• Her ankommer Behring Breivik retten mandag

    Det er terrorrettssakens 34. dag.

    VIDEO: Aftenposten Video

Den rettsmedisinske kommisjon er inhabil

Det er på tide med en omorganisering av den rettsmedisinske kontrollen i Norge. Kanskje bør det opprettes en uavhengig og parallell «ankekommisjon», mener Lars Gule.

Den rettsmedisinske kommisjons virksomhet er regulert av lov og forskrift. Kommisjonen skal kvalitetskontrollere alle innsendte erklæringer og uttalelser som omfattes av begrepet rettsmedisin. Dette er ikke kvalitetssikring, for kvalitetssikring betyr at man sjekker produksjonskjeden underveis. Kvalitetskontroll handler om å kontrollere sluttproduktet. Dette skal DRK gjøre ved å vurdere følgende:

  • Er mandatet rimelig i forhold til hva sakkyndige kan uttale seg om?
  • Har de(n) sakkyndige tilstrekkelig formell og reell kompetanse for å besvare mandatet?
  • Holder arbeidet en allment akseptert standard med hensyn på omfang og presentasjon?
  • Foreligger det formuleringer som kan virke uklare eller misvisende for en domstol?
  • Fremkommer det klart hva som er premissene for den faglige vurderingen, og fremkommer det hvor disse premissene er hentet (saksdokumenter, innhentede helseopplysninger, egne undersøkelser og lignende)?
  • Er det flere ulike, mulige forklaringer?
  • Er den faglige vurderingen av de oppgitte premisser gjort i henhold til akseptert vitenskapelig standard i faget?
  • Er den faglige vurderingen spesifisert slik at mandatet blir punktvis besvart?

I dag kan vi ikke vite om DRK gjør forsvarlige vurderinger av innsendte sakkyndige rapporter. Kommisjonens arbeidsform gjør det umulig. DRK gir nemlig ikke noen begrunnelse for sin konklusjon, selv om forskriften krever det. Som regel skriver den følgende: «Den rettsmedisinske kommisjon har ingen vesentlige merknader».

Video

- Mange deler Breiviks virkelighetsoppfatning

Islamekspert Lars Gule anslår at 12-15.000 personer deler Breiviks syn, men understreker at de ikke støtter handlingene hans.

 

Vesentlige merknader

Dersom kommisjonen skulle ha «vesentlige merknader», innebærer det også at kommisjonen mener det kan foreligge vesentlige mangler. Da ber man om tilleggsinformasjoner, men dette skjer i bare 30 % av sakene. De fleste rapporter blir godkjent uten vesentlige merknader, noe som har ført til at sakkyndige rapporter som ikke tilfredsstiller sentrale faglige krav, blir godkjent.

De første psykiaternes rapport i straffesaken mot Behring Breivik, er skrevet av to som ikke har vært tilstrekkelig uavhengige av hverandre, som ikke har gjennomført samtalene med tiltalte uavhengig av hverandre og som har manglet kompetanse på ideologiske strømninger som har motivert gjerningsmannen. I rapporten er det er dårlig sammenheng mellom premissene og konklusjonene, og det mangler drøfting av ulike, men mulige forklaringer eller diagnoser.

I mandatet til de to første psykiaterne heter det at «de sakkyndige kan samarbeide ved utarbeidelsen av den skriftlige erklæringen, men det forutsettes at de foretar uavhengige vurderinger». For å sikre at det er reelt uavhengige vurderinger som gjøres og ulike individuelle faglige perspektiver som ligger til grunn, bør selvsagt heller ikke de sakkyndige ha arbeidet tett sammen tidligere. Men undersøkelser viser at Oslo-politiets absolutte «favorittpsykiatere» i 2011 var de to som nå er sakkyndige i Behring Breiviks sak. Den ene har vært sakkyndig tolv ganger, den andre sju. /I fem av sakene har de jobbet i par/. Bare dette forholdet, som også Den rettsmedisinske kommisjon må være kjent med, burde ha ført til kraftige innsigelser fra DRKs siden.

