Det frie Afrika er 50 år

TIL ETTERTANKE. I dag vet vi at det ikke helt gikk slik. Derfor er dette en god dag for refleksjon og ettertanke, men også til å se fremover. La meg prøve.I dag er det nøyaktig 50 år siden den første afrikanske nasjon fikk sin selvstendighet. Frigjøringshelten Kwame Nkrumah ble kontinentets første svarte president da han overtok makten i Ghana. Med sin urokkelige tro på pan-afrikanismen ble han et forbilde og en inspirator for den øvrige frigjøringskampen i Afrika. Sakte, men sikkert, oppnådde den ene tidligere kolonien etter den andre sin selvstendighet. Det skulle imidlertid gå hele 37 år før kontinentets siste land kunne velge sin egen svarte president, Nelson Mandela i Sør-Afrika.

Klarte ikke å innfri.

Historien om Ghana ligner til forveksling den vi kjenner fra mange andre afrikanske land. Nkrumah, med alle sine idealer, klarte ikke å innfri de enorme forventningene. Landet fikk en politisk og økonomisk nedtur, og i 1981 overtok Jerry Rawlings makten ved et statskupp. Det ble to turbulente tiår med skiftende makthavere før det i 2001 på nytt ble holdt et fritt og demokratisk valg, slik vi har sett i de aller fleste afrikanske landene de siste syv årene. Dagens president, Kufour, er høyt respektert, og landet har tatt Nkrumahs politiske pan-afrikanske testament med seg i et solid arbeid for å bygge opp både det vestafrikanske fellesskapet og ikke minst den afrikanske unionen, AU. Landet var blant de første som gjennomgikk AUs interne styresettvurdering, og det på en forbilledlig måte.

Kontrastfylte reaksjoner.

Denne politiske utviklingen er typisk for nesten hele Afrika. Jubelen og optimismen ved selvstendigheten ble etterfulgt av politiske og økonomiske problemer, statskupp eller innstramming i ettpartistatens grep. Diktatorer kom og gikk; vi husker skrekkbildene fra Bokassas påfugltrone, fra Idi Amins groteske oppførsel i Uganda, fra Mengistu i Etiopia. Det var i denne perioden TV-bildene kom for fullt til Europa og etablerte en "sannhet" om Afrika basert på korrupte diktatorer og de velkjente sultkatastrofene på Afrikas Horn. Men Afrika opererte ikke i et vakuum, hverken da eller senere. Filmen "Blood Diamonds" viser hvilke krefter kampen om Afrikas ressurser kan sette i sving.

Logrende supermakter.

Da kolonitiden stort sett var over på slutten av 60-tallet, var supermaktene klare til å ta over kontrollen av viktige ressurser og til å skaffe seg politisk makt. Den langvarige krigen i Angola ville ha blitt adskillig kortere om ikke Sovjet hadde finansierte aktørene på den ene siden (MPLA) - og Sør-Afrika og USA den andre (UNITA). Også tidligere koloniherrer trakk i trådene i bakgrunnen. Filmen "The Last King of Scotland" gir en god beskrivelse av britenes spill for å få Idi Amin inn som president i Uganda. Dessverre for Afrika henger TV-bildene og etablerte "sannheter" igjen i folk flests oppfatning av kontinentet. Men disse "sannhetene" er usanne i dag.

Demokrati og utvikling.

Den virkelige sannheten er at fra slutten av 1990-tallet, altså etter den kalde krigens slutt, har vi opplevd en kraftig demokratiserings- og utviklingsbølge, ikke bare i Ghana, men for nesten hele Afrika. Aldri har Afrika hatt så få kriger som nå, aldri så mange demokratiske valg, og det er stadig færre som sulter. Vi ser en sterk økonomisk utvikling mange steder.Jeg kunne se denne positive utviklingen med egne øyne da jeg før jul var i Burundi, dette flotte sentralafrikanske landet som har vært herjet av krig, sult og konflikter i tiår. Nå har landet en folkevalgt regjering - og med imponerende ledere som virkelig jobber for fremgang og vekst i landet. Aldri har det vært så mye fokus på Afrika omkring andre forhold enn behovet for bistand. Populærkulturen har oppdaget Afrika. Viktige kinofilmer er spilt inn der og viser hvilke prøvelser kontinentet har vært utsatt for. Filmene setter søkelys på sammenhengen mellom våre valg i Vesten og konsekvensene for utviklingen i Afrika.

