En misforstått revolusjon

FOTO: Bjørge Stein

George Orwell, de totalitære regimenes briljante anatom, sa engang at å leve under kommunisme var som å bli trampet i ansiktet av en støvel – for alltid. I 55 år etter 1945 var dette nøyaktig hvordan det føltes å være polakk, tsjekker eller ungarer. Du ble fortalt at du var en fri borger, men i virkeligheten var du statens slave. Offisielt bodde du i en uavhengig stat, men i realiteten ble du styrt av kommunistiske «quislinger». Offisielt var du fri, men faktisk var du stengt inne i en konsentrasjonsleir.

Du var daglig fornedret og ydmyket bak jernteppet, selv om teppet riktig nok knapt var av jern. Det var snarere et møkkete stykke tekstil som dekket et pinlig sår i hjertet av Europa: En verden av loslitte mennesker med døde ansikter, plastbiler, og evige køer. Dette var den kommunistiske utopi. Innbyggerne lot som om de arbeidet, staten lot som om den betalte dem. Forskere rapporterte om fiktive resultater fra prosjekter som aldri fant sted. I Romania ble til og med værmeldingene forfalsket (for å spare energi til oppvarming om vinteren). Vi aksepterte alle – verden aksepterte – at å få ansiktet knust av en sovjetisk støvel var en normaltilstand, og at vår viktigste oppgave i livet var å være «takknemlige slaver» av Kremls herskere.

Vantro.

Den 9. november 1989 gikk livet i Europa som vanlig: Alfa-Europa blomstret med Gucci-vesker og politiske debatter; Beta-Europa hvisket med menneskelige fantomer. Derfor, da fjernsynsskjermer viste østtyskere som krysset Berlinmuren uten å bli skutt, gispet vi alle i vantro. Og da vi så mennesker hugge stykker av den demoniske muren og danse i gatene, trodde vi at vi drømte. Vi jublet når østtyskere ropte: «Vi er ett folk!» En måned senere samlet 300.000 tsjekkere seg i Praha og forlangte «Havel na hrad!» – Havel til slottet. Demonstrantene satte brennende lys foran politi-zombiene og ropte «Frihet!»

For å få et inntrykk av hva det betydde for vanlige mennesker å stå i disse enorme menneskemengdene på Sentral-Europas plasser, må du først forstå hvordan det føles å bli sluppet ut av fengsel og ikke måtte lyve lenger. Mens du står der og roper, helbreder du skillelinjer i samfunnet du lever i; du helbreder mentale kløfter i deg selv. Du kvitter deg med påtatt tilfredshet, forfalsket fremskritt, hyklersk moral, liksomsosialisme. Og du frykter at sovjetiske tanks kan invadere når som helst, og at ansiktet ditt snart ville bli vansiret igjen av støvelen.

Holdt seg tilbake.

Men denne gangen invaderte ikke russerne. Hverken Moskva eller Washington var forberedt på «Frihetsfesten» i 1989. Den dagen Berlinmuren falt, ble ikke Tyskland diskutert i morgenmøtet i det sovjetiske politbyrået. Og etter å ha hørt at Gorbatsjov ikke aktet å handle, antydet Dick Cheney at dette «må være et forbigående avvik fra vanlige prosedyrer hos våre fremste motstandere». Slik kom Sovjetunionen og USA til å skape historie gjennom hva de ikke gjorde. De holdt seg tilbake delvis fordi de undervurderte betydningen av ting som gjøres av små folk i små land.

Det er blitt skrevet mye om hvorfor 1989-revolusjonen skjedde, og hva som var de utløsende faktorene. Sovjetologene liker å forherlige den opplyste politikken til Mikhail Gorbatsjov. Amerikanerne liker å tro at det var Reagans harde holdning mot «det onde imperium». Vatikanet mener det var den polske paven, som sa til polakkene: «Ikke vær redde.» Samfunnsforskere hevder at den sovjetiske kjempen var dømt til å dø: Den var hverken i stand til å fø folket, eller holde tritt med den lynraske teknologiske utviklingen. Alle disse forklaringene er legitime. Og likevel går de alle glipp av kjernen i denne revolusjonen.

Menneskelig mot.

Implisitt sier de at hvis det ikke hadde vært for Gorbatsjov eller Reagan – eller kommunismens økonomiske bankerott – ville revolusjonen ikke funnet sted. Betydningen av den lange, farlige streben etter frihet, av menneskelig mot og fantasi, blir overskygget av politiske mekanismer eller av mektige aktører.

Det er faktisk en viktig ting som revolusjonen brakte: Frihet. 1989 var et stort, frigjørende øyeblikk som ga over 800 millioner mennesker en mulighet til styre sine egne liv, uttrykke sine meninger, og velge sin Gud uten å bli sperret inne. Og 1989 var ikke en «konservativ revolusjon» som noen påstår; den hadde sine årsaker som var like høyt verdsatt av konservative, sosialister og liberale. Kommunisme handlet om slaveri, frykt og sensur – og østeuropeere ønsket seg frihet. Kommunisme var et angrep på deres tradisjoner – og de ville få tilbake sin nasjonale identitet. Kommunisme var en grotesk ineffektiv økonomi – og de etterstrebet rasjonalitet, effektivitet og velstand. Kommunismen var et skalkeskjul for russisk imperialisme, og de ønsket selvstendighet.

1989 var den første revolusjon uten giljotiner, heksejakt eller eksekusjonspelotonger. Modellen for antirevolusjonen var skapt i Polen i 1980, da 10 millioner mennesker grunnla Solidarnosc – den første frie fagforening i kommunistiske land. I mange år ble Solidaritets-revolusjonen støttet av utallige Helsingfors-komiteer, Radio Free Europe, Voice of America – og eventyrlystne norske menn og kvinner som smuglet litteratur og trykkpresser til den østeuropeiske undergrunnen.

Ikke lovende.

Det har tatt Europa tre årtusen med kriger, migrasjoner, korstog, plyndring, vendettaer, invasjoner, sidebytte og folkemord – for til slutt å bli et fritt og forent kontinent. Men hvor fritt og hvor forent? Tegnene i tiden er ikke lovende. Dagens Europa er ikke akkurat begeistret for frihet eller samhold. Skillet mellom Alfa- og Beta-Europa vedvarer, slik som tautrekkingen om hvem som skal bære regningen for finansiering av klimatiltak viser. Vårt Europa er i økende grad en «festning Europa», rede til å oppheve menneskerettighetene for å løse sine kriser. For 20 år siden ville ingen spådd at liberale Danmark ville valgt en regjering som åpent forfølger immigranter. Og man ville ledd hvis du sa at de fascistiske brunskjortene igjen ville paradere i italienske gatene på jakt etter illegale sigøynere.

20 år etter «fløyelsrevolusjonen» i 1989 står vi overfor faren for «fløyels-autoritærianismen.» Merk suksessen til den autoritære kinesiske kapitalistiske modellen, «kriminelle prestasjoner» til Putins politistat, talibaniseringen av Pakistan, Irans totalitære drømmer. I gatene i Teheran eller i klostrene i Tibet ser vi utallige ansikter som blir knust av støvelen. Men tenk på underskriverne av det kinesiske Charter 08, (inspirert av det tsjekkiske Charter 77). Eller følg den russiske «Solidaritet». Og hold et spesielt våkent øye med modige kvinner som Shadi Sadr – hun forsvarer iranske kvinner som trues med steining. Så lenge det finnes slike mennesker – og så lenge vi støtter deres kamp – er det håp. Jeg våger å påstå at den neste «fløyelsrevolusjonen» vil bære en kvinnes ansikt.