• Vi er på starten av slutten for de fossile energikildenes tidsalder, skriver kronikkforfatterne. Her Troll A-plattformen utenfor Bergen.

    FOTO: JON HAUGE

Den norske petroholismen

Norge og oljen. Norge må bryte ut av sin oljeavhengighet.

Norge er et land som lider av en nærmest utrolig schizofreni. På den ene siden er dette miljøpioneren Arne Næss' land, et friluftselskende land, et land hvis barn vokser opp med en gammel og jordnær visdom: Ut på tur, aldri sur.

På den annen side er landet henrykt av det såkalte oljeeventyret, som utgjør en akutt og selvdestruktiv form for rusavhengighet.

Vi er en gruppe unge forskere fra fire kontinenter som er blitt invitert til å diskutere denne schizofrenien i årets Oslo Sustainability Summit, som avholdes i dag under Næss’ ordtak "å tenke vakkert, og å handle pliktoppfyllende."

"Oljeeventyret"

Oljefunnene på julaften i 1969 var den "største julegave noensinne", i hvert fall hvis vi skal tro Tellus-serien, et populært sett med lærebøker som våre videregående skoler bruker for å utdanne ungene våre. Her er den første og viktigste lærdommen norske elever får om oljen: Den norske utvinningen av olje og gass er utvilsomt positivt, til og med eventyrlig. Oljen er en nasjonalskatt, en gave større enn noe annen vårt lille land noensinne har mottatt.

Monopolgigantene innen fossil energi er ikke bare i ferd med å miste moralsk legitimitet. De mister også stadig mer politisk og økonomisk legitimitet.

I likhet med forfatterne bak Tellus-serien, har oljebransjen prøvd å koble den norske petroleumsutvinningen til vår kulturarv. Petroleumssektoren var tidlig ute med å oppkalle oljefelt etter kjente navn fra norrøn mytologi, norske folkeeventyr, og norsk historie. Her finnes "Åsgard", "Balder", "Troll", "Kvitebjørn", m.fl. Ved å ramme inn norsk oljeutvinning som et eventyr, forsøker oljeindustrien å forankre sin virksomhet dypt inn i den norske psyken.

Vellykket propaganda

Petroleumssektorens propaganda har vært meget vellykket, ikke minst fordi de benytter store summer av den nasjonale skattkisten til å drive propaganda overfor befolkningen. Den er blitt møtt med liten motstand: Ideen om "oljeeventyret" er godt etablert i offentligheten. Ta et eksempel: Regjeringens nåværende olje- og energiminister kunngjorde nylig sine intensjoner om å bore olje hele veien fra Lofoten til Nordpolen. Han ble hverken bedt om å fratre eller om å trekke tilbake disse drastiske påstander. I stedet var han i stand til å opprettholde dem, vel vitende om at han snakket ut ifra den norske identitetens innerste kjerne.

Eller gjorde han det?

Konsekvenser av ekteskapet

Hva er det egentlig som står på spill dersom petroleumssektoren og våre barns lærebøker lykkes med å forene ideen om ukontrollert oljeutvinning med den norske identiteten? Hva, nøyaktig, er de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av et slikt ekteskap?

Det finnes et tall som kan fortelle deg alt du trenger å vite om dette ekteskapet. Tallet er 2795. Den amerikanske aktivisten og forfatteren Bill McKibben kaller dette "det skumleste tall av alle". Det er mengden av karbondioksid - målt i gigatonn, eller en milliard tonn - som finnes i de påviste kull-, olje- og gassreservene av verdens petroleumsselskap. 2795. Dette er mengden karbondioksid den industrielle sivilisasjon vil pumpe ut i atmosfæren, dersom vi bare brenner de kjente reservene.

Vitenskapen har mer eller mindre fastslått at det er ren galskap å brenne alt dette. Hvis vi ønsker å ha noen realistisk sjanse for å holde klodens temperaturøkning under to grader ved midten av århundret, er det absolutte taket for forbrenning på 565 gigatonn. Med andre ord: Oljeselskapene verden over allerede har tilgang til fem ganger det absolutte maksimum. Du trenger ikke å være en forsker for å gjøre denne typen matematikk: Brenn alt, og du kommer til å ende opp med en planet som minner om noe fra science fiction, som McKibben sier det.

Skjuler virkeligheten

Heldigvis finnes det nå land nå som har forstått hva den konvensjonelle godnattfortellingen om oljeeventyret skjuler: En kontinuerlig prosess for å redusere kompleksitet, elastisitet, og mangfoldet av livsformer. Oljeutvinning gjør nettopp det, og dermed kan den ikke, og vil ikke, forbli grunnfjellet av vår økonomi. Den eneste formen for menneskelig økonomi som vil være i stand til å blomstre innenfor biosfærens absolutte økonomiske grenser, er en som ikke reduserer, men beriker mangfoldet på jorden. En slik økonomi vil ikke være basert på olje og andre fornybare energikilder. Den vil være basert på fornybar energi. Dette er virkeligheten som oljeindustrien skjuler med sin fiksjon.

Norge er på feil spor

En slik økonomi kalles Energiewende, og den blir ledet av Tyskland. Visjonen er like enkel som den er subtil: Å skape full energiautonomi på alle nivåer - lokalt, regionalt, nasjonalt. Die Energiewende er her allerede. På en solrik lørdag i slutten av mai i år genererte Tyskland nesten halvparten av landets strøm fra solcellepaneler innenfor sine egne grenser. Vi vet allerede hvordan vi kan løse våre problemer. Vi vet også at Norge er på feil spor. Vi er på starten av slutten for de fossile energikildenes tidsalder. Monopolgigantene innen fossil energi er ikke bare i ferd med å miste moralsk legitimitet. De mister også stadig mer politisk og økonomisk legitimitet.

Selvdestruktiv løgn

Hva er det egentlig som står på spill dersom petroleumssektoren og våre barns lærebøker gifter den norske identiteten med oljeutvinning? Norge satser sitt velvære, sin fremtid, sine barns liv, historien om sin identitet, på en selvdestruktiv løgn.

Men Norge har et valg. Norge kan bryte ut av sin syklus av oljeavhengighet. Norge har all makt og mulighet til å lykkes: Ikke bare har vårt lille land den økonomiske styrken for å tilpasse seg fremtiden etter fossile energikilder. Den har også en mytisk tradisjon som inneholder alle ingrediensene til en virkelig vellykket historie: Ærbødighet for naturen, takknemlighet, oppfinnsomhet, kløkt. Norge behøver ikke sovne til oljeindustriens eventyr, men våkne opp. Det er en kald, stormfull morgen i Norge. Vi må komme i gang med å skape vår felles fornybar fremtid. Som Arne Næss pleide å si: Det er aldri for sent for å snu.

 

Martin Lee Mueller, stipendiat fra Tyskland

Eivind Trædal, masterstudent

Gilbia Portela, masterstudent fra Brasil

Larissa Stendie, masterstudent fra Canada

Theodore Howard, masterstudent fra USA

Bright Baffour Antwi, masterstudent fra Ghana

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer