BONAPARTISTISK. I dag for 100 år siden fastslo Stortinget i en bisetning at unionen med Sverige var oppløst, i og med at unionskongen hadde opphørt å fungere som norsk konge. Stortinget traff ingen beslutning. Det trakk bare en slutning. Kongen kan ikke skaffe landet noen regjering? Huset Bernadotte har derved opphørt å regjere. Altså er unionen oppløst. Tonen var bonapartistisk.Slik kan "7. juni-beslutningen" også tolkes. Dens stats- og folkerettslige gehalt kan nok betviles, slik det skjedde den gang, slik tvilen har vedvart. Men ett forhold sto og står fast: Unionsoppløsningen var fra den 7. juni et politisk fait accompli. Ved det profileres slutningens innhold, ved det profileres statsminister Christian Michelsen, den mann som mer enn noen annen enkeltperson valgte den og gjennomførte den. Han - juristen - som aldri lot seg plage av egen jus og aldri imponere av andres. Han som i et halvt år inntok en unik lederposisjon, der motivasjon utløst i handlingsevne og resultat var viktigere enn argumenter og begrunnelser.
Samlingen skapte ham.
Michelsen hadde ikke tatt mål av seg til å bli unionens banemann. Hans "samlingsparti" fra 1903 hadde et sosialpolitisk, intet unionspolitisk sikte. Som medlem av Hagerups regjering var han forhandlingsmann, ikke aksjonist. Ved å sprenge regjeringen - i mars 1905 - skapte han nok en ny situasjon og styrket sitt eget lederpotensial. Hans innflytelse på veivalget videre var imidlertid indirekte og vag. Han ledet ikke bevisst nasjonen frem mot noe unionsbrudd. Den linje som etterhvert ble hans, og som han fulgte fra den 2. juni, var det opprinnelig ikke: Den ble staket ut av Stortingets spesialkomité. Slik var det ikke Chr. Michelsen som skapte den nasjonale samling: Samlingen skapte ham.Etter den 7. juni har han én hovedtanke: Å stabilisere situasjonen. Med det mål for øye praktiserer han sin pragmatiske, dels improviserte regi. Dels er den vellykket, dels mislykket. Én forutsetning var nasjonal enighet, sikret via folkeavstemningen i august, men sprengt utover høsten. To spesielle sjakktrekk blir bomskudd: "Bernadotte-tilbudet" om å overlate den ledige norske trone til en svensk prins møtes med svensk taushet. Det blir en bumerang som rammer hans utspill nr. 2: å møte svenskene til forhandlinger med en konge i spissen for en selvstendig norsk stat. Hemmelige, høyst irregulære drøftelser med prins Carl av Danmark strander. Men de to neste trekk lykkes: Karlstadforliket trumfes igjennom mot enhver hjemlig opposisjon. Og både monarki og monark bringes på plass gjennom folkeavstemningen i november, finurlig uttenkt og gjennomført, skjønt 70 000 norske velgere foretrakk republikken. Han løste en gordisk politisk knute, ved at ingen fikk alt mens alle fikk noe og statsministeren fikk det som han ville.
Ubestridt leder.
