighet. Grünfeld nevner at det også fra kirkelig hold kom gratulasjoner til Hitler etter maktovertagelsen. bl.a. fra kardinal Faulhaber i München. Den konservative kardinal var sterkt kritisk til nasjonalsosialismen. Hans mål var å gjenopprette kongedømmet i Bayern, som var blitt fjernet 15 år tidligere. Han gråt ikke over republikkens fall. Men fire år senere sto han bak pavens ensyklika, "Mit brennender Sorg", Kirkens oppgjør med nazistaten, offentliggjort og spredt i det tyske riket. 1931 hadde den katolske bispekonferansen erklært at nazipartiet NSDAP hørte til de "trosfiendtlige organisasjoner". Partiets ideologi sto i "den skarpeste motsetning til kristendommens fundamentale sannheter og Den katolske kirke". Denne fordømmelsen lå fast fra 1931 til 1945. Den hadde støtte fra katolsk presse og katolske organisasjoner og episkopatet gjentok den i august 1932. Fra katolsk hold påtaler man partiets fiendskap mot religionen, dets raselære, dets motstand mot konfesjonelle skoler. Partiet avviser heller ikke bruk av løgn og mord i den politiske kampen. Men dets vilje til å innføre diktatur nevnte man sjelden. Partiets antisemittisme ble heller ikke utvetydig fordømt. Inntil Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde NSDAP svak oppslutning i de katolskdominerte landsdeler.

Vrient dilemma.

Som så mange andre ble også de katolske biskoper påvirket av Hitlers forsikringer i talen 22.3 (rett før unntakslovens behandling i riksdagen). Grünfeld legger selvsagt vekt på det, men overser viktige momenter. Hitler var blitt rikskansler på lovlig måte. Og katolikker var forpliktet til å lyde den lovlige øvrighet, selv om den ideologisk sto for "vranglære". Men biskopene oppga ikke fordømmelsen av partiets ideologi. Det de gjorde, var å revurdere tidligere praktiske regler for prester og legfolk. Det "smarte" ved Hitlers maktovertagelse var at regjeringens politiske legalitet kom til å stå i den revolusjonære forandringens tjeneste. Det gjorde at den kristnes lojalitet overfor øvrigheten ble et vrient dilemma.I april 1933 åpnet det seg en mulighet for en statsrettslig avtale mellom Kirken og den tyske staten - Rikskonkordatet - som kunne regulere forholdet dem i mellom. Etter unntaksloven var Kirken utlevert til det nye regimet og i en høyst usikker situasjon. Her var behov for rettslig sikring. Kershaw/Grünfeld hevder at Kirken inntok en myk linje overfor Hitler fordi den ønsket et slikt konkordat. Selv ikke loven om tvangssterilisering av mennesker med arvelig sykdom fra 14. juli 1933 skal ha utløst reaksjoner fra Kirken. Det er usant. Går man til Enzyklopädie des Nationalsozialismus (Verlag Klett-Cotta 1999), som mange av Tysklands mest anerkjente historikere står bak, leser man at den karitative katolske organisasjonen Caritas reagerte mot denne loven. I henhold til den pavelige ensyklika "Casti connubii" (1930) var det forbudt for katolikker å ha noe med "negativ eugenikk" å gjøre. Etter hvert utgjorde biskopene, Caritas, katolske leger og kommunalt ansatte katolikker en protestbevegelse mot loven, men det kunne ikke hindre at staten satte tvangssteriliseringen ut i livet og det i stor stil (s. 199; 485; 584).

Troskap mot riket.

I Rikskonkordatet fra sommer 1933 garanterte staten konfesjonell frihet og indre selvstyre for Den katolske kirke. Katolske organisasjoner med religiøse, kulturelle og karitative formål, skulle ha rett til å virke. Religionen kunne offentlig utøves. Katolske læreanstalter og bekjennelsesskoler ble beholdt, nye kunne opprettes. Nyinnsatte biskoper måtte love troskap mot riket og landet og vise "aktelse" for den forfatningsmessig legale regjering. Dette ga en viss beskyttelse mot Hitlers ensretting, et pusterom i noen år og sikret (begrenset) frihet for Kirken helt frem til 1945. Grünfeld synes det er uhyrlig at man lovet å "akte" en regjering som styrte etter en unntakslov. Men det var en legal regjering man skulle vise aktelse. Og unntaksloven var vedtatt av parlamentet. Weimarrepublikken, som var et borgerlig liberalt demokrati og en forfatningsstat, maktet ikke å løse de voldsomme vansker Tyskland sto overfor etter verdenskrisen i 1929. Tross en rekke valg klarte man ikke å etablere et styringsdyktig flertall i nasjonalforsamlingen som basis for en regjering. Et "presidentalt" styre ble løsningen. Rikspresidenten utnevnte de tyske regjeringer ut fra en omstridt tolkning av forfatningen, og de sto ansvarlig overfor ham. I prinsippet var det et vedvarende brudd med forfatningens § 1: Den statlige makten utgår fra folket.

Demokratisk likvidasjon.

Det presidentale styret brøt ned respekten for og troen på den demokratiske styreform. Det sto ikke noen folkeflertall bak nazipartiet da Hitler ble rikskansler, ikke desto mindre var det et flertall i folket som ønsket et annet system enn det demokratiske. Det var "folket" selv som likviderte republikken og åpnet for "urettsstaten" - og det ved hjelp av demokratiet. Det bør mane til ettertanke også i dag.