Du skjønne Afrika.

Men bak de dystre historiene viser billedmateriale også hvilket fantastisk vakkert kontinent Afrika er. Det vi ofte kaller "svarteste Afrika" er i virkeligheten noe av det mest fargerike på jord.Derfor har også turismen til Afrika økt. Fottur til toppen av Kilimanjaro, safari på Masai Mara og dykking i Det indiske hav har lenge vært attraktive ferier. I pakt med den økende miljøbevisstheten satser nå land som Kenya mer og mer på økoturisme, og Botswana har lenge vernet om sitt sårbare Okavango-delta med en kraftig begrensning på antall turister. Zimbabwe har Mugabe, javel. Men også de verdensberømte shona-skulpturene, en steinskulpturproduksjon som blant annet inspirerte Picasso. Dessuten har de en av kontinentets mest spennende unge forfattere, Yvonne Vera, en verdig utfordrer til de mer etablerte Ngugi wa Tiongo, Chinua Achebe og nobelprisvinner Wole Soyinka.

Med mobiltelefon i hånd.

Afrika er den verdensdelen der bruken av mobiltelefoner øker mest. I store områder har man rett og slett valgt å hoppe over stadiet med utbygging av fasttelefon, og gått rett på den mobile løsningen. Selvstendige næringsdrivende og bønder bruker mobiltelefon for å få oversikt over priser, kontakte kunder eller selge varer. Dette betyr enormt mye for den økonomiske utviklingen. Grunnleggeren av et av de største mobilselskapene, sudaneseren Mo Ibrahim, har etablert en ny pris som skal gis hvert år til en tidligere afrikansk statsleder som har utvist godt styresett og som i sin tid ble valgt gjennom demokratiske valg, og senere enten trakk seg frivillig eller aksepterte et valgnederlag.

Stort utvalg.

Og det er mange å ta av - selv om det også her er skapt en etablert "sannhet" om at afrikanske presidenter ikke går av. Men selv om noen ledere som Mugabe klorer seg fast, er Chissano (Mosambik), Kaunda og Chiluba (Zambia), Masire (Botswana), Nyerere og Mkapa (Tanzania) og selvfølgelig Mandela (Sør-Afrika) blant dem som har valgt å gå på en ryddig måte. Flere av dem involvert i viktige fredsprosesser i regionen.Dagens mest kjente ghaneser er ikke Kwame Nkrumah. Han heter Kofi Annan. Igjen var det Ghana som var først ute i Afrika, denne gangen med FNs første afrikanske generalsekretær.Og så er det idretten, da. Hva hadde friidrett vært uten løperne fra Kenya og Etiopia? Hva hadde fotballen vært uten Kamerun og - nettopp - Ghana? Og både norske og engelske klubber uten afrikanske spillere?

Fotball-VM til Afrika.

I 2010 skal verdens største idretts-
arrangement, Fotball-VM, for første gang arrangeres i et afrikansk land. Jeg gleder meg allerede. Det blir et kjempeløft, og jeg håper inderlig at arrangementet én gang for alle vil knekke gamle etablerte "sannheter" om et Afrika i evig krise. Fotball er folkesporten i Afrika, og hele kontinentet er preget av forberedelsene. Kanskje er det nå at vi virkelig vil se Afrika samle seg om en gedigen felles oppgave. Jeg har stor tro på idrettens muligheter til å mobilisere fellesskapet. Ghana har vært tidlig ute med alt i Afrika. Kronen på verket må være om det også blir det første afrikanske landet som vinner verdensmesterskapet i fotball - i det første mesterskap som arrangeres på afrikansk jord.Gratulerer, Afrika. Og lykke til videre.