• Mange tusen sang Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen» 
på Youngstorget i går. Men 
bedre sikkerhet og mer 
kjærlighet er ikke nok, 
skriver Nina Witoszek. 


    FOTO: HEIKO JUNGE

Djevelen og jomfruen

22/7. Anders Behring Breiviks ugjerninger 
møtes med rosetog og sang. Men den norske pasifisme har også en mørk side.

For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.

Video

40.000 sang for de omkomne

Youngstorget var fylt til randen med mennesker som sang Lillebjørn Nilsens «Barn av Regnbuen» torsdag.

 

Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som - med pavens velsignelse - marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.

Ondskapens bærere

Den israelske forfatteren Amos Oz har skrevet at ondskapens fremste bærere er fanatikere som vil frelse din sjel fra demokrati, materialisme, ytringsfrihet, pluralisme og kvinnerettigheter. De er fulle av kompromissløs selvrettferdighet, og de elsker teater og kitsch. De er hellige krigere som raser over sine sosiale, økonomiske og seksuelle frustrasjoner og ødelegger andres liv som en kompensasjon for sine mangler. Ifølge Winston Churchill er det å snakke med en fanatiker bortkastet tid fordi «he won’t change his mind and he won’t change the subject».

Det som er mest slående for forskere på moderne ondskapshistorie, er at i det norske tilfellet er det ikke Anders Behring Breivik som er anormal. Det er Norge som er det. Skandinavia - og Norge spesielt - har vært en relativt fanatikerfri sone i det moderne Europa. Sammenlignet med, la oss si, det ukrainske eller palestinske landskapet som «husker» bestialske grusomheter, bunnløs sorg og millioner av lik, er det norske landskapet sunt og uskyldig som et barnebilde.

Pasifisme über alles

Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.

Våpeneksport og -import er en nødvendig business som er mentalt bearbeidet på samme måte som man bearbeider slakt, blod og redsel som skjuler seg i en pakke biff. I denne fredsgjennomsyrte virkeligheten blir handlinger av ekstraordinær heroisme - som Max Manus’ kamp mot tyskerne - gjort til en vaklende legende som ikke forteller om en mann nordmenn bør imitere, men om en helt med dårlig samvittighet over tapte liv.

Omsorg for en underdog

Denne etos er ikke tilfeldig. Den er en del av den nasjonale grunntradisjonen som er rotfestet i den kristne opplysning - en arv basert på idealer av medlidenhet, omsorg for en underdog, reform heller en revolusjon og dyrking av langsom, pragmatisk tilpasning til nye situasjoner. Den norske reaksjon på 22. juli er denne kristne opplysningens mest slående uttrykk. Jeg kunne ikke forestilt meg lignende respons i Polen, Spania eller England: Der ser jeg for meg fordømmelser fulle av dramatisk retorikk, protester utenfor parlamentet og retten med paroler som sier «Kill the bastard! We want Death Penalty for the Monster!», spredte konspirasjonsteorier om CIA- eller KGB-engasjement etc. Men dette er fremmed i Norge. Når Djevelen slår, snakker man om mer åpenhet og mer demokrati. Selvsagt, dette er bare ord, men det er også en bekreftelse på styrken til den oppløftende, rasjonalitetsbaserte tradisjonen. En tradisjon som har fengslet hele verden.

En mørk side

Men den norske pasifisme har også en mørk side. Mange utenforstående observatører stusset over en politiaksjon som viste lite mot eller angrepskraft. Like mange reagerer på hyggelig håndhilsing på massemorderen. Vi forstår at i Utøya-
dramaet fungerte selvoppholdelsens instinkt: Ungdommen flyktet for å berge livet. Men hva med selvforsvar og selvoppofrelsesinstinkt? Eller den oppfinnsomme, askeladdenske tilnærmingen? Hvorfor var det slik at med få unntak var det først og fremst ikke-norske deltagere i tragedien - de tsjetsjenske brødre og tyske turister - som var villig til å risikere sine egne liv for å redde andres?

Stoler på staten

Disse forstyrrende spørsmål viser i siste instans til den norske Bildung: Et bindende sett verdier som er lært på skole, formidlet av familien og forsterket av nasjonale myter. Denne Bildung har ikke forberedt noen på møte med Djevelen. For ikke så lenge siden lærte norske barn å være byggere av den heroiske velferdsstaten og stole på seg selv. I dag lærer de å bli do-gooders som stoler på den allmektige staten. Bildungsprogrammet er sterkt på å plante ideer om fred og på reglene om å være snill mot de andre. Men det er svakt på å takle uforutsigbare situasjoner og skape kreative løsninger.

Skåne barn

Trenden er å skåne norske barn for så mye livsstress som mulig, fra klapsfri oppdragelse til karakterfri skole. Denne tilnærming benekter den nyeste forskning i nevrovitenskap som beviser at evnen til å takle uventede og krevende situasjoner er plantet først i barndommen og mindre i moden alder. Eksperimenter på Harvard og Max Planck Institutt i Berlin viser at moderat motgang i barndommen er en læretid for fremtiden. Konklusjonen er: «Vi vet ikke om det å ha et godt liv faktisk er bra for oss.» (Peter Hall, Wisdom). Det er nok å tenke på filosofiske læresetninger om verdien av motgang fra Horace til Benjamin Franklin. Det som er nytt, er at den gamle visdommen er blitt bekreftet gjennom skanning av menneskelige hjerner.

Slå hardt

Utfordringen er: Hvis Norge fortsetter å være en «leasure state» som nyter velstand og stabilitet, kan landet miste guts av mangel på trening. Nordmenn synes å si: «Ha mot til å leve. Hvem som helst kan dø.» Dette høres riktig ut, men sier lite om hvordan vi er forberedt til å takle andre breiviker både på høyre og venstre side. Min mistanke er at bedre sikkerhet og mer kjærlighet ikke er nok. Vi trenger en Bildung som er basert på en «martial arts»-tilnærming: Evnen til å slå hardt når nødvendig, kombinert med en sterk etikk om selvbeherskelse og respekt for livet. Først da kan man motstå Djevelen.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Det er bedre å leve i et kjent helvete enn i et ukjent paradis

Med diagnosen angst er jeg alltid redd, alltid i beredskap. At hele landet er i terrorberedskap gjør angsten verre.

Her er fem gode grunner til å bli en klimaoptimist

Det skjer en omfattende fornybar revolusjon som skal redde klimaet. Akkurat nå, skriver Nina Jensen.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer