Den katolske kirke og nazismen

TYSKALLIERT. I den senere tid har debatten om forholdet mellom nazismen og den katolske kirke også dreiet seg om den tyske katolske kirkens kamp mot Hitler, og om den rolle som ble spilt av den katolske kirkens leder i det tyskallierte Kroatia, erkebiskop Alojzije Stepinac.Ved det siste riksdagsvalget i Tyskland høsten 1932 fikk nazistene 196 av 607 representanter. 30. januar 1933 utnevnte president Hindenburg Hitler til rikskansler. Noe parlamentarisk flertall hadde Hitler ikke. I begynnelsen av mars 1933 hadde Hitler bestemt seg for å gjøre kort prosess med den tyske demokratiske forfatningen. Han ønsket å få Riksdagens totredjedels flertall for innføring av fullmaktsloven, dvs. avsette Riksdagens rett til å gi landet lover. fullmaktsloven skulle overføre lovgivningen til den nye regjeringen. Fullmaktsloven skulle gjelde i fire år.Nazistene regnet med at det ikke var noe problem å få fullmaktsloven igjennom. De kommunistiske riksdagsmedlemmene var fengslet, og Göring uttalte at kunne man kaste ut fra Riksdagen noen sosialdemokrater for å oppnå flertallet.

Det katolske Zentrum.

Hvem sto hindrende i veien for å sikre Hitler den fullmaktsloven han lengtet etter? I første rekke det katolske Zentrum. 23. mars 1933 holdt Føreren en 2 ½ times tale i Riksdagen. Han snakket bl.a. om behovet for moralsk og sosial fornyelse av det tyske samfunnet. De kristne trossamfunnene var av grunnleggende betydning for opprettholdelse av nasjonen. Hitler lovet at kirkenes rettigheter ikke ville reduseres.Uten garantier av noe slag erklærte Kaas på vegne av det katolske partiet Zentrum at man godtok unntakslovene. Med 441 stemmer for og 94 sosialdemokratiske stemmer mot besluttet Riksdagen 23. mars på kvelden å abdisere, og innføre ettpartistaten, med ubegrenset makt til naziregimet. Det var det tyske demokratiets undergang, med bl.a. avgjørende hjelp fra det katolske Zentrum. 14. juli 1933 vedtok regjeringen "steriliseringsloven" med tvangssterilisering av personer med arvelige sykdommer, slik at de ikke skulle sette barn til verden med de samme skavanker. Det gjaldt både fysiske og psykiske lidelser. Franz von Papen (viserikskansler) skal ha gitt uttrykk for bekymring over at den katolske kirken kunne komme til å lage vansker for myndighetene i steriliseringssaken. Bedre enn alle andre, skriver den engelske historikeren Ian Kershaws i sin tobinds Hitler-biografi, visste han at man ikke hadde noe å frykte fra katolsk hold. Kort tid i forveien var arbeidet med konkordatet kommet i gang. Konkordatet med Vatikanet skulle feires med pomp og prakt i Roma 20. juli 1933, med kardinal Eugenio Pacelli og von Papen som signatarer. Pacelli ble noen år senere pave Pius XII.

Bedre regimets ansikt.

Hitler la stor vekt på betydningen av konkordatet. Han oppfattet det som en triumf for regimet. Konkordatet ville bidra til å bedre regimets ansikt overfor omverdenen, og gi det moralsk legitimitet. Kershaw påpeker hvordan det katolske episkopat så å si over natten, etter at Riksdagen hadde vedtatt unntaksloven i mars 1933, endret holdning til naziregimet. Til tross for nazistenes antikatolske innstilling, kom det fra juni 1933 fra de fleste bispedømmer gratulasjoner og takksigelser til Hitler. Kardinal Faulhaber i Bayern, som tidligere hadde vært en torn i siden på nazipartiet, skrev nå til Hitler: "Hva det gamle parlamentet og partiene ikke oppnådde på 70 år, har Føreren, takket være statsmannsinnsikt, oppnådd på seks måneder."Ifølge konkordatets artikkel 16 måtte biskopene avlegge troskapsed, enten til rikets president eller en annen statlig representant for riket. Overfor Gud og den hellige skrift sverget og lovet biskopene lojalitet mot det tyske riket, også etter at landet skulle styres ved hjelp av Unntaksloven. Katolsk prest Claes Tande påpeker i Aftenposten mangelfull kildekritikk i forbindelse med min fremstilling av den katolske kirkens kamp mot Hitler og nazismen og av Kroatias erkebiskop Stepinac. For Kroatia og Stepinac er min hovedkilde det kompilatoriske verket: "Who were the Fascists? Social Roots of Fascism?" Det er utgitt av Universitetsforlaget i 1980. Jelineks artikkel (sidene 367-378) behandler temaet "Presteskapet og fascismen i Slovakia og Kroatia". Det er hentet noe informasjon fra Internett, hvor søkemotoren Google finner ca. 38 000 referanser til erkebiskop og senere kardinal Stepinac.