I sum, og som påpekt av en rekke psykiatere og psykologer som har lest denne sakkyndige rapporten, oppfyller den med andre ord ikke vesentlige faglige krav, men ble godkjent likevel.

Video

- Psykatriprofessoren ser store svakheter ved begge rapportene

Harald Stanghelle kommenterer vitnemålet til psykatriprofessor Ulrik F. Malt.

 

Skademekanismer

Dette er ikke enestående for kommisjonens arbeid. I en annen sak jeg har fulgt på nært hold, har det blitt sendt flere sakkyndige rapporter til DRK. Dette har dreid seg om somatisk medisin. Den sakkyndige lege for påtalemyndigheten har sendt to rapporter om samme sak – men med ulike vurderinger av en av skadene. Dette gjorde legen uten å informere DRK om den endrede oppfatningen av skademekanismen fra første rapport til andre rapport. Det presenteres videre påstander om uvanlig mange og alvorlige skader uten at det vises til hvordan dette kan beregnes eller begrunnes. Begge rapportene mangler også drøfting av alternative forklaringer på og skademekanismer for de skader som finnes.

DRK hadde «ingen vesentlige merknader» til noen av rapportene. Det er åpenbart at kommisjonen ikke en gang tok seg bryet med å sammenligne første og andre rapport. I denne saken ble den andre rapporten «vurdert» i løpet av mindre enn tre dager. Vanlig saksbehandlingstid er tre-fire uker.

Men når forsvareren i ovennevnte sak innhenter en alternativ sakkyndig rapport, og denne rapporten sendes til DRK for kvalitetskontroll, /da/ har DRK en rekke innvendinger og kommentarer, over mange sider. Indirekte bemerker kommisjonen nå også vesentlige mangler ved de første rapportene. Men uten at dette fører til noen ny gjennomgang eller revurdering av disse.

Man kunne neppe vente annet. Hvis nye rapporter med konklusjoner som imøtegår de som allerede er godkjent, også godkjennes «uten vesentlige merknader», ville det innebærer at kommisjonen motsier seg selv. Derfor går det prestisje i slike saker. Når man får en alternativ konklusjon, har kommisjonen allerede en egeninteresse av å underminere den alternative forklaringen. Her ligger det en mekanisme som åpenbart er egnet til å gjøre DRK inhabil ved vurderingen av nye rapporter med alternative konklusjoner.

Uvilje

Dette har kommet tydelig til uttrykk i tilfellet med den andre psykiatrirapporten i Behring Breiviks sak. På bakgrunn av den massive kritikken mot rapport nr. 1, er rapport nr. 2 mer metodisk gjennomarbeidet og faglig solid, skrevet av to som har vært mer uavhengige av hverandre og som har gjennomført samtaler med tiltalte uavhengig av hverandre. Alternative diagnoser drøftes og det er godt samsvar mellom premisser og konklusjon. Likevel har DRK en rekke innvendinger og spørsmål. Når disse spørsmålene blir besvart, fortsetter kommisjonen å demonstrere uvilje mot å godkjenne rapporten.

Vi vet også at en av de to psykiaterne i som skrev rapport nr. 1, for kort tid siden var leder av DRKs rettspsykiatriske gruppe. Seks av de syv som i dag sitter i denne gruppen, har hatt denne sakkyndige som sin leder. Dermed ble det nesten uunngåelig at kommisjonen godkjente hennes rapport uten vesentlige merknader. Det ville vært svært pinlig om en tidligere leders rapport hadde blitt vurdert å inneholde «vesentlige mangler». Det ville satt den rettspsykiatriske gruppens tidligere arbeid og evalueringer i et underlig lys. Derfor har det blitt nødvendig for DKR å ha merknader til en rapport med motsatt konklusjon.

Likevel har det også framkommet at det har vært uenighet innad i den rettspsykiatriske gruppen vedrørende den første rapporten, men utad har gruppen stått samlet. Dette er i strid med forskriften som krever at dissenser skal uttrykkes skriftlig.