Slik begynner "Det merkelige året" 1905 den 2. juni og avsluttes den 13. november. Begge dager er knyttet til Chr. Michelsen som den store regissør. Sitt ry har han vunnet - høyst fortjent - både for sikring av nasjonal selvstendighet og for valg av statsform. Selvsagt; andre aktører fantes, hjemme og ute, stormakter og dynastier utøvde innflytelse, krigstrusler forelå, svenske kretser ønsket en fredelig løsning. Men i et halvt år var Chr. Michelsen ubestridt lederen, ikke bare statsminister, han var faktisk også statssjef. Til det historiske bildet hører både at han spilte høyt og at han tapte enkelte runder med risiko for å mislykkes katastrofalt. Men hans taktiske uhell fremhever egentlig bare summen av hva han strategisk oppnådde. Skyldtes det hans handlekraft, hans inspirerte improvisasjon, eller noe så udefinerbart som "hell"? "Vant" vi fordi vi hadde "rett" og fordi - som noen ville ha det til - "Gud sto attåt"? Mer nøkternt, vil jeg mene, er 1905 et stort år og Chr. Michelsen et stort navn, ikke fordi han og vi hadde rett, men fordi han så rent forbløffende dyktig evnet å føre en komplisert politisk prosess trygt i havn.Var hans mål fra juni 1905 klart prioritert, så var middelbruken mer omskiftelig. Formalia var ikke hans lidenskap, parlamentarismens spilleregler heller ikke; kabinettsspørsmålet, snart til Stortinget, snart til velgerne, brukte han omtrent 10 ganger. Folkeavstemningene var instrumenter i hans hånd; retorikken nådde de store høyder når dét trengtes. Tør man kalle det demokratisk manipulering? Ikke var han tenkeren, enn si ideologen med de store systemer og fasttømrede livssyn; valg av statsform var et praktisk, intet prinsipielt spørsmål. Ikke var han noen maurflittig dokumentleser; mange bedømte ham som fundamentalt lat under mottoet "il faut sérialiser les questions", ta ett skritt ad gangen. Men var hans viten dels overfladisk, ble hans handlingsevne til gjengjeld ikke tynget av hemmende ballast. "Hadde jeg visst så mye som Jørgen Løvland," sa han siden, "ville jeg aldri ha fått noe utrettet." Slik sett fanger betegnelsen "pragmatiker" inn sentrale elementer i hans politiske fysiognomi.
Felles front.
Hvilke andre trekk kan supplere portrettet? Egentlig næret han bare to større politiske ideer. Han ville fra midten av 1880-årene samle all borgerlighet i en felles front mot den fremstormende arbeiderbevegelse. Dertil ønsket han heller å se Norge som en bondestat enn som et industrisamfunn med et stadig voksende proletariat. Han sto fremmed overfor et moderne partivesen, hellet mer til ideen om en elitistisk ledet bevegelse enn et partiapparat med en generalsekretær. Før og etter 1905 er det noe slentrende, nærmest apolitisk i hans fremtreden, supplert med en for ikke-bergensere noe egenartet Bergens-nevrose som ofte tvang ham til sengs i hjembyen. Yrkespolitiker var han minst av alt. Med enkelte reservasjoner - Karlstad står som et godt eksempel - var han de korte perspektivers feltherre. Øyeblikkets taktiker var han, mer enn den vidtskuende strateg, en handlingspolitiker med sin spesielle evne til ikke å formulere mål før de var innen rekkevidde. Samlet finnes flere faktorer som forklarer at hans storhetstid ble begrenset til noen hektiske måneder et sekel tilbake.Mange har etterlyst hans dypereliggende motivasjon i 1905. Var han utelukkende fellesnasjonalt orientert, eller så han primært unionskonfliktene som en hemsko for sine partipolitiske vyer? Måtte unionen bort for å gi armslag til de næringslivets interesser som Michelsen sa seg å representere? Funksjonelt er her åpenbare sammenfall. Søker man hans individuelle motivasjon, blir svaret vanskeligere. Kanskje har begge motivsett virket inn. Da han i 1903 søkte å dempe unionsstriden, var det i lys av et partiperspektiv. Men i selve 1905-prosessen er den borgerlige politiker erstattet med nasjonens talsmann. Bare én gang inntar han en annen posisjon: Foran avstemningen i november skyter han ikke bare mot republikanerne, men også mot sosialistene.
Den rette historiske dimensjon.
Michelsens lederrolle spilles i en spesiell historisk fase. Lederskap omfatter imidlertid ikke bare lederens egenskaper, men også flokkens forventninger. Han imøtekommer deres behov, de hans. Hvor plassere Michelsen i en slik ramme? Det er blitt antydet at han nærmest via en slags naturlov vokste inn i lederposisjonen, at den sto tom og så å si trengte ham. Det er bare en talemåte. For han trengte også situasjonen; av mann og situasjon i forening fremstår den politiske leder. Fotfolket tilpasser seg situasjoner, ledere tilpasser dem til seg, den store leder skaper dem selv. Han ser muligheter der en byråkrat ser forpliktelser og menigmann skjebnen.I dét perspektiv får Chr. Michelsen sin rette historiske dimensjon i unionsoppløsningens samlede prosess. Sjelden ser man i et politisk hendelsesforløp en tilsvarende rekke situasjoner preget av en mann som også evner å utnytte dem.
Kommentarer