En grov etterretningssvikt

Når sikkerhetstjenesten mislyktes, er det for så vidt naturlig at fokus er kommet på tjenestene som var operative den dagen angrepene fant sted. Men først og fremst må slike angrep stanses før gjerningsmannen forlater sitt hjem med bombe og håndvåpen. Hvis det blir opp til beredskapstjenestene, betyr det at krisen er inntruffet og at liv trolig vil gå tapt. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kommer aldri til å ha så vide fullmakter som eksempelvis amerikansk politi har hatt.

I lys av kommisjonens gjennomgang av Anders Behring Breiviks omfattende forberedelser, må det likevel kunne stadfestes at PST normalt bør kunne avverge et angrep som dette. En annen konklusjon vil nærmest oppheve hensikten med et sikkerhetspoliti.

De forventet en muslim

Det er verdt å gjengi 22. juli-kommisjonens formuleringer, siden det kan hevdes å være de viktigste i rapporten: «Det har vært skrevet og sagt mye om Breiviks evne til å gjennomføre omfattende terrorforberedelser uten å havne i myndighetenes søkelys. Etterforskningsmaterialet viser imidlertid at gjerningsmannen har foretatt systematiske terrorforberedelser uten annet reelt dekke enn at han er en arbeidsløs 30-åring som bor hjemme på gutterommet, og senere på en gård han ikke driver eller i realiteten har inntekt til å leie. I løpet av to år foretar den arbeidsløse Breivik en lang rekke innkjøp av betydelige mengder utrustning, våpen og kjemikalier egnet til bombeproduksjon.» Deretter: «Anskaffelsene av terrormaterialet har således foregått parallelt med en rekke ekstremistiske ytringer overfor mer eller mindre perifere bekjente, samt ytterliggående, men noe mer moderate, uttalelser på nett.»

En viktig grunn til at Anders Behring Breivik ikke ble avslørt, er ifølge kommisjonen «trolig at Breiviks person og forberedelsesmetoder i så stor grad brøt med den rådende oppfatning av hvem, hva og hvordan noen kan utgjøre en trussel mot samfunnet». Dette handler ikke minst om hva som var den rådende oppfatningen i PST. De forventet en muslim.

Behandlet ikke tipset

Kommisjonen vurderer grundig det tipset som PST mottok fra andre offentlige etater om import av små mengder kjemikalier som kunne brukes til eksplosiver, og hvor Behring Breiviks navn inngikk. Mens andre etater var bekymret for om de små innkjøpene kunne skjule problematiske motiver, virket PST uinteressert. De hadde ikke «saksbehandlet» tipset over et halvt år etter at de fikk det, da bomben detonerte. Kommisjonen er tydelig på at en systematisk oppfølging kunne ha satt dem på sporet av Behring Breivik, selv om ingen naturligvis kan si dette sikkert. Kommisjonen er også forundret over at PST generelt ikke virker opptatt av å følge med på ervervelser av utstyr som kan brukes til terror; de følger miljøer, ikke innkjøp. Dermed blir PSTs vurdering av hvem som utgjør de relevante miljøene, desto mer avgjørende.

Kommisjonen gir også en ram kritikk av kulturen i PST, og anser at PST «med fordel» kunne «dyrke større grad av nysgjerrighet». Dette er en diplomatisk formulering som innebærer en grunnleggende kritikk av et organ som i en viss forstand eksisterer for sin nysgjerrighet.

Fulgte ikke med

Man må ha klart for seg at PST skal vurdere risikoen fra i høyden tre politiske strømninger: islamister, høyreekstreme og venstreekstreme. Sistnevnte har riktignok ikke begått terrorhandlinger i Norge siden 60-tallet. De neste på listen ville måtte være samiske grupper og militante dyrevernere. Å avsløre en soloterrorist kan være like vanskelig som å finne en nål i en høystakk. Derimot må det kunne forventes at man leter i de riktige høystakkene. PST fulgte ifølge eget utsagn ikke engang med på de verste høyreekstreme sidene.

Den nye direktøren for PST uttalte på Dagsrevyen 13. august at PST «i etterpåklokskapens lys» ser at de skulle «prioritert antijihadisme tyngre». Det burde vært tydelig også i klokskapens lys.

Det faktum at høyreekstreme har stått for nesten all terror på norsk jord i nyere tid, viser potensialet for vold. Den regelrette henrettelsen av en tilfeldig muslimsk mann i Trondheim i 2008, utført av en gjerningsmann med høyreekstreme sympatier, burde vært en påminnelse. De mange voldshendelsene knyttet til høyreekstreme i landene omkring oss burde også ha spilt inn. For egen del tok vi det for gitt at PST var på plass her, så sterke som signalene var. Der var vi dessverre naive.

Savner tydeligere analyse

Det vi savner i 22. juli-kommisjonens inngående vurdering, er en tydeligere analyse av hva PST kunne ha funnet hvis de hadde hatt en større oppmerksomhet rettet mot høyreekstreme. Kommisjonen går langt i å antyde et svar i sin grundige gjennomgang av alle sporene Behring Breivik etterlot, og i avvisningen av påstanden om at han skjulte dem godt. Likevel kunne kommisjonen mer eksplisitt ha vurdert det mulige resultatet av et sterkere fokus på høyreekstreme målt opp mot de konkrete mulighetene til å avsløre Behring Breivik, inkludert hans nettaktivitet og reisevirksomhet, slik kommisjonen så på hvordan politiet kunne ha kommet frem raskere til Utøya med andre valg.

Det faktum at høyre-ekstreme har stått for nesten all terror på norsk jord i nyere tid, viser potensialet for vold

Det er ingen tvil om at PST har operert innenfor et samfunn hvor stort sett alle som har ytret seg om terror, har ytret seg om frykten for islamsk terror. Samtidig er det nettopp opp til PST å samle og analysere akkurat den informasjonen som ikke nødvendigvis tilfredsstiller tidens mer tabloide krav. Denne gangen kan vi ikke gå med på at det var vanskelig å se hvor hatet fantes. Nettet flommet over av det. Høystakken sto i brann.

Forventningene fra samfunnet

Hvor PSTs fokus med tiden bør ligge, kan vi ikke si sikkert. I den fasen PST befinner seg i nå, synes det imidlertid åpenbart at de må bygge opp kapasiteten og kompetansen på høyreekstreme - spesielt antiislamister - kraftig. Vi er ikke i tvil om at PST er i stand til å gjøre denne jobben, ettersom de etter hva vi kan se har gjort den når det gjelder trusselen for islamistisk terror. Men da må også forventningene fra samfunnet formuleres med tilstrekkelig tydelighet.