Krigsforbrytelser.

Den fascistiske Ustasja-bevegelsen i Kroatia, under ledelse av Ante Pavelic, gjorde seg skyldig i meget alvorlige krigsforbrytelser etter Hitlers okkupasjon av landet i 1941, særlig mot jøder og serbere. Pavelic levde til sin naturlige død i Franco-Spania, etter at han i 1945 i Jugoslavia var blitt dømt til døden in absentia. Jelinek viser at Ustasja rekrutterte sine tilhengere i Kroatia ikke minst blant unge intellektuelle, studenter og det katolske presteskapet. Presteseminarer og de kirkelig eide gymnas hørte til Ustasjas rekrutteringssentral. Det teologiske fakultet i Zagreb huset tallrike venner av Ustasja. Et betydelig antall prester tjenestegjorde innen Ustasja-bevegelsens militære styrker, ofte på tvers av biskopenes ønsker. Det må nevnes at mange av kirkens menn valgte å forholde seg passive til Ustasja-regimet, noen endog stille i åpen opposisjon til regimet. Det var ikke uvanlig at klosterbrødre og unge prester meldte seg direkte til det militære Ustasja. Noen fikk den tvilsomme berømmelse å være voktere i de mest beryktede konsentrasjonsleirer. Det foreligger anklager om presters deltagelse i tvangskonverteringen av ortodokse serbere og i massedrap. I 1942 utnevnte Pavelic 20 medlemmer av det kroatiske parlamentet Sabor. 11 var prester, hvorav erkebiskop Stepinac av Zagreb var en. Under rettssaken mot ham etter krigen viste Stepinac til at han hadde forsøkt å disiplinere presteskapet til å avholde seg fra politisk aktivitet, dog uten at han kom noen vei. Det synes ikke å være noen gitt å tallfeste hvor stor del av presteskapet som samarbeidet med regimet. Jelinek anfører at kirkens hierarki inntok en vennlig holdning til regimet, men var samtidig forsiktig og avventende i relasjonene til Pavelic og hans menn. Er det kirkens tradisjonelt opportunistiske linje, denne tvetydigheten ved å ri på flere hester samtidig?Beklageligvis kom jeg til å anføre i min artikkel 28. juli i Aftenposten at Stepinac var involvert i en ondartet antisemittisme under Pavelic-regimet. Det skyldtes informasjon jeg fikk fra en ellers meget velorientert og historisk kyndig venn, men som viste seg ikke å stemme. Muligvis forvekslet han Stepinac med den langt mer aggressive pro-Ustasja-tilhengeren erkebiskop Ivan Saric i Sarajevo.Ifølge Wikipedia, the free encyclopedia, må det anføres at Stepinac henvendte seg ved flere anledninger til myndighetene for at de skulle lempe på trakasseringen og forfølgelsen av jøder og andre. Ikke desto mindre valgte han å opprettholde et hjertelig forhold til Ustasja-ledelsen, selv etter at han var blitt kjent med regimets ansvar for grusomhetene i konsentrasjonsleirene Jasenovac og Stara Gradiska.

Fascistregimer.

Stepinac hjalp flere hundre jøder til å unngå å bli drept ved å gi dem dekning bl.a. i klostre. Ved to anledninger ble han anbefalt av individuelle jøder fra Kroatia om å bli satt på listen over "de rettskafne blant nasjonene" ved Yad Vashem i Jerusalem. Det er en erkjennelse av takknemlighet for hva ikke-jøder har gjort for å redde jøder fra nazistenes drapsmaskin. Begge ganger ble forslagene av Stepinac avslått etter at kommisjonen som står for anbefalingen hadde foretatt grundig saumfaring av tilgjengelig relevant informasjon om Stepinac. Et av flere kriterier for ikke å tildeles utnevnelsen er at vedkommende hadde hatt nære forbindelser med fascistregimene under krigen. Muligvis har dette vært grunnlaget for å avvise Stepinac som kandidat. Det skulle nemlig langt mindre til av innsats enn å redde flere hundre jøder for å komme på listen over "de rettskafne".