• Kina og India har fått mer makt i WTO. Her hilser Kinas handelsminister Chen Deming på sin indiske kollega Anand Sharma før åpningen av WTO-møtet i Genève denne måneden.

    FOTO: REUTERS/SCANPIX

Der makt flyttes

Hos WTO i Genève er stater på vei opp og stater på vei ned, makt flyttes og allianser inngås, men utsikt til enighet glipper stadig.

I internasjonal politikk betegnes handelspolitikkens fagfelt som teknisk. Det stemmer. Her handler det om tariffer, tollsatser, kvoter og preferanser.

Les også

Vesten avventende etter Kims død

Mens nordkoreanerne sørger over sin døde leder, er Vesten avventende til det nye regimet i verdens mest lukkede land.

Min lærekurve var bratt da jeg reiste til WTOs ministermøte i Hongkong i desember 2005. Men bak tallene og prosentene møter vi politikkens kjerne, dette handler om selve livet; om forutsetningene for økonomisk og teknologisk utvikling. Nå vokser en stor gruppe land kraftig, millioner løftes ut av fattigdom. Men det er selvsagt mer: Til alle tider har økonomisk og teknologisk styrke på ett eller annet vis blitt oversatt til politisk innflytelse og makt. Det er her endringskreftene nå spiller seg ut. Skal du ta pulsen på det noen kaller den multipolare verden, altså en verden der ikke en, to eller tre – men mange skal ha et avgjørende ord med i laget – så reis til WTO.

Motstrøms

Et kort tilbakeblikk: Norsk vekst og velstand hviler tungt på at vi har handlet med andre land. Vi har høstet grundig av de globale avtalene som stimulerte verdenshandelen tiår etter tiår. Avtalene bygget ned toll og andre handelshindringer. I tråd med lange linjer i norsk utenrikspolitikk er det i vår interesse at det finnes regler som gjelder for alle – også de store – og at det finnes en organisasjon som påser at reglene blir fulgt. Handel er et kroneksempel.

Ved inngangen til 2000-tallet kom en ny og viktig dagsorden; WTO (Verdens handelsorganisasjon) trakk i gang forhandlinger om en ny omfattende handelsavtale der utviklingslandenes interesser skulle stå i fokus. De skulle sikres markedsadgang og full deltagelse i det internasjonale handelssystemet. For første gang kom hele landbruksfeltet på dagsorden, den sektoren som er viktigst for mange utviklingsland, det ene området der Norge er motstrøms, der vi beskytter eget marked med høye tollsatser og store subsidier.

Harde, men reelle forhandlinger

Med mandatet fra Doha i 2001 bautet WTOs nå over 150 medlemsland seg vei gjennom et mylder av tekniske saker; fra reduserte tollsatser og subsidier til landbruket i de rike landene (ja, dette vil smerte i Norge om det blir vedtatt, men det er rimelig og muliggjør fortsatt landbruk i hele landet), via regler for handel med tjenester, ytterligere reduksjon av tollsatser for industri og fisk, nedbygging av handelsbyråkrati og støtte til de fattigste landenes kapasitet til å drive handel. Forutsetningen var at de aller fattigste landene (MUL) skulle slippe å påta seg forpliktelser.

Jeg husker forhandlingene i Hongkong i 2005 som knallharde. Men de var reelle. Etter ti dager med forhandlinger og dragkamp dag ut og natt inn kunne vi oppsummere med at det var gjort store fremskritt. Vi var nesten i mål. Men det siste lille overskuddet av felles beslutningsevne til å konkludere den store avtalen manglet. Det var et forvarsel.

På vegne av mange

I Hongkong for seks år siden kunne jeg observere at USA og EU fortsatt var de tyngste aktørene. Men nå hadde andre satt seg til rette høyt ved bordet, i første rekke Brasil og India. De snakket for seg selv, men strategisk hadde de innrettet seg sånn at de også snakket på vegne av veldig mange andre. Jeg så hvordan utviklingslandsbegrepet favnet bredt; fra Brasil, som samtidig er verdens ledende eksportør av kjøtt, til Lesotho som knapt eksporterer i det hele tatt. Blant hele medlemskapet var interessemotsetningene påtagelige, et felles multiplum utydelig og veien til frem til en avtale lang. For i WTO tas beslutninger ved konsensus. Den som vil minst bestemmer mest. Ikke rart det var krevende.

