Den naturligste ting?

LES OGSÅ: - Må respektere kvinners valg - Jeg brøt sammen av ammepresset STRIDES OM AMMING. I en artikkel i Aftenposten onsdag 11. juli luftes ulike syn på verdien av morsmelk utover de aller første månedene. Den svenske spesialistlegen Agnes Wold kritiserer anbefalinger fra skandinaviske helsemyndigheter fordi hun mener helseeffekten av brysternæring overdrives. Den norske overlegen Gro Nylander gir derimot full støtte til helsemyndighetens råd. Fra 2001 er mødre blitt anbefalt å gi morsmelk som eneste føde de første seks månedene av barnets liv, i stedet for de første fire månedene som tidligere, og deretter gi morsmelk i kombinasjon med annen føde til barnet er minst ett år og aller helst opp mot toårsalderen. Denne anbefalingen er i tråd med Verdens helseorganisasjons erklæringer.

Flasker fremmedgjør.

Det er først og fremst morsmelkens sykdomsbeskyttende virkninger som løftes frem av helsemyndighetene. Men blant grunnene for at mødre bør amme intensivt og lenge, finnes også argumenter som at amming er naturlig. Her er helsemyndighetene på linje med kvinneorganisasjoner som arbeider aktivt for å øke ammefrekvensen. De sistnevnte er kritiske til moderniseringsprosesser som de mener har bidratt til å fjerne barnet fra mors bryst. Mødre i vestlige områder av verden rådes derfor til å lære av kvinner i ikke-vestlige områder ut fra en antagelse om at disse kvinnene har bevart kunnskapen om naturlige måter å ernære spedbarn på. Men det ammeregimet som i dag hevdes å være naturlig, har vi hittil ikke funnet historiske eksempler på.

Ammer og ammer lenge.

Antropologiske studier fra områder hvor moderniseringsprosessene ikke er kommet så langt, viser at så godt som alle mødre ammer sine barn. De ammer også lenge, mange steder i gjennomsnitt til barnet er to-tre år. Men studiene viser også at så godt som alle sper på med annen føde tidlig, fra barnet er noen få uker gammelt og senest ved tre måneders alder. Dette gjøres oftest fordi en mener at barnet har behov for mer næring eller mer væske enn det mor kan by på. I forbindelse med rituelle seremonier når barnet er nyfødt eller når en viss alder, kan også barnet få noe ekstra, ofte urter i en eller annen variant. I mange tilfeller gis imidlertid tilleggsføde av nødvendighet fordi mor må ut i arbeid.

De fleste ga bryst.

Heller ikke i norsk historie har morsmelk vært enerådende som spedbarnsernæring. De fleste mødre ga bryst. Men også her i landet fikk barn tidlig annen føde, enten mor hadde anledning til å amme eller ikke. Hvor tidlig annen føde ble gitt varierte geografisk. Historiske studier tyder for eksempel på at ammetradisjoner i noen perioder på 1700-tallet sto sterkere på Østlandet enn i mange strøk av Vestlandet. Hvorfor kystkvinner i noen områder ga tilleggsføde tidligere i barnets liv enn innlandskvinner gjorde, vet vi imidlertid lite om. Det var først og fremst snakk om å gi den lille dyremelk og vellinger.

Noen ga flatbrød.

Men både i topografiske skrifter og etnografiske tekster beskrives skikker hvor spedbarnet skulle tilgodesees med en velkomstfest med statusmat som smør, rømme, ferdigtygd salt kjøtt og flatbrød. Tradisjoner med å fø opp barn på fløte er også beskrevet i andre nordiske land. Mest utbredt var kanskje føde som ble gitt like etter fødselen fordi både i folketroen og i medisinske skrifter, ble den aller første morsmelken oppfattet som skadelig for barnet. Føde som ikke var egnet for barnets kropp eller som var behandlet på uhygieniske måter, var uheldig for mange barns liv og helse.

Fagfolkene engasjerer seg.

Tradisjonelt har ernæring av spedbarn hørt med til kvinnekulturen og til privatsfæren. Utover 1800-tallet begynte imidlertid stadig flere fagfolk å engasjere seg. Mange av dem var opptatt av å finne trygge alternativer til barn som av forskjellige grunner ikke kunne få morsmelk. I 1860-årene kom de første tilvirkere produktene på markedet, og etter forrige århundreskifte ble flaskeernæring gradvis mer populært. Ammefrekvensen avtok merkbart i 1920-årene, og i tiden etter 2. verdenskrig viser statistiske målinger en bratt synkende ammekurve. Det er mange forhold som bidrar til å forklare dette. Som eksempler kan nevnes faglig uenighet om morsmelkens næringsverdi, tilgang til gode erstatningsprodukter, oppfatning av flaskeernæring som moderne, konstruksjon av normalvekstkurver basert på flaskeernærte barn, og råd om firetimers intervaller mellom måltidene. Ideen om å gi mat til spedbarn til faste tidspunkt, ble lansert allerede tidlig på 1900-tallet. Da veide hensynet til mors velvære tyngst. I etterkrigstiden ble derimot et regelmessig regime anbefalt for å disiplinere barnet.

Handler om moral.

Først mot slutten av 1970-årene enes fagfolk om at morsmelk er best. Fra da av ble det også satt i verk en rekke tiltak for å fremme amming, som omlegging av rutiner på fødeklinikker, restriksjoner på reklame for morsmelktillegg, informasjonskampanjer og stadig bedre permisjonsordninger for mødre. Lenge før helsemyndighetene satte amming på dagsordenen hadde imidlertid kvinneorganisasjoner, som den norske Ammehjelpen, engasjert seg. De ville hjelpe kvinner til å amme og til å ta kontroll over spedbarnsernæringen. De kjempet mot rådende medisinske oppfatninger på den tiden og mot produsenter av morsmelkerstatning på grunn av de fatale konsekvenser dette hadde for spedbarn i utviklingsland. I dag undrer imidlertid noen kvinneforskere seg over de underliggende motivene for det økende medisinske engasjementet rundt amming i vestlige land. De spør om dette handler mer om moral, om oppfatninger om hva en god mor bør gjøre, enn om medisinsk fundert bekymring for barns helse.

Bryter med anbefalinger.

Også mange foreldre undrer seg. Dagens ernæringsråd er for mange en kilde til frustrasjon i spedbarnsperioden. Frustrasjonen kan handle om at avstanden mellom liv og lære blir for stor. Morsmelk som eneste føde til barn de første seks måneder, er for mange et for krevende ideal. Selv fire måneder uten å supplere morsmelken, kan være vanskelig å gjennomføre. En landsomfattende undersøkelse like før ammerådene ble endret (2001), viser at kun 44 prosent av norske spedbarn fikk utelukkende morsmelk ved fire måneders alder. Når så mange mødre velger et ernæringsregime som bryter med offisielle anbefalinger, er det neppe grunn til å tro at de handler mot bedre vitende. For høye idealer kan i verste fall føre til at flere gir opp ammingen på et tidlig tidspunkt. I de kulturer og historiske perioder vi har kunnskap om, har amming for majoriteten av mødre vært en selvfølge. Men naturen alene styrer ikke mødres valg. Ernæringsregimer for spedbarn formes av tidens oppfatninger av rett og galt, av omstendigheter i familien, av familiens plass i det sosiale hierarkiet, og av sedvaner og skikker, teknologisk utvikling, økonomi og politikk.