Arbeidsform må legges om

De to sakene som er referert her, viser at DRK er inhabil som kvalitetskontrollør når det sendes inn alternative sakkyndige uttalelser. Slik blir kommisjonens nåværende arbeidsmåte en trussel mot rettssikkerheten. Vi kan ikke vite om DRK har gjort en skikkelig jobb ved vurderingen av en første rapport. Samtidig vet vi at det må gå prestisje i saker når kommisjonen skal vurdere en annen rapport som innebærer at man også må vurdere sitt første arbeid på nytt.

Dette betyr at DRKs arbeidsform må legges om. Dagens praksis stemmer dårlig med forskriftens § 5, hvor det heter: «Kommisjonens vurdering av behandlede erklæringer og eventuelle dissenser skal begrunnes skriftlig.» Forskriften tilsier at DRK bør levere solide begrunnelser for sin godkjenning eller kritikk av rapporter. Bare da blir kvalitetskontrollen reell. Det er ikke nok med den korte meldingen «ingen vesentlige merknader» når man vurderer rapporter som kan felle eller frifinne personer i retten. Derfor er det behov for en bedring av DRKs funksjon og arbeidsformer.

Flere utvalg har lagt frem forslag til hvordan rettssakkyndigheten i sin alminnelighet kan ivaretas bedre i vårt land. Det har blitt fremhevet at det må kreves upartiske sakkyndige, tilfredsstillende faglig kompetanse på nødvendige fagområder, best mulig kvalitet på undersøkelsene, tilstrekkelig raske undersøkelser og svar, mulighet for en «second opinion», rettsenhet i landet, kostnadseffektivitet og akseptable arbeidsforhold for de sakkyndige.

Systematisk omorganisering

I dag foregår kvalitetskontrollen i Den rettsmedisinske kommisjon i stor grad ved at kommisjonens medlemmer gjennomfører sine vurderinger av innkomne uttalelser i tillegg til sine vanlige oppgaver. Dette innebærer at tiden til kvalitetskontroll kan lide under kommisjonsmedlemmets ordinære gjøremål. Dersom kommisjonsmedlemmer ble tilsatt på full tid, kan man tenke seg at dette også ville føre til en noe større uavhengighet av de øvrige aktørene i rettsprosessen og i forhold til kolleger hvis rapporter de skal vurdere.

Man kan også tenke seg at DRKs arbeid mer systematisk omorganiseres i retning av den mulighet som gis i dag, nemlig at det ved behov for kompetanse som kommisjonen selv ikke besitter, så blir kvalifiserte fagpersoner engasjert for å komme med en uttalelse om saken. Videre kan man tenke seg at alle sakkyndiguttalelser fordeles til vurdering hos den mest relevante og best tilgjengelige kompetanse innenfor hele det medisinske fagmiljøet. Dette ville kunne heve kvaliteten på vurderingene. Samtidig kan, igjen, uavhengigheten i forhold til kolleger og rettsprosessens aktører økes.

Det finnes neppe noe fasitsvar på hvordan DRKs arbeid kan gjennomføres best mulig, men det sentrale må være å bedre kvalitet og å sikre uavhengighet og reell habilitet. Kanskje bør det opprettes en uavhengig og parallell «ankekommisjon». Fordi Norge er et lite land og fagmiljøene enda mindre, kan det også være nødvendig å vurdere et samarbeid med våre nordiske nabolands rettssakkyndige miljøer for å sikre den nødvendige distanse og uavhengighet. Tiden er i alle fall overmoden for en overhaling av den rettssakkyndige kontrollinstansen i vårt land. Rettssikkerheten krever det.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Flere bilder

Anders Behring Breivik i vitneboksen foran de fire sakkyndige rettspsykiaterne Torgeir Husby (t.v.), Synne Sørheim, Agnar Aspaas (t.h.) og Terje Tørrissen for flere utspørringer i sal 250 i Oslo tinghus torsdag på fjerde dag av rettssaken der Breivik står tiltalt for terrorangrepet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Fagdommer Arne Lyng, Arne Lyng og meddommer Ernst Henning Eielsen sitter bak FOTO: HEIKO JUNGE/NTB Scanpix

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

«Avinor gir bort passasjerenes penger»

En stat i staten. Avinor er på tynn, tynn is når det ettergir litt av passasjeravgiften – og gir pengene til flyselskapene.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer