• Vi skal aldri tilgi og glemme det som hendte i Nazi-Tyskland, men enhver tysker kan ikke i all fremtid være dømt til å gå med bøyd nakke og nedslått blikk, skriver Jo Benkow. Her fra Holocaustminnesmerket i Berlin.

    FOTO: TOR G. STENERSEN

Det kan skje igjen

Holocaustdagen. Hvordan kan en europeisk kulturnasjon henfalle til industrielt folkemord? Jo, slikt kan skje når bra mennesker snur ryggen til når de ser noe de ikke liker.

Dersom vi mennesker skal være i stand til å fungere normalt i det daglige, må vi prøve å fortrenge det som er vondt og vanskelig. Det går ganske enkelt ikke an å ha historiens mest frastøtende begivenheter lengst fremme i bevisstheten til enhver tid. Men vi hverken kan eller må fortrenge hele tiden. Enkelte dager må vi stanse opp og se tilbake. Holocaustdagen er en slik dag.

Vi skal aldri tilgi og glemme det som hendte i Nazi-Tyskland, men enhver tysker kan ikke i all fremtid være dømt til å gå med bøyd nakke og nedslått blikk, skriver Jo Benkow. Her fra Holocaustminnesmerket i Berlin.

Jo Benkow

FOTO: ROLF M. AAGAARD

Det er viktig at vi som opplevde den annen verdenskrig sørger for at vår nære fortid ikke blir glemt. Det skylder vi dem som måtte bøte med livet.

Vi som tilhører krigsgenerasjonen har vår egen spesielle tidsregning. Alt som har hendt oss skjedde enten før krigen, under krigen eller etter krigen. Det er forklaringen på hvorfor vi er blitt som vi er.

Personlig beretning

Mange er lei av igjen og igjen å høre redselshistoriene om de drøye seks millioner jøder og andre minoriteter som Nazi-Tyskland tok av dage. Tallet er så stort at det fullstendig mister sin menneskelige dimensjon. Det blir uforståelig og upersonlig. Statistiske tall som hører historien til. Derfor begynner jeg med en personlig beretning.

Jeg hadde en kusine som het Ada. Hun døde før hun fylte fire år. Jeg var inderlig glad i henne. Den dag i dag ser jeg henne for meg når jeg kom på besøk til min tante. Hun satt der og strakk armene ut mot meg, nybadet og inntullet i sin mors aller største badehåndkle. Hun så på meg med øyne fylt av glede.

Men en kald dag, jeg tror det var 1. desember 1942, ble hun sammen med de øvrige kvinnelige medlemmer av min familie kledd naken og skysset inn i et rom som de tyske rasehysterikerne sa var en dusj. Men det kom ikke noe vann, bare gass.

Jeg hadde en kusine som het Ada. Hun døde før hun fylte fire år, skriver Jo Benkow. Bilde fra hans bok <i>Fra synagogen til Løvebakken.</i>

Jeg hadde en kusine som het Ada. Hun døde før hun fylte fire år, skriver Jo Benkow. Bilde fra hans bok "Fra synagogen til Løvebakken".

FOTO: FAKSIMILE

Det som utspilte seg der, har forfulgt meg resten av livet. Jeg lurer på om hun egentlig skjønte hva som skjedde, om hun gråt eller hvor lang tid det tok.

Menneskelig dimensjon

Mitt poeng er man forstår bedre hva som skjedde, når man forteller historien om ett enkelt menneske. Og man forstår enda bedre når man ganger denne historien med drøye 6 millioner -  først da får omfanget også en menneskelig dimensjon.

De jøder som overlevde, og jeg var en av dem, møter en ny dag med det evig tilbakevendende spørsmålet: Hvorfor skulle akkurat jeg få leve, når så mange andre måtte dø?

Når de som blir borte hjemsøker meg i drømmene mine, er det utrolig hvor virkelig drømmer kan være. Og da gjentar jeg spørsmålet: Hvorfor?

Selv om man ikke har en tro, er det er nok mange som håper på en slags balanse i regnskapet når man ser hele livsløpet under ett. Til tross for alle de velgjerninger min mor kunne trekke veksler på, ble det likevel aldri balanse i hennes sluttregnskap.