I Hongkong i 2005 begrenset Kina seg til å være et godt og effektivt vertskap. Blant annet håndterte de tilreisende demonstranter på en måte som ikke akkurat innbød til gateslag. De inviterte fortvilte koreanske fiskere til å kaste seg på sjøen i protest på et nøye anvist sted, for deretter å plukke dem opp på egnet plass litt lenger nede langs elven der varme håndklær ventet.

To ble fem

I Genève sommeren 2008 var spillet endret. Kina hadde satt seg blant de tunge aktørene øverst ved bordet. Nå var de fem; USA, EU, Kina, Brasil og Kina. Og de ble ikke enige. Derfor fantes ingen vei til enighet ved det store forhandlingsbordet. Forhandlingene brøt sammen.

Jeg oppsummerte mine inntrykk i Aftenposten og tenkte tilbake til selvbiografien til den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson. Han hadde deltatt i byggingen av de banebrytende verdensorganisasjonene etter den andre verdenskrigen; FN, Verdensbanken, IMF og han kalte sin fortelling "Present at the Creation", "Til stede ved tilblivelsen". Hadde jeg sommeren 2008 vært "til stede ved sammenbruddet"?

Optimister i sør og øst

Nei, det er mer komplisert enn som så. En verdensorden bryter ikke sammen med mindre det skjer etter ødeleggende krig. Men i vår tid er verdensordenen i dyp omforming. I dag kommer veksten hos utviklingslandene og de voksende økonomiene. Sterkeste vekst kommer nå i Afrika, Ghana regner med nær 15 prosent, Tyrkia vokser med 7–8 prosent, Kina likedan, Brasil og India er i de samme divisjoner. Det synes på dem. Og nå veksler de inn nyvunnet vekst i politisk makt. Det skulle vel egentlig bare mangle.

Tidsskriftet The Economist skrev ved inngangen til 2011 at aldri hadde flere i verden vært så optimistiske som nå. Kan det være rett i en tid med så mye pessimisme? The Economist hadde rett, men optimistene bor ikke lenger i vest og nord – de lever i sør og øst (med et unntak for Norge?). Scenen er grunnleggende endret siden WTO-forhandlingene om Doha-runden tok til i 2001. Ved første blikk ser vi en multipolar verden. Men lytt også til dem som kaller den "zeropolar". Med det menes at selv om det er flere poler med makt, så er det få tegn til at polene kan enes når det virkelig gjelder.

Alle kan tape

For all del; det inngås viktige og kompliserte avtaler verden over, fra en delelinje i Barentshavet til tosidige og regionale handelsavtaler i alle regioner liketil ditto små og store politiske og forretningsmessige avtaler. Men det vi også ser er at verdens land ikke klarer å inngå de virkelig store avtalene, de som skal løse spørsmål av global karakter; en global klimaavtale, en global handelsavtale eller en nedrustningsavtale. Det er vanskelig blant 155 i WTO. Eller blant 20 i G 20. Det er alvorlig. For i sum vinner ingen på at slike avtaler ikke kommer. Alle risikerer å tape.

På den annen side: På dette møtet tok ingen til orde for å droppe WTO-forhandlingene. I Genève levde håpet om en mulig enighet videre. I mellomtiden lyder mantraet: "Do no harm". Vi må beholde håpet, og vi må jobbe på nye måter. I Genève samlet Norge land på tvers av de etablerte gruppene; land som Indonesia, Canada, Costa Rica, Kenya, Colombia, Chile, Australia, Bangladesh, Malaysia, Nigeria. En lang diskusjon viste at det er sterke fellesinteresser for en handelsavtale som hindrer proteksjonisme og gir utviklingslandene et løft. Så får vi se om dette kan bli resultatet i en verden der makten fortsatt råder.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn