Det taleføre tvisynet

Les også:

Politisk viktig. En akademiker er ikke intellektuell, skriver kulturredaktør Knut Olav Åmås i en kommentar til Cathrine Holsts forsvar for de akademiske elitene. Frie og modige intellektuelle er like sjeldne blant universitetets- og høyskolefolk som andre steder. Akademikerne har en jobb som de fleste av dem putler med uten å sprenge grenser. Den intellektuelle derimot har en rolle og en oppgave som mange holder for politisk viktig i et demokrati.

Ubestikkelig

Det er kanskje på tide å spørre hva det er å være intellektuell, eller rettere hva vi forventer oss av en slik rolle. Jeg har aldri kjent noen som har vært intellektuelle hele tiden, både tidlig og sent, både dag og natt. Snarere forsøker rollebegrepet å fange inn en forventning om hva en ubestikkelig person med pennen som eneste våpen kan utrette for eksempel i en krise. Er nå det å være intellektuell alltid en hedersbetegnelse?

Vi har hatt intellektuelle i dette landet både blant akademikere, journalister, leger, prester, forfattere og politikere. Et fellestrekk er vel at boken, skrivemaskinen og skjermen er deres arbeidssted, og at offentligheten er deres adressat – så lenge de er intellektuelle.

Katastrofe

En av etterkrigstidens mest åndfulle, intelligente og beleste intellektuelle, nemlig Gudmund Hernes, var en katastrofe som politiker, både da han hadde ansvar for skole og for helse. Nasjonen har bare så vidt kommet seg på beina igjen etter hans regime. Det betyr vel at den intellektuelle arbeider med mulige størrelser, mens politikeren som politiker driver i en annen bransje, nemlig i den håndfaste virkeligheten. Derfor er dyktighet på det ene feltet ikke uten videre et brukbart fortrinn på det andre feltet.

Skulle jeg ønske meg noen egenskaper hos en intellektuell, måtte det være utidsmessighet – at han eller hun ikke bare følger strømmen og kolporterer det som i øyeblikket gjelder for riktige meninger. Kjerringa mot strømmen, som André Bjerke uttrykker sin beundring for, er vel ikke egentlig intellektuell, men hun har en dominerende egenskap som den intellektuelle ikke kan tenkes uten.

Uforutsigbar

Den intellektuelle behøver ikke å være uberegnelig, men bør være uforutsigbar. En ren partihøvding er som regel en slett intellektuell, fordi han har så mange andre hensyn å ta, enn hensynet til det han mener er sant og rett. Men en intellektuell som alltid bare oppsøker ensomme utsyn, blir lett patetisk og forblir uten effekter på omgivelsene.

Knut Olav Åmås har rett i at en akademiker ikke nødvendigvis er intellektuell. For en akademiker har et fag, og er begrenset av det feltet faget omfatter, mens den intellektuelle bør kunne mer enn sitt fag. Han eller hun bør kunne kombinere informasjoner fra forskjellige felter og ha et blikk for det som befinner seg og skjer på den andre siden av stakittet omkring eget yrke og egne fagkunnskaper.

Betalte stemmer

Hva er det motsatte av en intellektuell? Ikke en som har fått en taksten i hodet og derfor har problemer med multiplikasjonstabellen, men medløperen, lobbyisten og den partifromme som bare har øye for sine særinteresser. Overalt finnes det betalte stemmer. Den intellektuelle, slik han eller hun lever i min fantasi, er snarere bærer av den ubetalelige stemmen som sier det som må sies, nettopp når det vekker forargelse. Selvsagt må det være en viss standard på meningsytringene. Kverulanten av naturnødvendighet er ikke intellektuell.

Norge i dag har en høyskole på hvert nes og et universitet ved hvert veikryss. Inflasjonslogikken har videre frembrakt «professorer» i billakkering og høyde uten tilsprang i tillegg til den eldre floraen av historikere, filologer, jurister, prester og medisinere. Det gamle samfunnets intellektuelle krav til en akademiker i toppstilling, gjelder ikke lenger. Hva i verden skal de nye akademikerne med ubestikkelighet, utidsmessighet, uforutsigbarhet og et overgripende blikk på samfunnet?

Likevel tror jeg at det er egenskaper som demokratiet trenger og knapt kan overleve uten. Hvem skal innta rollen når akademikerne svikter? Hvor er studentene som en gang var akademiske borgere? Etter årtusenskiftet er det vokst frem en studentgenerasjon hvor flertallet er uten interesse hverken for boklesning eller universitetsinstitusjonenes frihet. Selv om det fremdeles finnes et knippe ekte studenter. Hvor er de avis- og bokleserne som vil beskytte ytringsfriheten også hos dem som de er uenige med? La oss håpe at de som bare ser en smellfeit, bestikkelig og lat nasjon, tar feil.

Poenget er: Det hjelper lite med intellektuelle om de ikke har et publikum som gjenkjenner dem og som de kan tale til.

Hall of fame

I min egen tid har det ikke vært så rent få i den norske offentligheten som det alltid har vært bryet verd å lese. Jens Bjørneboe, Arne Næss, Nils Christie, Dag Østerberg, Thomas Hylland Eriksen og Kåre Willoch er navn alle tenker på når vi bruker ordet «intellektuell». Gerd Benneche, Kjartan Fløgstad, Kaj Skagen, Bernt Hagtvet, Finn Skårderud, Georg Apenes, Kristin Clemet, Rune Slagstad, Unni Wikan, Reiulf Steen, Sigurd Skirbekk, Inge Lønning, Hans Fredrik Dahl, Amal Aden, Maria Reinertsen, Åshild Mathiesen, Marie Simonsen og Hanne Skartveit tilhører vel mine mer personlige preferanser.

De fleste lesere vil ha sine særegne Halls of Fame. I tillegg kommer en rekke feminister, kapitalismekritikere, miljøvernere, klimaskeptikere, menneskerettsaktivister og homsedebattanter som får oss til å besøke andre perspektiver enn de mest utbredte og nærliggende. Den intellektuelle er i mine forestillinger nettopp en som evner nå ut til store deler av offentligheten med varer offentligheten ikke har hatt vett til å be om, men som den etterhvert likevel skjønner kan være til nytte.

Kritisk våkenhet

Da den europeiske jødedommen ble utradert for 70 år siden, mistet de vesteuropeiske demokratiene den kvalitetssikringen som lå i de intellektuelle jødenes kritiske våkenhet – som var en betydelig forutsetning for hvert fremskritt i den moderne utviklingen. «Hvor ville vi ha vært i dag uten jødenes skarpe forstand?» spør Nietzsche. Gjennom de taleføre fremmedes blikk kunne de europeiske samfunnene se seg selv utenfra og lære av sine feil. Hvor er jødene i dag? Hvem er det som kan levere oss de sannheter som er en frukt av den kritiske distansen til det selvsagte og tilvante?

Taleføre tvisyn

I Norge har vi hatt en skygge av denne typen kritisk vurdering av oss selv og vårt eget i det Ottar Grepstad treffende har kalt «det nynorske blikket». Motsetningen mellom by og land, hovedstaden og utkantene har – i tillegg til mye annet – vært en viktig kritisk ressurs i norsk, intellektuell historie. Kanskje innvandrerstemmer kan gjøre noe av jobben i fortsettelsen? Men mange innvandrerne har bare vært så altfor ivrige etter å assimilere seg til såkalt «norske» verdier. La oss håpe for demokratiets skyld at de ikke greier det, eller at noen av dem planmessig saboterer tilpasningen.

For det taleføre tvisynet trenger vi.