Rasehatet satt i system

Nazistene reiste en skamstøtte over de årene da Tyskland fornedret både seg selv og menneskeheten. Det var ikke bare det at de onde krefter ble sluppet løs, de fikk stimulans av rasehysteriske nazister. Den gang ble rasehatet satt i system og endte i vanvidd og massemord. Et totalt sivilisasjonssammenbrudd.

Det vil aldri kunne hende her, sier vi. Men det kan det faktisk, hvis vi ikke tar oss i akt. Når mennesker blir truet, fornedret og avstumpet -  da kan alt skje. Da kan mennesker gjennomgå en skremmende personlighetsforvandling og ende i det ondes tjeneste. Derfor må vi være på vakt, ikke bare overfor andre, men også overfor oss selv.

Grunnleggende misforståelse

Det er mange som finner en selvtrøst i å påstå at tyskerne hadde en spesiell dragning til det onde. Det er en grunnleggende misforståelse. Før Hitler kom til makten representerte Tyskland den europeiske sivilisasjonens spydspiss. Man dyrket de skjønne kunster, man ledet an i diktning, filosofi, malerkunst og musikk. Og tenk hva som skjedde. Hitlers epoke varte bare i tolv år. I løpet av de årene endte det hele i et totalt barbari. Alt som tidligere hadde vært galt, ble nå riktig. Folkemord ble en patriotisk handling. Men la oss erkjenne: Tyskere under Hitler-regimet, var ikke en annen slags skapninger enn oss selv. Det bør vi huske hver gang vi fristes til selvforherligelse og dyrker vår egen fortreffelighet.

Aldri tilgi og glemme

Vi skal aldri tilgi og glemme det som hendte i Nazi-Tyskland. Det ville være et svik mot alle dem som ble borte og mot alt det vi tror på og bekjenner oss til. Nei! Vi skal ikke glemme det som skjedde. Det eksisterer fortsatt et farlig smittestoff som blir båret oppe av fordommer, fremmedfrykt og menneskeforakt. Det er nok å kjempe mot, men også noe å kjempe for.

Mange av oss som lever i dag ble reddet fordi noen ytet motstand og hadde mot til å reise seg. Det som skjedde er ikke blitt historie for oss i krigsgenerasjonen ennå. Det rammet mennesker vi kjente og var glade i. Derfor skal vi aldri glemme eller tilgi, men heller ikke føre hatet og hevnen opp i ny regning. Det er en regning senere slektsledd aldri kan gjøre opp.

Ny menneskeforakt

Enhver tysker kan ikke i all fremtid være dømt til å gå med bøyd nakke og nedslått blikk. Dersom vi forlanger det, henfaller vi selv til en ny og annerledes form for menneskeforakt det ikke er plass til i det åpne og mer menneskelige samfunn vi streber mot. Da har vi sluttet å tro på menneskene.

Likevel må vi spørre. Hvordan kan en europeisk kulturnasjon henfalle til industrielt folkemord? Jo, slikt kan skje når bra mennesker snur ryggen til når de ser noe de ikke liker -  i håp om at det de ser, forsvinner av seg selv. Det gjør det ikke. Derfor kan det som hendte i Tyskland hende igjen overalt -  også her, hvis vi mister forståelsen av de demokratiske idealer.

Krevende forpliktelse

La oss som opplevde krigen bære frem våre vitnesbyrd: Vi har fortsatt noe å håpe på og tro på. Så lenge noen overlever.

En av dem som overlevde het Elie Wiesel. I 1986 fikk han Nobels fredspris. Det vekket ikke de døde til live, men ga oss tross alt noe å tro på. En tro på at den som taler det godes sak til sist blir hørt, og hørt av stadig flere. Den gjeld vi står i til alle dem som ble borte, kan vi best betale ved å gi den nye generasjon en fremtid å tro på. Det er en krevende forpliktelse, og kravet til oss som fikk beholde livet.

Teksten er et utdrag av et foredrag på Holocaustdagen 27. januar 2012

 

 

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn